pårørende psykiatri nyttårsaften

Jeg har tenkt mye på mor i dag. Jeg synes det er ille at det ikke er kommet ut til befolkningen i Sandnes og Stavanger hvordan det var for oss som kom i kontakt med Dale. Hadde Per Inge Torkildsen for eksemple visst om det, ville han ha reagert kraftig tror jeg. Synd at vi ikke har noen skribenter av Kiellands format som kan reagere på ting som han bl.a. gjorde på "Den kombinerede innretning".

Jeg har ofte tenkt på at sangen: "De brente våre gårder, de drepte våre menn", kunne være illustrerende for hvordan vi som pårørende barn til en mor innlagt på Dale, kunne ha det. Jeg følte det som vi var i krig. Det var ingen hjelp i tilbudet, det raserte hjemmet vårt, og det drepte mor vår til slutt.
I ettertid kan jeg se henne for meg, hvordan hun etter at hun hadde vært hjemme på perm i helgen, dystert dro av gårde til Dale. Så vanvittig for oss barn også å oppleve at mor forlot oss på den måten når helgen var slutt. Ofte ville hun ikke dra, og det ble til krig hjemme. Dale var et meget autoritært system, og en skulle ikke utebli derfra. Det ble konflikt mellom mor og oss, mor du må dra, hvis ikke kommer de og henter deg. I kontakt med et slikt autoritært system, er det duket for så mange konflikter og for at en skal bli satt opp mot hverandre. Det har ikke noe menneskelig ansikt.
Tenk for en måte å avslutte en helg på og ta fatt på neste uke. Det var sinnsykt, og det var ikke godt for mor. Hvilke tanker gjorde hun seg som måtte forlate familien og barna på den måten. Det ser jeg aldri er tatt opp i journalen.

Nå på denne siste dagen i året vil jeg takke deg for alt jeg lærte av deg og fordi jeg vet hvilken fantastisk mor du var. Jeg har lovet meg selv at jeg skal fortsette å skrive inntil det er slutt på at jeg hører om slike episoder som jeg nettopp har fått erfare i pressen fra Veum om den unge jenta som ble lagt i belter og tvangsmedisinert. Hun hadde et dårlig selvbilde i utgangspunktet, og når en legger i belter ser en hvordan selvbildet knuses. Til slutt trodde jeg at jeg fortjente det, sa hun.

Jeg vet også hvordan ditt selvbilde ble knust. Behandlingen du ble utsatt for gjorde at du trodde du var verre enn Hitler.
Jeg vil for meg og mine og alle som trenger det i en vanskelig situasjon og psykisk krise ha et behandlingstilbud som vi er fornøyd med og ikke et som vi må holde på med og kjempe for å få slutt. Da sier det seg jo selv at det er noe som er galt.
Andre behandlingstilbud i Norge trenger en da ikke kjempe mot på samme måten. Fatter en ikke da at noe må forandres?