Endelig nytt fokus i Rogaland

Det er lang tid siden jeg har skrevet på bloggen min. Men nå har det endelig skjedd noe som har inspirert meg, det har startet en aksjon i Rogaland,  kalt Retten til et verdig liv i Sus psykiatri.
Bloggen har ligget en stund, men ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på hva som skjedde med min kjære mor i dette systemet. Hun var innlagt ved Rogaland psykiatriske sjukehus, og noen vil kanskje si, men dette er da lenge siden og totalt forskjellig fra hvordan det fungerer i dag. Det har nok skjedd forandringer, men strukturene er de samme, belteleggingen, tvangen, elektrosjokkenne, dårlige ledere og ansatte.

Det var også folk som var utdannet ved dette sykehuset på Dale som bemannet sykehuset inne i Stavanger og de distriktspsykiatiske sentra, personer som hadde gått i lære på Dale og som tok med seg holdningene de var opplært i der.

Jeg har i det siste brukt lang tid på å forsøke å skrive om min mors historie i dette systemet slik jeg oppfatter det.  Jeg kan i journalen ikke finne at hun en gang ble spurt om hva som ville vært bra for henne. Systemet har bestemt, akkurat som om hun ikke visste noe selv. De har brukt makt og kontroll, invadering og de har fullstendig neglisjert hennes behov. Det er slike mekanismer som undertrykkere bruker, endog psykopater, men i et psykiatrisk system blir en ikke ansvarliggjort for hva en som behandler gjør.  De behandlet henne som sinnsyk selv om hun ikke var det, hun fikk nevroleptika satt intravenøst med store skadevirkninger på kroppen og nyrer og andre organer slik at hun døde av det. I behandlingens navn, drepte de henne.  Hva hun var utsatt for, trodde jeg ikke var mulig  å oppleve i Norge, de kalte det for sykehus


Hun som kom fra et vanskelig forhold,  skulle bare møte mer undertrykking og  kontroll, hun hadde i det hele tatt ingenting hun skulle ha sagt om seg selv. Hvordan kan noen mene at hun skulle komme seg av dette. I tillegg blir det kalt for vitenskap. Hvordan kan noen tillate seg å kalle overgrep satt i system for vitenskap?

Mor sa ikke så mye, men hun sa at de binder meg der. Hva det må ha gjort med henne,  jeg har ikke ord for hva jeg mener om dette. Så lenge etter at dette skjedde, er jeg selv sterkt merket av dette. Aldri har noen av de såkalte behandlerne unnskyldt seg overfor meg eller andre av mine søsken.

For meg ser det nå ut til at det er flere som tar opp tema psykiatri, nå også i Rogaland. Det er godt for meg å se.

Jeg må takke Målfrid F. Jensen for hennes utrolig store innsats på feltet. At hun skulle bli behandlet slik hun gjorde, er ikke annet enn en skandale.  Takk til alle de  som skriver kritisk i avisene , endog i Stavanger Aftenblad hvor jeg lenge har etterlyst et engasjement.
Det har vært spredte tilløp til å ta problemet opp, men å ha en presse som ikke er engasjert i menneskerettsspørsmål hvor det er alvorlige brudd like utenfor avishuset , det er ikke et godt nok engasjement for en presse. Så takk for at dere nå engasjerer dere.

Og takk til gruppen: "Retten til et verdig liv ved Sus psykiatri" som igjen gir meg håp om endring i psykiatrien.
Vi trenger tilbud som kan løfte folk, gi dem selvtillit,   styrke evne til å løse problemer og utfordringer, som gir dem medbestemmelse over egne liv, gir dem verdighet. Denne gruppen gir meg tro på at det kan være mulig å få til forandring.