Igjen er jeg blitt spurt om å komme i en barnegruppe hvor det er barn av psykisk syke og rusmisbrukere.


Det har jeg gjort mange ganger, men selv er jeg minst opptatt av det. Mitt anliggende er den behandling min mor ble utsatt for, de overgrepene hun ble utsatt for som også hadde konsekvenser for oss barn.


Psykisk sykdom kan ramme alle, og for meg er det ikke snakk om dem og oss, men om vi. Behandlerne må tenke på at dette er noe som kan ramme dem på lik linje med somatiske sykdommer.
Det er flott at søkelyset er blitt satt på barn av psykisk syke. Men etter at det sto en artikkel i Stavanger Aftenblad hvor jeg sto frem som barn av psykisk syk, synes jeg at det hefter som en merkelapp ved meg. Det er derfor jeg også blir bedt om å komme i denne barnegruppen. Denne artikkelen sto i avisen i 2003, og jeg synes det hefter ved meg ennå. En setter vel ikke merkelapper på barn av kreftsyke, barn av hjertesyke. Barn av psykisk syke er vidt forskjellige liksom alle andre barn, ikke en homogen, ensartet gruppe.

Jeg ønsket ikke at dette skulle være tema i artikkelen da jeg gikk til avisen i 2003. Da som nå var jeg oppatt av de autoritære behandlingen, mangel på medbestemmelse og medisineringen. Journalisten skriver at jeg ivret for at hun skulle ta opp hele dette komplekset i avisen.

Journalisten prøvde å få sitt bidrag antatt på Skup konferansen i 2003.
Dette er jeg blitt kjent med ved at skrivet til Skup en dag bare befant seg på min datamaskin.

Skup prisen gis til kritisk og undersøkende journalistikk. Selv syns jeg det ville vært fælt hvis denne journalisten skulle fått en slik pris. Hun ville ikke en gang skrive om overgrepene innlagte i psykiatri var utsatt for, men skrev en artikkel om de usynlige barna. Journalister har stor makt. De velger sitt tema. Men hennes bidrag kunne vært langt mer verdifullt hvis hun skrev om det jeg ønsket og ivret for, nemlig den "såkalte" behandlingen i psykiatrien. Da kunne hennes bidrag ha fortjent en SKUP pris.

Det er fint i dag å ha fått Søkelyset i Posten. Det er godt å se at det er flere som står sammen i kampen mot Psykiatrien.
Jeg er i det siste blitt opprørt over han kunstneren som hade vært innlagt i psykiatrisk sykehus og fått diagnosen shizofreni. Det gjorde sterkt inntrykk bildet Castraksjon. Dette bildet uttrykker etter min mening hvordan psykiatrien virket da og gjør det fortsatt. Et sterkt uttrykk. At det ennå ikke er blitt avskaffet. Hvor mye dokumentasjon skal til.
Jeg tenker på Jan Olav Johannesssen som fikk spørsmål i intervju om metodene i psykiatri da noen kvinner ganske nylig gikk ut og fortalte om nedverdigende og diskriminerende behandling i psykiatri. Formannen i norsk psykiatrisk forening ville ikke gi noen kommentar, men sa: "Det er ikke meningen at det skal virke slik". Tenk å tro at beltelegging, sjokk, tvangsmedisinering ikke virker undertrykkende og som overgrep. Han skulle prøvd sine metoder selv.

Det står menge tankevekkende ting i Søkelyset denne gangen. Bladet skulle kommet ut til flere.
Det er mange gode innlegg om medisiner og bivirkninger. Jeg synhes det var interessant denne uken å lese om forskjell i reseptutskrivning på antidepressiva her i Norge, hvor Østfold kom ut med størst andel. I nord Norge var det langt færre som gikk på denne type medisiner. Så flott.
Så kom kommentarene fra legehold, det var for lite leger i Nord Norge, og det var nok et underforbruk i denne landsdelen. Jeg tenker at det er naturlig at folk svinger i sinnstemning. en depresjon kan være uttrykk for at noe er galt og at en må jobbe for en forandring. I mitt hode er symptomet en ressurs og som sådan en drivkraft til forandring. Å bruke medisiner bare for å døyve er ikke gangbar veg etter mitt syn. Vær glad Nord Norge for at dere har mindre forbruk av antidepressiva, bruk humoren og egne ressurser. Søk alternativ behandling uten medisiner.

Jeg mener at min mor ble ødelagt allerede første gang hun var innlagt i psykiatrisk sykehus. Etter det ble hun forandret, og hennes livsvilje var knekket, hennes egne iboende krefter til selv å kjempe i eget liv var ødelagt, dempet av medisner, sjokk og belter. Du kan si det slik at jeg som pårørende har vært heldig, jeg har fått sett Psykiatriens bivirkninger på nært hold, og kunne ikke tenke meg å ta en eneste pille for noe som har med sjel og følelser å gjøre. Men vi har betalt en dyr pris. Vi tapte moren vår i et udugelig behandlingsregime. Og det var det det var, et regime.

Det går mot vår og ny vårløsning. La oss virkelig sette alle krefter inn for at denne våren skal bety et paradigmeskifte i behandling av psykiske lidelser og at vi må få forandret den forhatte loven på dette feltet.
Stå på.

Jeg har det bra selv, og har nettopp lest et kapitel i boka Como agua para chocolate av Laura Esquivel.
På norsk heter boka Hjerter i chili.
Det er sjette kapitel i boka og det samstemmer veldig med hvordan jeg mener en skal møte mennesker med psykiske vansker. Tita er hovedpersonen i denne boken.
Tita som har hatt et sammenbrudd, hun er sikkert det som vi vil benevne psykotisk, kommer til dr. Brown. Det er det beste som kunne skjedd henne. Moren hennes ville at han skulle ta henne med til et sinnsykehus, men han tok henne med hjem til seg. I dette kapitlet beskriver Esquivel hvordan en skal ta imot mennesker som har hatt et psykisk sammenbrudd. Her er det ikke snakk om tvang, belter og elektrosjokk.
Det er en helt annen forståelse som beskrives her i dette kapitlet i boken. Det skulle vært lest av alle de som jobber i psykisk helsevern som jeg liker best å kalle det.
Laura Esquivel må ha en ufattelig stor innsikt i menneskers psyke og i sjelelige tilstander.
Jeg synes det er så bra når hun beskriver at en må holde seg borte fra mennesker med kald pust. Tita forstår også til slutt i dette kapitlet at hun må holde seg borte fra moren sin. Tita sier i slutten av kapitlet: "Jeg ønsker aldri mer å leve i nærheten av mama Elena".
Egentlig er hele boka vel verd å lese fordi det gir en god forståelse for hvordan psykiske sammenbrudd kan oppstå og som her i sjette kapitel som jeg nettopp har lest, hvilke mennesketyper det er behov for når det dreier som om behandling og hvordan en skal møte mennekser i krise. Det har gjort inntrykk på meg. En person som John ville jeg likt å møtt hvis noe skulle skje med meg, men aldri gi meg medisiner, belter, elektrosjokk, innelåst bak lukkede dører hvis jeg skulle få psykisk sammenbrudd.