torsdag 28. juni 2012
pårørende psykiatri, tanker i juni 2012
Det har vært en selsom opplevelse å følge Breiviksaken fra utlandet. Jeg har sittet og sett på psykiaterne som har lagt frem den ene fortolkningen etter den annen av hens psyke. Jeg leste et innlegg hvor en sa at psykiatrien har vært med på å tåkelegge hele saken. Jeg synes ofte at dette er psykiatriens vesen. Når jeg tenker på min egen familie, var det det samme som skjedde der. I stedet for å lete etter måter å hjelpe mor og familien på, tåkela behandlerne problemet og tåkela ikke minst mor med en behandling som var helt uten sidestykke når det gjaldt å medisinere henne.
Jeg tror imidlertid at psykiatrien fremover vil få bare mer og mer kritiske blikk på seg. I dagsrevyen 27/6 var det et innlegg med ei jente som var blitt medisinert helt til det ugjenkjennelige. Flott at en står frem med slike saker. Det skulle ha skjedd oftere. Men hvor ofte skjer ikke slike feildiagnostiseringer. Ser en bare på Breiviksaken, kommer to forskjellige psykiaterpar frem til ulike diagnoser. Hva skjer ikke da i de psykiatriske sjukehusene, bak de lukkede dørene, hvor ikke pressen og TV, er til stede.
Jeg blir også svært glad når jeg ser at Tara, et magasin jeg abonnerer på, tar opp dette med medisiner i psykiatrien i nr. 10, juli 2012. Bladet forteller historier om kvinner som har fått dramatiske bivirkninger etter å ha brukt medisiner forordnet til hjelp mot bl.a. depresjon. En av disse utdannet seg til naturmedisiner, det synes jeg var et godt valg. Den andre kvinnen skriver bok om sine erfaringer. Bladet tar også med litteratur som er kritiske til psykiatri, bl.a. nevner de ei bok som er skrevet av psykolog Ellen Kolsrud Finnøy; "Dødelig terapi". Når jeg leste denne boken, tenkte jeg at det er historien om min egen familie, jeg følte at psykiatrien kom med død og undertrykkelse og ingenting som ga liv og håp. Det er min opplevelse.
Jeg synes det er forferdelig at jeg som datter hver dag skal måtte tenke på alt de påførte moren min via all medisineringen, noe som ga henne sterke bivirkninger og til slutt ødela henne fysisk og psykisk. Hun måtte gjennomgå smertefulle operasjoner. De ga henne også nevroleptika, en dame som aldri har hatt noen form for sinnsykdom. Dette ga de henne i sprøyteform helt inn i døden.
Hvordan kunne en tenke at dette var hjelp for en mor med fire barn. Når jeg ser tilbake på det, synes jeg ene og alene det var nedbryting som til slutt førte til at hun ble en skygge av seg selv.
Jeg prøver også å skrive ned historien om min mor og vår familie. Jeg håper at jeg skal bli ferdig med det prosjektet en gang. Enn så lenge gleder jeg meg over at bare flere og flere engasjerer seg mot psykiatrien slik den fungerer i dag.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Så du videoforedraget om medisinfrie tilbud med lederen i WSO?
SvarSlettJeg har sett innlegget ved leder i WSO om medisinfrie tilbud. Jeg er helt enig i det hun sier. Jeg som har sett hvilke bivirkninger psykofarmaka kan ha, ville ikke spist en slik tablett, og det er riktig slik som leder påpeker at vi som skulle ønske alternativer i det offentlige tilbud, ikke har det. Psykiatri er forbundet med compliance som betyr at du må være lydig og ta medisiner, at du rett og slett må være enig i å ødelegge deg selv som vi har sett tallrike eksempler på. Jeg tror faktisk at folk nesten må føle på kroppen slik leder i WSO har gjort, hvordan psykiatrien fungerer i praksis. I dag står det en ny annonse om Tips i Stavanger Aftenblad. Man blir oppfordret til å ta kontakt med psykiatrien og å søke hjelp så snart som mulig. Da er sjansen størst for å bli frisk. Jeg lurer på hvor mange som er blitt friske? Er det i det hele tatt noen. Denne tjenesten finner en også i Stavanger på helsestasjon for ungdom. Spesielt ungdom skulle opplevd å komme til steder hvor det ikke var snakk om medisiner i det hele tatt, men hvor en kunne fått hjelp til å takle og å løse livets utfordringer. For utfordringer vil det bli en del av gjennom livet. Da kunne det vært godt å ha med seg et sett redskaper som en kunne bruke i tillegg til å lære seg å ta i bruk sine egne iboende ressurser.
SvarSlettDet er så flott at leder i WSO går ut og deler sine egne dyrekjøpte erfaringer med andre. Jeg synes det er forstemmende at det ikke er noen hjelp å få når en vil trappe ned medisiner eventuelt slutte helt.
Jeg mener at det har vært et feilgrep å legge psykiatrien inn under sykehusene, mange av brukerne ønsker jo ikke det tilbudet som psykiatrien gir, det ropes høylydt på andre alternativ. Det samme skjer jo ikke når det gjelder for eksempel tilbud til hjertesyke, kreftsyke.Selv om dette er alvorlige sykdommer, så tvinges ikke behandling på deg, men du får velge selv. Hvorfor er det da så vanskelig å skjønne at noe må gjøres annerledes i psykiatri hvor en ikke engang har noe konkret og vitenskapelig å vise til og likevel kan bruke tvang. Det er ikke sykehusene verdig å ha slike tilbud som ikke er i tråd med Hippokrates sine etiske regler.
Jeg håper inderlig at det initiativet som er tatt av ulike brukerorganisasjoner får gjennomslagskraft slik at vi får behandlingstilbud som er bærekraftige og har livets rett. Jeg vil anbefale videoen med leder av WSO om medisinfrie tilbud på det sterkeste.