Pårørende psykiatri i førjulstid

I dag leste jeg et innlegg av en som hadde vært i kontakt med psykiatri. Hun fortalte at hun hadde god erfaring i å gå ut med sin historie og fortelle om sin tilstand i lokalavisen. Det samme opplevde jeg da jeg gjorde det samme. Jeg som tidligere hadde hatt erfaringen med den kalde psykiatrien, kunne kjenne varme fra medmennesker der ute. De uttrykte medmenneskelighet og omsorg. Å gå ut i pressen er ingenting sammenlignet med det jeg har vært gjennom ved å ha hatt kontakt med psykiatrien, det fikk jeg i sannhet erfare. Helt opp til i dag tar folk kontakt og sier at de har lest min historie som pårørende i avisen.
Jeg tror det er svært viktig å dokumentere de historiene vi har. Selv er jeg svært opptatt av hva som skjedde i krigen og leser mye av stoff fra siste verdenskrig. Stadig dukker det opp noe nytt.
Jeg sammenligner på en måte psykiatrien og det jeg opplevde som barn og ungdom med det systemet som å være i krigen. Som jeg allerede har fortalt, kjenner jeg meg som pårørende meget godt igjen i Ellen Kolsrud Finnøys bok: "Dødelig terapi." Hun skriver i denne boken at hun har hørt fra pårørende at de sammenligner de psykiatriske institusjonene med konsentrasjonsleirer. Jeg tenker ikke at mor var innlagt i en helseinstitusjon da hun var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus på Dale. Jeg tenker også mer på en konsentrasjonsleir hvor de eksperimenterte med folk. Mor som var en oppegående dame da hun første gang kom i kontakt med psykiatrien, ble helt redusert og ødelagt av alt det de tilførte henne av medisiner og serier med elektrosjokk.
Det er helt feil at hun skal ha et stempel som gal og psykiatrisk pasient for noe hun helt uforskyldt kom opp i. Noen skulle absolutt tatt ansvar for de overgrep hun ble utsatt for. Norge som en rettsstat kan ikke ha denne type institusjoner. Alle institusjoner som skal ta seg av personer som får psykiske sammenbrudd og psykiske kriser må bygge på humane prinsipper. På samme måten som det skrives fra krigen, må vi som har historier å fortelle fra psykiatrien skrive ned det vi vet for at vi skal få til forandring. Det må ikke skje igjen.

Nå som det er førjulstid tenker jeg at en vegg er ute. Hadde jeg enda funnet en mening med det som skjedde, men det er helt meningsløst. Jeg kunne ha akseptert hvis mor hadde fått en naturlig død, men når jeg vet at hun døde av bivirkninger av medisiner, er det så vanskelig å akseptere. At vi som familie skal påføres så mye lidelse på grunn av andres uforstand, det har jeg ikke ord for. Det er en livslang meningsløs sorg de har påført oss. Og det var vel ikke det som var meningen?