pårørende psykiatri januar

Det er nytt år og jeg har tid til å reflektere over hva som skjedde da mor var innlagt på Dale. En gang gikk jeg ut i Stavanger Aftenblad med historien min, da svarte en av psykiaterne ved den psykiatriske klinikken i Stavanger at de først i 1996 begynte å tenke på at psykiatriske pasienter har barn. Dette var altså på slutten av barnets århudre. Det sier noe om hvor avlegs dette systemet er, f.eks. ville en før denne tid ikke hatt tanke for at pasienter har barn. Psykiateren sa i tillegg at barna, det var familiens sak. Når en har så grunnleggende dårlig forståelse for barns betydning for foreldre, ikke minst når foreldre er innlagt, synes jeg det handler om stor uforstand. Ofte kan nettopp innleggelse i psykiatri handle om at familienettverket er ute av funksjon og oppbrukt, og familien kan være isolert.
Nå er det så inn og snakke med barna av de psykisk syke.
Hvis det var meg de skule snakket med da jeg var 12 og første gang kom i kontakt med psykiatrien på 1960-tallet ville historien ha artet seg slik:
"Her på dette stedet hjelper vi til når morer og farer er nedstemte og deprimerte. Det betyr at de er lei seg og kanskje ikke får sove, ikke har appetitt osv. Da bruker vi forskjellige ting til å hjelpe dem med. Vi har bl.a. noen apparater med strøm som vi sender gjennom hodene på dem, hjelper det ikke en til to ganger, så sender vi serier med strøm gjennom hodene. Vi vet ikke akkurat hva det virker på, men vi tror det virker. Hvis ikke dette har nytte, har vi noen senger her som vi kan spenne belter over og reimer. Da vil din mor ligge på en sal, ingen vil snakke med henne, men vi tenker at beltene og reimene vil hjelpe. Men vi har også noen andre metoder. Dere barn har jo sett de enormt store nøkkelknippene vi har. Din mor må alltid spørre om når hun skal gå ut. det er ikke fordi vi tror hun er farlig og i fengsel, men vi tror at det hjelper med denne innesperringen.
Men det viktigste vi har, er medisinene. Hvis ikke den ene hjelper, så har vi en annen. Disse gir vi pasientene, og hvis de ikke ønsker, må vi gi dem medisiner uten at de ønsker det, fordi pasientene vet ikke sitt eget beste. Hvis du skulle se at din mor får bivirkninger av disse medisinene, er det en nødvendighet for at hun skal bli frisk. Vi snakker ikke med pasientene her, vi ser etter symptomer, d.v.s. er mor lei seg, kan hun konsentrere seg, osv. Og vi har flere medisiner som vi gir sammen slik at det ikke bare er en, men en hel coctail. Så dere barn kan være forsikret om at vi har et godt behandlingstilbud for deres mor her. Dere må alltid når mor kommer hjem på perm, oppfordre henen til å ta medisiner, fordi det er livsviktig for henne.
Vi ønsker at din mor skal utskrives frisk, men det kan tenkes at sykdommen er slik at hun kommer ut fra denne institusjonen helt ødelagt. Da kan det tenkes at hele den behandlingscoctailen vi har satt sammen for henne, var feil, og vi kan dessverre ikke gjøre det om igjen. Da sier vi at hun er blitt kroniker. Det vi pleier å gjøre da er at vi skriver ut til familien for at de kan overta."

Det var faktisk det som skjedde. Det er så rart å tenke på alle de årene mor var i kontakt med psykiatrien. Dette systemet ga oss barn kun byrder og belastninger, aldri hadde de et oppmuntrende ord å si, aldri kunne de by på noen mat eller vise medmenneskelig omsorg. Ennå er det en stor belastning å tenke på hva mor gjennomgikk. I dag snakker de så fint om at barn av psykisk syke klarer seg bedre hvis de har en som er en god støtte. Er det ikke da underlig og rart at dette systemet bare skulle være byrde og belastning og ikke støtte for barn.Slik opplevde ihvertfall jeg det. Det er lett å si at andre kan være støtter. Egentlig skulle de har vært de første til å støttet opp.