Pårørende psykiatri, erstatning etter datters selvmord

Det var med stor interesse jeg leste Stavanger Aftenblad i dag den 7. mai med overskrift på første side: Får erstatning etter datterens selvmord." Det er sterkt å lese hva de pårørende har måttet gjennomgå. Jeg lurer på hvor mange slike historier det finnes der ute, jeg tror denne historien bare er toppen av et isfjell. Dette aktualiserer igjen min egen historie med mor som kom inn i psykiatrien, hadde behov for hjelp, men som etter helsehjelpen de tilbød, kom ut derfra helt helseløs. Jeg har tenkt mye på boka som jeg har lest av Ellen Kolsrud Finnøy som er utgitt på Universitetsforlaget: "Dødelig terapi". Der beskriver hun bl.a. hvordan psykiatrien knuser familier. På meg virker det som om denne familien som det skrives om i Stavanger Aftenblad har fått opplevd akkurat dette. Far til pasienten ble uføretrygdet p.g.a. depresjoner og moren fikk diagnose posttraumatisk stresslidelse. De traumene som psykiatrien selv påfører folk, blir ikke tatt på alvor. Selv sier jeg at det jeg selv har opplevd av vansker i barndomshjemmet mitt, er barnemat mot de traumer som psykiatrien har påført meg som pårørende. Spesialistene vil si, at dette er så lang tid tilbake, nå er alt blitt så megnet bedre. Historien som er gjengigtt i Aftenbladet i dag viser en annen virkelighet. Men når du ligger nede og har mer enn nok med å klare dagen, vil du ikke ha krefter til å ta opp kamp mot et system som ødelegger deg. Jeg synes derfor at det er flott gjort av disse foreldrene å ha tatt denne saken til retten slik at offentligheten kan få innsyn i hva som kan skje etter en innleggelse i psykiatrisk sjukehus. Stavanger Aftenblad har ved en av sine medarbeidere snakket om det harmoniske samfunn vi har i Norge i dag. For noen er det sikkert slik, men for meg som har opplevd å ha sin mor innlagt på Dale ved tidligere Rogaland psykiatriske sykehus, opplever jeg ikke denne harmonien som vedkommende journalist snakker om. Jeg opplever det samme som denne familien som det skrives om i Aftenbladet i dag, at psykiatrien knuste familien vår. Jeg kan ikke komme på en ting de gjorde for å yte oss hjelp, en familie med fire mindreårige barn. Det finnes mange som har tilsvarende historier som dette. Jeg tror ikke at de vil oppleve at Norge er harmonisk, men at vi har en psykisk helsevernlov som ikke er i harmoni med folks behov. Når en jobber med folks psykiske helse, er det viktig å bygge opp og ikke bryte ned. Jeg håper at alle historiene som kommer frem om hvordan mange har opplevd psykiatrien, vil føre til forandring slik at vi kan få et tilbud som er i pakt med folks behov. Etter mitt syn trengs det et nytt kunnskapssyn i psykiatrien. Jeg ville foretrekke at psykologer som har lang universitetsutdannelse, fikk ledelsen innen psykiatrifeltet og at de kunne spille på andre yrkesgrupper i et samarbeidende team.