pårørende psykiatri 2011

Det er akkurat som jeg bare må fortsette å skrive.

Jeg tenker på en dame jeg traff som hadde jobbet på Dale. Hun snakket om hvordan det var da de utførte sjokkbehandlingene der. To leger prøvde å feste elektrodene mot pasientens hode. Vedkommende sa at hun trodde at de ikke helt visste hvilken strømstyrke det var. Sykepleierne gikk rundt med kaffekoppen og snakket sammen mens behandlingen pågikk. Det var forferdelig å se på, sa vedkommende som jeg snakket med. Det får meg til å tenke på Rita Westviks kommentar på fjernsynet om hvor forferdelig hun syntes det var med elektrosjokk da hun en periode hadde jobbet på Gaustad.
Når jeg med disse kommentarene i bakhodet ser mor for meg, helt utslitt av å ha levd med en alkoholiker i så mange år, bli møtt med denne typen behandling, er det som å helle salt i åpne sår. Jeg skjønner godt at folk vil finne ut hva som skjedde med sine pårørende når de har vært utsatt for ulykker, når det har skjedd en feilbehandling på sykehuset osv. Jeg vil også finne ut av hva som skjedde med mor og skjønner at hun med den type hjelp som hun hun fikk, var helt sjanseløs.

Ved å gå gjennom journalen, finner jeg også ut av min egen historie. Vi flyttet inn i nytt hus i 1956. Allerede før den tid, var alkoholmisbruket hos far enormt. En gang husker jeg at han sto opp under taket i det nye huset, jeg trodde at han var syk slik som han sjanglet frem og tilbake opp under taket. Siden har jeg skjønt hva dette dreide seg om.

Jeg har spurt mor senere om hva tid det begynte. Hun sa at hun allerede tidlig måtte nesten bære ham hjem fra fest. Han drakk seg alltid full. Mor var blyg, og hun gjorde ikke mye vesen av seg, men hun fortalte på sin stillferdige måte om hvordan det var.

I denne perioden etter at vi hadde flyttet inn i det nye huset, tok jeg ofte kontakt med fars foreldre for å fortelle hvordan vi hadde det og om det var noe de kunne gjøre. De kom inn og snakket med far, men de var jo helt hjelpeløse, det var som å snakke til veggen.

Det var alltid kjekt å reise til fars slektninger, spesielt til farmor og farfar.
Jeg visste at far hadde drukket før vi kjørte, og satt ofte og ba i bilen utover om at vi kunne stoppe hos min onkel på Sandnes slik at han kunne kjøre videre idet vi sjanglet fra side til side. I dag hadde aldri den kjøringen kunnet forekomme. Mor var der jo, men jeg tror at hun var så underkuet og hadde helt sikkert taleforbud.

Julene tilbrakte vi også hos farmor og farfar da jeg var liten. Det var bare så kjekt. Hva far da gjorde, det så ikke jeg. Da var det så mange andre der, og både han og mor ble borte for meg i alt det andre som skjedde.

Så tok dette slutt fordi det etterhvert kom så mange barnebarn at disse julefeiringene ble for mye for farmor og farfar. Da var vi henvist til oss selv. Julen ble et mareritt. Mor gikk og la seg tidlig etter at risengrøten var brent. Broren min forteller at jeg la et teppe over far. Og vi barn lekte at han var død.

Etter disse oppelvelsen e har jeg aldri likt julen så godt. Når en skal skrive om disse tingene vet jeg at jeg får det ned på papiret bare halvparten så vondt som det virkelig var.

Det er rart i etterkant å se at aldri far var til stede på bilder sent på kvelden, det kunne være når vi f.eks. var på brylluper på Jæren. Da var han avbildet i kirken og når vi spiste. Men heldigvis var det andre som fikk ham til sengs, og det ble ikke vi barn som måtte ordne opp.

Nettverket begynte etter hvert å skrumpe inn, vi ble mer sosialt isolert. Mor diskuterte selvfølgelig av og til problemet med sine venninner. Hvis noen hadde sagt noe om det far gjorde mot henne og familien, nektet ham dem bare å komme til oss. Jeg kan se for meg hvor engstelig og urolig hun ble, gikk som et dyr i bur og klarte ikke å konsentrere seg om matlaging f.eks. Året 1959 var hun også på et opphold på Juvåsen. Det var et slags hvilehjem. Men hun fant ikke ro der, kom hjem lenge før tiden.

Med lite nettverk, helt utslitt og underkuet skulle mor komme til sin første behandling på det psykiatriske tilbudet som den gang var lokalisert på Stavanger sykehus.

De sier nå som de sier den gang. Nå er alt blitt så mye bedre. Det sa de også da de nye psykofarmaka kom på 1950- tallet. Jeg er blitt så desillusjonert at jeg ikke tror på noe av dette lenger. En venninne som jobber i psykiatrien sier, nå er sjokkbehandlingene blitt så mye bedre, en får anestesibehandling. Men vi vet at noen får hukommelsesproblemer etter behandling og vi vet ikke hvem de er. Med min erfaring med dette utført overfor min kjære mor, håper jeg at dere forstår at jeg ikke ønsker denslags utført på meg. En skjør liten blomst, skulle psykiatrien gjøre enda skjørere. Etter behandling i psykiatri skulle ethvert lite opprør mor måtte ha mot det livet hun levde, bli slått helt til bakken. Da mistet hun enhver gnist til å ta opp og løse problemer i sitt liv.