Det har vært en fin påske, lange skiturer i deilig påskevær, godt samvær. Det kunne ikke vært bedre. Men som alltid er jeg forfulgt av denne livslange sorgen fordi jeg ikke kan fatte og forstå at det som hendte med familien min og moren min, virkelig hendte.
Jeg var til stede ved en begravelse i påsken og fikk grått ut noe av alt det jeg går og bærer på. En av salmene som ble sunget var: Ein fin liten blome i skogen eg ser, i granskogen diger og dryg, og vent mellom mose og lyng han seg ter, Han står der så liten og blyg.
Slik kom du mor inn i psykiatrien, som en liten og blyg blomst. Hvordan kan noen finne på å ta i bruk de verst tenkelige metoder mot skjøre mennesker, elektrosjokk, reiming, innesperring. Se etter hvordan kjærlige hender steller blomster med omhu og omsorg for at de skal spire, gro og vokse. Den behandlingen de ga mor på Rogaland psykiatriske sjukehus, Dale ville kvalt enhver blomst. De fleste som fikk kontakt med denne institusjonen og fikk sin skjebne beseglet der, kom ut derfra som "mishandlede og ødelagte blomster."
Det er et tankekors når den nye rapporten om Breivik legges frem i dag. De som var innlagt i institusjonene fikk ingen hjelp hverken av advokater eller andre hjelpesmenn. Disse som absolutt skulle hatt noen til å bistå seg, som aldri hadde gjort noe menneske noe fortred, var prisgitt overlegen. Mor kjempet for livet sitt og tok opp sak i kontrollkommisjonen. Men overlegen hadde all makt, når han la frem sitt syn, fungerte egentlig bare denne kontrollkommisjonen som et sandpåstrøingsorgan. Og det er vel omtrent slik det fungerer også i dag.
Følelesmenneskene og skjøre blomstene som kom inn i slike systemer, hadde ingen til å forsvare seg. Overlegen satte diagnosen, og en kan bare tenke hvor mye tilfeldige diagnoser det var.
Etterhvert som mor kom inni dette systemet flere ganger, ble hun behandlet som en diagnose, en spurte ikke etter noen ting som helst. Hun var diagnosen. Tenk hvor liten del en eventuell diagnose er av et menneske, et menneske som er så komplisert, sammensatt og mangfoldig i sin natur. Du ble på en måte redusert til en diagnose som en måtte gjøre noe med, du ble tingligjort og umenneskeliggjort uten at en så på sammenhenger, helhet eller årsaker.
Det er mitt håp at det skal komme noe godt ut av det som utspiller seg omkring disse sakkyndighetsuttalelsene, at en skal forstå at psykiatri bygger på et feil menneskesyn og at det som har skjedd nå, ikke bare får betydning for rettspsykiatrien, men for hele feltet.
Det var en som sa at psykiatrien er "råtten på rot". Det er derfor å håpe at det kan bli en endring og at en holder tungen bent i munnen når en skal behandle Paulsrudutvalgets innstilling og ber om ny utredning.
