En vanskelig tid

Det har vært en vanskelig periode etterat skriving om psykiatri igjen dukket opp her i Rogaland. Det virker som det bare blir verre og verre etter som årene går. Det er så grotesk det som skjedde med moren min. Jeg håper å få utgitt hennes historie. Det at dette igjen skrives om, fører til at alt blir så nært igjen. Det verste er at det aldri kan ta slutt, disse fæle historiene du får høre fra psykiatrien.  Jeg synes det er så fint at Silje Marie har laget et så fint innlegg sammen med en psykolog ved navn Gran, en må nesten ha opplevd ting selv for å forstå undertrykkingen som skjer.
Historien i dag i Stavanger Aftenblad den 22/5 2015 om Helene var sterk.  At hun ble overlatt uten hjelp i en så vanskelig livssituasjon, der er bare helt uforståelig. Artiklene til professsor Larsen synes jeg er en professor i psykiatri lite verdig, jeg hadde ventet meg noe mer ambisiøst go fremtidsrettet.

De siste dagene har jeg konsentrert meg litt om min mors historie i tiden like før august 1971, det var på tide å utskrive henne, men så fikk hun store problemer med blæren, fikk ikke til å tisse. Hun hadde før den tid vært i kontakt med psykiatrien siden 1959, og hadde fått en behandling bestående av reiming, elektrosjokk og medisiner.  Over en kort periode sommeren 1971 skiftet legene på Dale stadig medisiner, de ga henne Truxal, så skiftet de til Sarotex for så å gå over til Fluanxol. Fluanxol skulle hun aldri ha hatt, idet hun aldri har vært såkalt "sinnsyk". Dette er et nevroleptika og et sterkt hjerneødeleggende medikament. De holdt på og holdt på og skiftet medisiner, eksperimenterte med henn e, kroppen måtte bare til slutt si stopp. Hun fikk ikke til å gå på do, det bare stoppet helt opp, helt til urinen bare begynte å renne uten at hun  hadde kontroll.  Hun var hjemme på permisjon en gang da det bare begynte å renne urin fra et stort åpent sår. Det var så skremmende. Hun kom tilbake til Dale badet i urin. Legene der visste ikke hva de skulle gjøre, men tok kontakt med Stavanger sykehus som sa at hun måtte komme akutt. Som legen ved Dale sykehus skrev så arrogant i sitt brev til sykehuset: "Det var på tale å skrive henne ut, men de måtte først få ordnet opp i hennes vannlatningsbesvær" Dette hadde de selv påført henne. Hun hadde vært så tørst en tid, kan det være at de skulle ha oppfordret henne til å drikke mer, de skulle ihvertfall ikke gitt henne så store medisindoser. Hun ble aldri spurt om hun ville ha den og den medisinen, de bare ga henne den, sa at nå måtte hun ta den, hun kunne ikke dra på perm fordi hun skulle skifte medisin. Hun hadde ingen bestemmelsesrett selv, alt bestemte de, og det gikk bare nedover og nedover med henne.
Jeg hennes datter besøkte henne på sykehuset, da snakket pasienten i nabosengen til  meg. Jeg kjente henne fra Dale, det var hun som følte at hun ble forgiftet av maten. Hun sa at min mor hadde utholdt smertefulle operasjoner uten å kny. Når jeg bare tenker på dette i dag, så blir jeg så lei meg. Hvorfor skulle de påføre moren min så mye plager, hun hadde aldri gjort et menneske fortred, var bare snill og god. Operasjonene inne på sykehuset førte til at hun måtte gå med kateter, etterhvert ble utfallet at hun alltid måtte gå med utlagt pose for urin. Muligheten til å tisse selv, var tatt fra henne. Hennes kvinnelighet, hennes mulighet til å ha sex. Hun kom inn i psykiatrien fordi hun var deprimert,   nå hadde de i tillegg påført henne fysiske plager, og det hjelper ikke akkurat så godt på selvbildet ditt å gå med en urinpose under kjolen. Hun var mor for fire barn, en liten datter på seks år bodde hjemme. Tenkte de aldri på barna de som behandlet henne på sykehuset.

Da hun kom tilbake fra det somatiske sykehuset til Dale, ville hun hjem straks. Men det ble ikke innvilget. De bestemte alt, det var tvang og ordrer fra ende til annen, du får ikke komme hjem, du må ta den medisinen, nå skal vi skifte den medisinen, du må gå på arbeidsstuen, du må ikke gå på arbeidsstuen, elektrosjokk, reiming og medisiner, hvem kan komme seg under et slikt regime. Og det var det det var, et militært regime.
Mor og vi der hjemme skjønte nok ikke hvor ille det var dette som nå hadde skjedd. Det kom bare dårlige ting fra Dale, det ene verre enn det andre. Det er ikke for ingen ting at psykologen Reidun ueland kalte dette for et "tilfeldighetens helvete". Mor skulle rast mot sykehuset, vi hennes familie skulle rast. Men jeg var ihvertfall oppdradd til å oppføre meg pent, mor likeså, hvis hun hadde rast, hadde det ført til at hun hadde blitt reimet.  Alle vi der hjemme hadde bare så mer enn nok med bare å greie oss, komme oss gjennom dagene, krumme nakken og gå videre.

Det var ingen på sykehuset som beklaget det de hadde gjort mot henne, ingen beklagelse til oss barn, det var bare et vannlatingsbesvær som de måtte ordne opp i. Jeg har vært inne og lest i felleskatalogen. Det står på alle disse medikamentene som hun fikk, at det skal utvises stor forsiktighet med å bruke disse ved urinveisretensjon. Det er ingen refleksjon om dette i journalen, heller ikke er det noen som helst anamnese eller vurdering på hvorfor hun skal ha det og det medikament. Jeg hennes datter får inntrykk av at dette foregår etter "innfallsmetoden."

Disse plastposene som hun tisset i, måtte mor ha hele livet. Når de var fulle, måtte de skiftes. Dette måtte hun ordne opp med selv, det var ikke alltid at hun var like godt i form. Og dette var bare begynnelsen, nå var hun blitt pasient både i psykiatri og somatikk.  jeg har ikke ord for hva jeg føler når jeg blir klar over hva det egentlig var som skjedde med henne. Og på Dale var det ingen som fikk innsyn, der skjedde alt bak lukkede dører. En skjulte seg bak taushetsplikten hvis det var noen som ville komme inn og undersøke noe.

Det må bli orden i psykiatri. Det er alt for sent at det skjer noe. Det har vært påpekt så lenge.  Tenk om de på hjerteavdelingen hadde begynt å tvinge i folk medisiner, hva er det som får psykiatrien til å tro at deres pasienter tåler det så meget bedre. Personer som kanskje har vært utsatt for overgrep, utsettes for vilkårlig tvang og vold av systemet som skal være der for å hjelpe dem. Psykiatrien bør etter min mening ta kontakt med kreftavdelingen og hjerteavdelingen for å høre hvordan de jobber der og overføre dette til psykiatrien. Det er rart at de som skulle vite mest om hvordan de skal behandle mennesker, egentlig greier det dårligst.

Endelig nytt fokus i Rogaland

Det er lang tid siden jeg har skrevet på bloggen min. Men nå har det endelig skjedd noe som har inspirert meg, det har startet en aksjon i Rogaland,  kalt Retten til et verdig liv i Sus psykiatri.
Bloggen har ligget en stund, men ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på hva som skjedde med min kjære mor i dette systemet. Hun var innlagt ved Rogaland psykiatriske sjukehus, og noen vil kanskje si, men dette er da lenge siden og totalt forskjellig fra hvordan det fungerer i dag. Det har nok skjedd forandringer, men strukturene er de samme, belteleggingen, tvangen, elektrosjokkenne, dårlige ledere og ansatte.

Det var også folk som var utdannet ved dette sykehuset på Dale som bemannet sykehuset inne i Stavanger og de distriktspsykiatiske sentra, personer som hadde gått i lære på Dale og som tok med seg holdningene de var opplært i der.

Jeg har i det siste brukt lang tid på å forsøke å skrive om min mors historie i dette systemet slik jeg oppfatter det.  Jeg kan i journalen ikke finne at hun en gang ble spurt om hva som ville vært bra for henne. Systemet har bestemt, akkurat som om hun ikke visste noe selv. De har brukt makt og kontroll, invadering og de har fullstendig neglisjert hennes behov. Det er slike mekanismer som undertrykkere bruker, endog psykopater, men i et psykiatrisk system blir en ikke ansvarliggjort for hva en som behandler gjør.  De behandlet henne som sinnsyk selv om hun ikke var det, hun fikk nevroleptika satt intravenøst med store skadevirkninger på kroppen og nyrer og andre organer slik at hun døde av det. I behandlingens navn, drepte de henne.  Hva hun var utsatt for, trodde jeg ikke var mulig  å oppleve i Norge, de kalte det for sykehus


Hun som kom fra et vanskelig forhold,  skulle bare møte mer undertrykking og  kontroll, hun hadde i det hele tatt ingenting hun skulle ha sagt om seg selv. Hvordan kan noen mene at hun skulle komme seg av dette. I tillegg blir det kalt for vitenskap. Hvordan kan noen tillate seg å kalle overgrep satt i system for vitenskap?

Mor sa ikke så mye, men hun sa at de binder meg der. Hva det må ha gjort med henne,  jeg har ikke ord for hva jeg mener om dette. Så lenge etter at dette skjedde, er jeg selv sterkt merket av dette. Aldri har noen av de såkalte behandlerne unnskyldt seg overfor meg eller andre av mine søsken.

For meg ser det nå ut til at det er flere som tar opp tema psykiatri, nå også i Rogaland. Det er godt for meg å se.

Jeg må takke Målfrid F. Jensen for hennes utrolig store innsats på feltet. At hun skulle bli behandlet slik hun gjorde, er ikke annet enn en skandale.  Takk til alle de  som skriver kritisk i avisene , endog i Stavanger Aftenblad hvor jeg lenge har etterlyst et engasjement.
Det har vært spredte tilløp til å ta problemet opp, men å ha en presse som ikke er engasjert i menneskerettsspørsmål hvor det er alvorlige brudd like utenfor avishuset , det er ikke et godt nok engasjement for en presse. Så takk for at dere nå engasjerer dere.

Og takk til gruppen: "Retten til et verdig liv ved Sus psykiatri" som igjen gir meg håp om endring i psykiatrien.
Vi trenger tilbud som kan løfte folk, gi dem selvtillit,   styrke evne til å løse problemer og utfordringer, som gir dem medbestemmelse over egne liv, gir dem verdighet. Denne gruppen gir meg tro på at det kan være mulig å få til forandring.