Meningsytring om dommerne i Breiviksaken

Nettopp hjemkommet fra ferie, ser jeg at dommen mot ABB er avgjort. For meg var dette en stor lettelse og at utfallet ble at han ble kjent tilregnelig. Jeg så på TV under gjennomgangen av psykiaterrapportene, spesielt den av det første paret, at dommer Lyng virket slett ikke overbevist av det han hørte. Slik tolket jeg det. Her i Stavanger har vi et godt uttrykk: "Dette må en lenger ut på landet med." Det mener jeg  er dekkende for det vi fikk presentert, det var ikke hold og kvalitet i noe. Dommerne gjorde en selvstendig vurdering og satte psykiatrirapporten fra det første psykiaterparet til side. Hvor mange andre psykiatrirapporter i norske rettssaler er blitt forkastet? Der er dom felt på bakgrunn av rapport fra psykiatere uten at det er stilt spørsmål ved innhold. jeg leste nylig en veldig god artikkel i Dagens Næringsliv om denne problemstillingen. Håper inderlig at det som er kommet frem nå, får stor virkning for rettspsykiatri og psykiatri i det hele tatt.
I Gjørvrapporten ble politiet sterkt kritisert. Kanskje forsto dommerne at ikke alt sto så bra til i psykiatrien heller,  hvorfor skulle psykiatrien være bedre enn politiet. Det de fikk presentert fra psykiaterne var jo langt fra overbevisende. Det ville mest sannsynlig  blitt et ramaskrik hvis de hadde lagt rapporten fra det første psykiaterparet til grunn.
Men hvorfor skal det en slik sak som dette til, før mange får øynene opp for hvor spinn hakkende galt psykiatrisystemet i dette landet er, hvorfor kan en ikke høre på alle de som hver dag forteller om dette, om ødelagte liv og ødelagte familier.
Jeg leste nettopp i Aftenposten i A-magasinet en historie om et barnevernsbarn som hadde fått en slett behandling i barnevernet. Denne jenta var kjempesint. Mange av de som får føle barnevern og psykiatri på kroppen, har grunn til å være kjempesinte. Hvorfor kan en ikke da forstå at en må legge om systemene slik at de det gjelder får riktig hjelp og av god kvalitet. 

Jeg håper at vi innen psykiatri og politi kan få flere av samme kaliber som det  profesjonelle dommerparet     vi hadde i denne rettsaken. Da handler det ikke bare om fag, men like meget om menneskelige ressurser.
Jeg så at psykiateren Pål Hartvig redegjorde for at det sto så godt til når det gjaldt psykiatri og måten en håndterte tvangsinnleggelser på. Han viste til at det fantes kontrollkommisjoner, men hvorfor ikke være litt mer ydmyk når så mange har fortalt at dette ikke fungerer. Kontrollkommisjonene fungerer som et sandpåstrøingsorgan.  Svaret han ga var det ikke kvalitet over, og det viste liten innsikt, ikke rart at det står dårlig til i norsk psykiatri når en ikke en gang kan svare folk skikkelig. Det han skulle svart var at det er så mye misnøye med psykiatrisystemet at vi trenger en gjennomgang her også på samme måte som politiet har fått en  gjennomgang.

Dommerstanden har gode forbilder. Jeg klarer nesten ikke med ord å få uttrykt hvor stolt og glad jeg er over det.