Endelig er jeg ferdig med mitt prosjekt som betyr at jeg har skrevet ferdig min historie fra Rogaland psykiatriske sjukehus og har dokumentert mine egne opplevelser fra dette sykehuset.
Det betyr at jeg igjen nå vil skrive på bloggen min. Jeg ble veldig opprørt da jeg så i Stavanger Aftenblad at det har vært skriverier om at Dale må gjenåpnes som psykiatrisk sjukehus. En som hadde arbeidet der bl.a. som dreng på gården viste til den fine naturen på Dale og mente at stedet er vel egnet for behandling av psykisk syke. Han snakket om at det var rene idyllen da han arbeidet der slik jeg forsto ham. For meg er det umulig å få gitt noe tilsvar i Stavanger Aftenblad da jeg ikke får inn innlegg der, slik at jeg skriver på bloggen.
Jeg lurer på om denne mannen ikke vet noe om hvordan det var for pasientene på dette sykehuset. Tidsskriftet Hverdag karakteriserte dette sykehuset som et av de verste sykehusene i landet sammen med Lier psykiatriske sjukehus. Psykologen Reidun Ueland som jobbet der på 1960 tallet beskriver Dale som "tilfeldighetenes helvete". Jeg som selv har hatt pårørende der, har sett at dette stemmer med min egen erfaring. Min mor kom inn i i en psykisk krise, og det de klarte å gjøre med henne var å fullstendig ødelegge henne med sterke medisiner. Det har pågått en debatt i Morgenbladet denne sommeren etter at Paulsrudutvalget har gjort ferdig sin innstilling. Der skriver presten Fiskå som var institusjonsprest på dette sykehuset om de levende døde, de som gikk rundt så medikamentpåvirket at de ikke hadde noe liv, men var fanget i sin egen kropp. Jeg opplever at dette sykehuset må komme med en beklagelse til alle de som har mottatt behandling her og deres pårørende for de overgrep og den mishandlingen de utsatte pasientene for. Nå opplever jeg det som en hån å komme med forslag om at Dale skal gjenåpnes om naturen er aldri så vakker. Vi snakker i dag om frihet, demokrati og åpenhet. Demokratiske rettigheter og frihet må også gjelde for psykiatriske pasienter. Det en oppnår med systemet slik det virker i dag er å gjøre pasientene ufrie, hjelpeløse og ute av stand til å ta ansvar for seg selv. En må bygge dem opp slik at de blir i stand til å ta ansvar for eget liv og bli selvstendige. Mange tenker nytt, og det er endringer på gang. Men motstanden mot lovverket og psykiatrien slik den fungerer i dag vil fortsette inntil det er avskaffet og noe nytt er kommet i stedet for. Lytt til brukerne og la dem komme til orde, de kjenner best til hvor skoen trykker, de som selv har den på.
