Det er opprørende å tenke på hva som skjedde i 1959. Det var et forferdelig år for familien. Jeg kan veldig godt huske de to gangene mor prøvde å ta livet sitt det året. Første gangen var det høytid, det var mai og jeg var på besøk hos slektninger på Jæren. Jeg fikk nærmest en katastrofefølelse fordi jeg ble kalt hjem fordi noe forferdelig hadde skjedd. Jeg husker at mange av familien til far var til stede. De spiste, og jeg kunne ikke fatte at de orket å spise når noe forferdelig hadde skjedd. I dag ville jeg nok tenkt at man må ha mat uansett.
Andre gangen var jeg på skolen og fikk beskjed om at jeg måtte komme hjem. Jeg kan huske at jeg dro hjem på sykkelen min, den forferdelige følelsen av ikke å vite hva som egentlig hadde skjedd, men at det var noe som måtte minne om katastrofe.
Alltid senere har jeg hatt en redsel i meg etter det som skjedde. Hadde jeg f.eks vært på påskeferie med venninnene mine, var jeg alltid så spent på hvordan det var der hjemme, når jeg returnerte fra ferie. Levde alle, eller hvordan var det? Den gleden jeg følte når alt var som "normalt" det var ubeskrivelig. Når jeg kunne sette meg ned, spise en skive med speilegg og få en kopp kakao, og at ikke noe hadde skjedd, det var godt.
Det er en belastning å gå inn og se hva som skjedde ved disse første innleggelsene i 1959. Tenk om hun kunne fått ordentlig og kyndig hjelp ved dette avgjørende vendepunktet.
Det står skrevet at alt var så bra hjemme hos oss, gode forhold, mor hadde fire friske barn. Rart at de egentlig kunne tro at hun var så deprimert helt uten grunn. Men egentlig hadde det ikke hatt noen betydning for psykiateren hvordan hennes situasjon var, det som var av betydning var at hun var deprimert, da var metoden sjokk, ved selvmordsforsøk var det reiming og belter. Jeg tenker nå at den behandling mor fikk nærmest må sammenlignes med tortur og må ha vært rene overgrep i hennes situasjon. Jeg tenker på meg selv, og jeg vet hvordan det var hjemme hos oss, hvis det var meg de skulle behandlet slik. Eller sønnen min, som nå er 36 år. Det er en uutholdelig tanke. Det at du i en slik situasjon, når du befinner deg i et ekstremt mørke, skal behandles med taushet, med mekaniske metoder, uten omsorg, omtanke eller medmenneskelighet, som en ting. Hvilket menneskesyn er det som ligger til grunn for dette?
Hvordan var det for mor å komme hjem og skulle stelle baby og de andre barna og hjemmet etter disse sjokkbehandlingene. Hvordan kunne omsorgen for en baby bli?
Det var overgrep både mot mor og oss barn. En kan kanskje kalle det at vi skriver om det som skjedde for subjektive opplevelser og at det kan skremme andre fra å søke psykiatrisk behandling. Jeg ønsker ihvertfall aldri å komme under behandling av en psykiater p.g.a. av den forståelsesmodellen de har av psykiske lidelser.
Det gir ingen mening, at hun som var den beste omsorgspersonen for oss barn skulle bli behandlet på denne måten, at det var henne de tok, det har jeg ikke ord for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar