Jeg har nettopp nå lest boka: "Overgrep" Søkelys på psykiatrien av menneskerettighetsadvokat Gro Hillestad Thune. Jeg skammer meg over å ha vært ansatt i psykiatrien som sosionom. Det som jeg selv har erfart med innleggelsen av min mor tilbake fra 1950 tallet og opp mot 1980 tallet, er ikke langt unna den behandling som skjer i dag. Det opprører meg i stor grad. Hva tid skal det ta slutt denne galskapen. Det er som det ofte har vært sagt, hvor mye skal dokumenteres før det skjer en endring?
De enkeltskjebnene som legges frem i denne boka, gjør et stort inntrykk. En kommer til behandling og blir "dukket og trampet ned i skitten." Dette i en situasjon hvor en skulle ha fått håp og trøst, omsorg og medmenneskelighet og hjelp til å bygge opp et skjørt selvbilde. Gro Hillestad Thune stiller mange gode spørsmål, bl.a. om slik hjelp er et demokrati verdig.
Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Den anbefales som lesning av alle som jobber innen behandling og skulle ligge lett tilgjengelig ved enhver psykiatrisk enhet med en stor påminning om at slik gjør vi det ikke her. Jeg håper at boka er pensum i alle utdanninger hvor en studerer psykiatri, f.eks. i utdanninger i psykisk helsearbeid. Holdning og innstilling til mennesker i livskriser må endres fundamentalt.

I dag leste jeg et interessant innlegg i Stavanger Aftenblad. Det var Målfrid Frahm Jensen som ville skjedd dersom hun ved innleggelser i psykiatrisk sjukehus hadde fortalt at hun hadde kontakt med engler, de døde osv.
Heldigvis kan vi vanlige dødelige beskjeftige oss med den type ting uten å bli beskyldt for å ha vrangforestillinger, bli tvangsmedisinert osv.
Det minner meg på en gang jeg sto i gangen på psykiatrisk klinikk i Stavanger. Inn kommer i lenker en av de pasienter som mor tidligere har vært innlagt sammen med. Hun spør meg: "Er det deg Ruth". Jeg svarer at jeg er hennes datter. Da sier denne pasienten" Å, din mor var så snill, jeg tror at hun svever som en engel over oss akkurat nå". Tenk det kunne en person som var i ferd med å tvangsinnlegges, slept i lenker, makte å si, å si noe så pent om et annet menneske.
Og det er nettopp slik jeg føler om min mor, at hun er en engel i himmelen som passer på oss, meg og søsknene mine og barnebarna. Det er godt å vite. Hun ser.

Mor hadde en enkel form for kristendom. Denne var vi oppvokst med. Hver søndag på søndagsskole, det var noe vi gledet oss til og så frem til. Mor likte godt å synge, hun var altetende, og kunne både slagere og salmer like godt. I tunge stunder fant hun ofte trøst i salmene. Spesielt kunne hun synge; "Han tek ikkje glansen av livet". Hun kunne synge: Navnet Jesus pluss mange ande som sikkert ga lindring når ting var vanskelig.
Det er derfor vanskelig å tenke på at de som var behandlere for mor på Dale spurte etter om hun var spesielt opptatt av religiøse spørsmål. Ingen ting skulle få lov å være naturlig, alt skulle problematiseres og vurderes for å finne ut av om det var vrangforestillinger. Kan vi finne enda mer å medisinere?
Jeg foretrekker Martha Louises budskap som jeg oppfatter er at en skal tale med hjertene og ikke skjule seg bak en profesjonell maske hvor en kan få seg til å spørre om de mest vanvittige ting uten å bli stilt til ansvar. Det en trenger når livet går i vranglås er medmenneskelig omsorg, støtte og forståelse, ikke reimer, tvang og innesperring.