pårørende i psykiatri når det nærmer seg jul

Nei "Alt det galna" var ikke over med nedleggelsen av Dale. Det jeg tenker er galt er at en yrkesgruppe psykiaterne har monopol på forståelse av hvordan psykisk sykdom oppstår og behandles. Det finnes selvfølgelig unntak blandt dem, som har stor empati som nok er tilegnet på annen måte enn gjennom utdannelsen som psykiater. Et oppløftende innlegg i dag var fra en overlege ved St. Olavs Hospital som omtaler pasientene som ressurssterke. Han snakker om hvor mye han har lært om dem.
Når jeg vet at mor slet med sine tilbakevendende depresjoner hvor hun mistet matlysten , ble nedstemt, mistet konsentrasjonen, så var hjelpen en pille. Det står i journalen flere ganger at hun besøker legen og forteller at hun er lei osv. Det er ingen spørsmål om hvorfor hun er lei seg. Fort inn og fort ut fra samtalen, en pille mer eller en endring i dosen.
Når jeg vet at mors søster flere ganger kontaktet dette systemet og fortalte om hvordan søsteren hadde det, så har hun ikke blitt tatt på alvor. Hadde tante visst at det stedet hun kontaktet for å få hjelp for en som hun var glad i, bare hadde ødelagt søsteren hennes, ville hun snudd seg i graven. Vi og tante trodde at dette var spesialistene, og de som kunne sine ting. Og vi er jo ikke de eneste som har denne erfaringen. De fleste pårørende som en har lest om, føler seg avvist av psykiatrien. jan Olav Johannesen som er leder i psykiatrisk forening sier i et innlegg at de pårørende har blitt en salderingspost. Min tanke er at en kanskje ikke ønsket innsyn i det en holdt på med?

Jeg tok jobb på Rogaland psykiatriske sjukehus Dale. Jeg var så glad institusjonen skulle nedlegges og ville bidra til dette. Jeg ser for meg mange av pasientene, mange av dem ødelagt av medisiner, med skjelvinger, sikkel, rykninger, osv. Mange år i institusjon hadde gjort dem ute av stand til både å klare dagliglivets funksjoner og egen personlig hygiene. Jeg tenker på alle dem som aldri får fortalt sin historie om overgrep og mishandling.
Så måtte en bygge sykehjem til dem som var ødelagt i psykiatrien, og det var det kommunen som måtte gjøre. Det er rart å tenke på at kommunen måtte ta denne utgiften overfor de pasientene som psykiatrien hadde ødelagt.

å er det mitt håp at Norge snarest skriver under på konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse og at en får fortgang i å endre lovverket i lov om psykisk helsevern. Heldigvis er vi mange som står på.
La oss sørge for at en i 2011 får ledelse med høy skikkethet i alle institusjoner i psykisk helsevern forat kvaliteteten på pasientarbeidet skal bli optimalt og at menneskerettighetene skal ha høyt fokus.

Nå får jeg gå tilbake til mine juleforberedelser. Godt å skrive og tenke på mor som hadde så mye ressurser og som er modell for den måten jeg forbereder julen på.