pårørende psykiatri, tanker i juni 2012

Det har vært en selsom opplevelse å følge Breiviksaken fra utlandet. Jeg har sittet og sett på psykiaterne som har lagt frem den ene fortolkningen etter den annen av hens psyke. Jeg leste et innlegg hvor en sa at psykiatrien har vært med på å tåkelegge hele saken. Jeg synes ofte at dette er psykiatriens vesen. Når jeg tenker på min egen familie, var det det samme som skjedde der. I stedet for å lete etter måter å hjelpe mor og familien på, tåkela behandlerne problemet og tåkela ikke minst mor med en behandling som var helt uten sidestykke når det gjaldt å medisinere henne. Jeg tror imidlertid at psykiatrien fremover vil få bare mer og mer kritiske blikk på seg. I dagsrevyen 27/6 var det et innlegg med ei jente som var blitt medisinert helt til det ugjenkjennelige. Flott at en står frem med slike saker. Det skulle ha skjedd oftere. Men hvor ofte skjer ikke slike feildiagnostiseringer. Ser en bare på Breiviksaken, kommer to forskjellige psykiaterpar frem til ulike diagnoser. Hva skjer ikke da i de psykiatriske sjukehusene, bak de lukkede dørene, hvor ikke pressen og TV, er til stede. Jeg blir også svært glad når jeg ser at Tara, et magasin jeg abonnerer på, tar opp dette med medisiner i psykiatrien i nr. 10, juli 2012. Bladet forteller historier om kvinner som har fått dramatiske bivirkninger etter å ha brukt medisiner forordnet til hjelp mot bl.a. depresjon. En av disse utdannet seg til naturmedisiner, det synes jeg var et godt valg. Den andre kvinnen skriver bok om sine erfaringer. Bladet tar også med litteratur som er kritiske til psykiatri, bl.a. nevner de ei bok som er skrevet av psykolog Ellen Kolsrud Finnøy; "Dødelig terapi". Når jeg leste denne boken, tenkte jeg at det er historien om min egen familie, jeg følte at psykiatrien kom med død og undertrykkelse og ingenting som ga liv og håp. Det er min opplevelse. Jeg synes det er forferdelig at jeg som datter hver dag skal måtte tenke på alt de påførte moren min via all medisineringen, noe som ga henne sterke bivirkninger og til slutt ødela henne fysisk og psykisk. Hun måtte gjennomgå smertefulle operasjoner. De ga henne også nevroleptika, en dame som aldri har hatt noen form for sinnsykdom. Dette ga de henne i sprøyteform helt inn i døden. Hvordan kunne en tenke at dette var hjelp for en mor med fire barn. Når jeg ser tilbake på det, synes jeg ene og alene det var nedbryting som til slutt førte til at hun ble en skygge av seg selv. Jeg prøver også å skrive ned historien om min mor og vår familie. Jeg håper at jeg skal bli ferdig med det prosjektet en gang. Enn så lenge gleder jeg meg over at bare flere og flere engasjerer seg mot psykiatrien slik den fungerer i dag.