Pårørende psykiatri i førjulstid

Jeg var sammen med noen gode venner i går. Vi diskuterte ulike ting og jeg sier at det er viktig at vi snakker om ting vi har opplevd som f.eks alkoholisme i familien, rusproblemer. Hvorfor skal vi bare dele de kjekke tingene. Jeg har så god erfaring i å snakke med andre om vanskelige ting og synes jeg har fått så kloke råd med på veien. For vi vet jo at alle har problemer, enten stort eller litt. Hvorfor skal det vanskelige være så hemmelig og overlatt til å tas opp med spesialistene? For meg er intet menneskelig fremmed.
Jeg tenker på med skrekk hvis jeg som et barn skulle bli fanget av barneve rnet på den tiden det var mest kaos hjemme os oss. jeg ser av innlegg av barnevernssjef Thoresen i Stavanger at de barn som var plassert i Stavanger, bl.a. var fra hjem hvor det var rus og psykiatri. Kanskje jeg da hadde vært et av de barna som skulle fått erstatning p.g.a. overgrep? Mange av barnevernsbarna i Stavanger har fått slik erstatning etter opphold på blant annet Waisenhuset.
Jeg var på barnevernet i Stavanger å ba om hjelp for søsknene mine. Det var sykepleiesjef Liv Brynhildsen som hadde sagt jeg skulle gå dit. Igjen fikk jeg oppleve å ikke komme inn på kontoret til barnevernssjefen, måtte stå i døren. Skulle jeg oppholde en så viktig mann sin tid eller hva var det for noe? jeg spurte om han kjente meg igjen. Han hadde fulgt min far da han var på kurhjem på Skogliheimen slik at han visste litt om hva problematikken gikk i. Jo det gjorde han. Men han kunne ikke tilby noen hjelp for mine tre søsken, den yngste var 5 år på den tiden. jeg ønsket kun litt praktisk hjelp. Det siste jeg husker at han sa var: "De har jo deg". Det var sant, men det var jo begrenset hva jeg greide. Etter det møtet tenkte jeg. Aldri mer sette min fot på et offentlig kontor og be om hjelp. Jeg fikk greie meg selv og prøve å ta meg av mine søsken så godt som jeg kunne. Men det var mye for meg, jeg holdt på med utdanning, ventet barn og det kunne ha vært godt med litt praktisk hjelp med småsøsken.
Jeg vet jeg tenkte: Du må for all del være mer vennlig selv når du møter mennesker som er i vanskelige situasjoner. Det tror jeg faktisk talt jeg har klart i et langt virke som sosionom helt frem til pensjonsalder. Men jeg har mange ganger undret meg på hvordan personer med makt kan opptre overfor andre. Jeg tenker på hva det hadde kostet meg å kontakte ham. jeg var så sikker på at det var praktisk hjelp å få, men for meg og mine søsken har det vært blankt. Vi har prøvd å støtte hverandre som best vi har kunnet, hjelpeapparatet har vært for andre og ikke for oss.
Med mine egen erfaringer så synes jeg det er fint at folk kommer med ytringer i media om hvordan de har opplevd hjelpeapparatet. Jeg synes at de skulle lytte mer til hva folk sier, en hadde vunnet på å være mer ydmyke istedet for å være så skråsikre.
En kunne gått mer i dialaog istedet for å gå i forsvar. Det er det Helse Fonna representert ved klinikken i Haugesusnd innen psykisk helsevern må gjøre nå etter at de har vært gjenstand for kritikk fra en uavhengig granskningskommisjon.