pårørende psykiatri 2011

I året 1959 skjedde det også gode ting for Rogaland. Det var det året Viking vant cupen.
Jeg tror det var det året jeg fikk være med far på fotballkamp i Oslo, kanskje det var denne kampen vi så. I hvertfall så skjedde det at far ble så full at jeg gikk fra ham.
12 åg og alene i Oslo på en stor fotballstadion med fullt av folk. Jeg vet at det jeg gjorde var å finne frem i Oslo til personer vi hadde besøkt før kampen. Hvordan jeg fant frem, kan jeg ikke i dag forstå. I den store byen, og lille meg fra Stavanger. Det var en tante og onkel av far vi hadde besøkt.
Det er slik det er å ha alkoholisme, du velger bort familien din, du klarer ikke å si stopp til alkoholen fordi den har så stor makt over deg. Slike episoder hadde vi stadig hjemme, men det var spesielt at det skjedde med meg alene med far på tur.

Far var buss-sjåfør i NSB. Han fikk av den grunn billetter billig på toget. Jeg vet at det er mange barn som lever med denne typen problemer i Norge, og det er av avgjørende betydning at både de og familien får kvalifisert og riktig hjelp når en oppsøker hjelpeapparatet. Du kan si det sånn at både vi barn og mor levde i "et helvete." Ikke hele tiden da, mor mest, for vi barn kunne da gå ut og leke og finne på andre ting å gjøre.

Ved besøket i Oslo skjedde det at jeg ble fraktet til toget om kvelden av disse slektningene til far og traff ham igjen på stasjonen. Jeg kan ikke huske hva jeg sa til ham på togturen tilbake til Stavanger. Jeg nevnte aldri for noen hva som hadde skjedd. Det er vel slik det er med mange i tilsvarende situasjon. I misforstått lojalitet holder vi kjeft med det vi opplever. Jeg fortalte det ikke til mor eller til noen. Men nå kan jeg skrive om det.

Dette gir bare et lite bakteppe av hvordan situasjonen var i familien. Det var ikke slik at at far tok hensyn til barna og mor. Jeg har ofte tenkt på hvor uansvarlig far var. Tenk datteren var borte i Oslo. jeg tror ikke at han etterlyste meg. Hva hadde han tenkt å si hvis han kom tilbake til Stavanger uten meg? Det verste jeg tenker er at han ville nok ha funnet på noe som kunne ha hørt tilforlatelig ut.

I denne situasjonen med en mor som levde i et slikt vanskelig forhold var tilbudet sjokkbehandlinger. Ville de ha henne til å glemme at hun var gift med en alkoholiker?

Jeg ser at det debatteres i Dagbladet hvorvidt sjokkbehandlinger er et godt tilbud for personer i psykisk krise med depresjon. Jeg mener at en må se videre enn bare til den som er deprimert, hvordan er forholdene rundt. De utga seg for å være spesialister, men de visste ikke hva de holdt på med. Etter at jeg nå vet at de ga mor disse behandlingene som ung mor med små barn inne til sitt første opphold på psykiatrisk institusjon, er jeg helt imot denne typen behandlinger. Det førte aldri til noe godt for henne.

Det er med stor sorg jeg nå sitter og reflekterer over det som skjedde. Det de møtte mor med var ytterligere undertrykking. Ville de gjort noe tilsvarende med noen av sine?

En psykolog skriver ( Eva Dalsgaard Axelsen) at for å forstå hva et menneske trenger for å bygge seg opp, kan det være nyttig å vite hva som kan bryte et menneske ned. Noen typer påkjenninger gir oftere psykiske problemer enn andre. Denne kunnskapen bruker torturister verden over for å bryte ned sine ofre. Er det ikke nettopp dette en benytter seg av i psykiatri, men der kaller en det tvangsbehandling. Symptomet som ressurs, Oslo 1997. Ja det er nettop det det er, et tegn på at noe er galt og at en må finne utav det for å hjelpe vedkommende videre.