Pårørende i psykiatri, sorg over unaturlig død

Jeg har lyst til å skrive på bloggen min i dag den 22/7 om den sorgen jeg føler som pårørende til en som  fikk sitt liv ødelagt i psykiatri. Selv om jeg nå er 65 år, og dette skjedde for veldig mange år siden, går det ikke en dag uten at jeg tenker på det. Hvordan kunne dette skje? Når det gjelder de pårørende etter Utøya, får de all mulig oppmerksomhet, støtte, de får komme til orde osv, mens vi som er pårørende i psykiatri, ikke blir hørt. Jeg får inntrykk av at min sorg ikke blir tatt på alvor og at de traumene jeg er påført, ikke skal snakkes om, dette fordi dette skjedde i behandling som var en del av det offentlige behandlingstilbudet. Selv om mange av oss som har følt dette på kroppen, har sett hvor galt dette kan føre av sted, vil en ikke ta et oppgjør med ødeleggende  behandlingsformer som ikke har fremtiden for seg. For meg er det stort å oppleve at Tyskland sier nei til tvangsmedisinering innen psykiatrifeltet. Forsvarer Lippestad sier i et intervju at han gjerne skulle hatt en klok far å snakke med, dette fordi han mistet sin far tidlig. Dette har også jeg tenkt på så mange ganger som må gå til en grav å snakke med moren min. Jeg blir så fortvilet når jeg hver gang skal måtte tenke på den forferdelige behandlingen hun ble utsatt for, noe som etter min mening førte til hennes alt for tidlige død. Jeg tenker på mine barnebarn og hennes barnebarn, hvilken betydelig støtte og ressurs de mistet. Hvor urettferdig det er. Når en opplever en naturlig sorgprosess, har jeg sett at du kommer over det. Det var noe som skjedde, men tiden leger alle sår. Men sorgen etter mor, blir ikke den samme. Her koples den til et sinne over noe som skjedde og som var helt unødvendig. Mor  skulle få hjelp, og det ble det stikk motsatte.
I dag kan jeg fortelle hennes barnebarn om henne, om hvilken god modell og forbilde hun var.  
I tillegg har jeg engasjert meg for å få til endring i psykisk helsevern for å få vekk først og fremst all tvangsmedisinering og forat menneskerettighetene skal få full gjennomslagskraft også innen psykiatri. Etter min mening skulle en ha begynt der først. Slik jeg har opplevd den psykiatri som min mor ble utsatt for, handlet det om kontroll og makt, neglisjering av behov og invadering, det stikk motsatte av hva du har behov for når du mister fotfestet. Da har du behov for å bli sett, forstått, du har behov for hjelp til å finne løsninger, du har behov for å snakke med svært forstandige og ydmyke folk som kan sine ting, som er omsorgsfulle og medmenneskelige  og   som kan vise deg en vei frem mot frihet og ny livsutfoldelse.
I dag ser jeg at mange har vært utsatt for det samme som mor og at det jeg har opplevd har gyldighet. Jeg føler på meg at det vil skje mye fremover og at det at så mange deltar for å si hva de har behov for når livet går i stå, vil føre til forandringer.  Jeg unner ingen å oppleve det vi som familie, ble utsatt for.