Pårørende psykiatri i førjulstid

Jeg skriver daglig på bloggen min nå. Jeg skulle ønske julen var over. Men det er godt at jeg kan få skrive, få uttrykk for det som er vanskelig.
Jeg tenker på Hege Orefellen i dag igjen, hun som vant ytringsprisen innen psykisk helsefeltet for modig å ha påpekt alle de krenkelser som skjer i psykisk helsevern, spesielt forbundet med tvangen.

Jeg ser for meg en av de gangene mor ble tvangsinnlagt. Vi som barn var til stede da. De kom med fullt politioppbud og politibiler. Jeg kan tenke tilbake og huske hvor skremt jeg var, holdt øyet festet mot en skade i gulvbelegget for i det hele tatt å kunne klare å holde meg samlet. Og det var ingenting vi barna kunne gjøre.
Et slikt vedtak om tvangsinnleggelse på denne måten kunne overlegen ved det psykiatriske sykehuset ordinere uten å diskutere dette med noen annen eller ved selvsyn dra ut og finne utav hvordan situasjonen var for vedkommende det gjaldt.
Slik holdt de på, gjentagne episoder med krenkelser overfor mor og hennes familie.
Når jeg tenker tilbake på det nå, er det slik at jeg ikke tror dette er Norge. Men så ser jeg at det fortsatt er helt nødvendig å jobbe for menneskeretttigheter i psykiatri i Norge i dag, det samme skjer fortsatt.

Jeg leste to artikler i dag i Stavanger Aftenblad som jeg synes var interessante. Den ene var om Sunniva Erland som forteller om hvordan hun kom ut av krisen da hun møtte veggen og hvordan hun fikk hjelp til å ta i bruk sine egne iboende ressurser for å komme seg ut av vanskelighetene. Slike historier må en lære av, lære hvordan man skal møte mennesker i krise.

Det jeg mener er at det må være absolutt kompetente mennesker i bånn av hjelpeapparatet som vet hvordan de skal håndtere folk når de møter veggen og at de ihvertfall ikke må ha mulighet til å tvangsinnlegge en person uten å ha sett vedkommende først.

Den andre artikkelen jeg synes var interessant var en om ytringsfrihet som var ført i pennen av Sven Egil Omdal. Det får meg til å tenke på at det kan være lett for stater å se til andre land for å påpeke feil og mangler der.
Men vel så viktig er det å se på krenkelser i eget land uten å gå til forsvar. Jeg har sett litt tilbake på den debatten som var i forbindelse med at Ellen Kolsrud Finnøy utga sin bok: "Dødelig terapi". En psykiater gikk ut og lurte på hva hun hadde i mot psykiatriske pasienter, en annen håpet på at vi alle skulle ta oss litt lykkepiller en gang i fremtiden. Det var ramaskrik mot henne. Jeg som har kjent psykiatriens behandling for en av mine nærmeste, kjenner meg veldig godt igjen i det hun skriver. Du så formelig hvordan maktapparatet kom i forsvar. Det som er utrolig viktig er at vi får en åpen debatt for å få slutt på de krenkelser folk opplever i dette landet i psykiatrien. Overlege Dag Coucheron tar til orde for at de pårørende må komme mer til orde i et innlegg han hadde i dagens medisin.
Og det kan være vanskelig or folk flest å forstå hva som foregår. I den kritiske rapporten som var avgitt i forbindelse med gjennomgangen av den psykiatriske klinikken i Haugesund nylig , etterlyste granskerne mer diskusjoner på klinikken.
Jeg tenker at vi som holder på med å jobbe med dette, vår tanke er å gjøre det bedre for dem som trenger kontakt med det psykiske hjelpeapparatet. Da er det frie ord og ytringsfriheten av helt vesentlig betydning. Det som er det største traumet for meg er selvfølgelig at mor ble ødelagt i psykiatrien. Som politisk fange ville hun ikke blitt tilsvarende ødelagt hvis hun da ikke hadde blitt dømt til et opphold i psykiatrisk sykehus. Det er et tankekors.