Pårørende i psykiatri, nytt år, nye muligheter

Nok et år har gått, det har igjen vært et vanskelig år, ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på hva hva min mor og vi som familie ble utsatt for i kontakten med psykiatrien. Det er et håp om at forandringer vil finne sted, spesielt siden Breiviksaken har satt lys på flere forhold som i psykiatri som er helt uverdige og hvor såkalte faglige vurderinger ikke holder mål.
Det er fint at så mange engasjerer seg for å få slutt på all uverdig behandling, hvor en under dekke av at det skal være faglig funderte behandlingsmetoder, regelrett bryter folk ned, krenker dem, påfører dem skader.
Psykiatri er en historie om undertrykking, en kan ikke ha systemer i Norge som undertrykker folk, hvor en under tvang kan bli påført medisiner  som en ikke ønsker.

En må finne nye måter å organsiere dette arbeidet på, som er i tråd med hva et samfunn som bygger på menneskeretter og demokrati skal by sine borgere når de kommer i psykisk krise. Systemet må bygge på omsorg og omtanke overfor livredde mennesker. Det må være et system for deg og meg, altså gjelde for alle.

Det som jeg selv opplevde når vår familie var i kontakt med psykiatri, kan ikke beskrives med ord. Sånn kan en ikke ha det i et system som påberoper seg å vite hva personer trenger for å få en god utvikling. Da må de selv være de fremste modellene for å vise hvordan man får til god menneskelig utvikling. Hvis jeg hadde behandlet noen slik psykiatrien har behandlet mange av sine pasienter, ville jeg blitt satt bak lås og slå.

Jeg satt og så på et program om SOS barnebyer, de barn som kommer dit ble møtt med omsorg, medmenneskelighet, ble lyttet til, sett. Der tok en i bruk medmenneskelige metoder og ikke mekaniske metoder som psykiatrien bruker overfor mennesker i psykisk krise i Norge.

Når jeg ser på hvor vanskelig livet har vært for meg og mine søsken, har jeg et håp om at 2013 vil bringe noe nytt inn i debatten om den norske psykiatrien.  At jeg skal være nødt til å slite med hva andre påførte moren min uten at de har kommet med et ord til beklagelse. Ansvaret skulle vært plassert hos dem som ødela moren min.  Det norske psykiatrisystemet må etter hvert  avløses av et nytt system som bygger på hvilke behov personer har når de er psykisk syke eller kommer i psykisk krise. Jeg ser med forventning frem til hva året 2013 vil bringe.
Jeg tror ikke at mine tanker ved årsskftet ble publisert. Av den grunn gjør jeg det nå den  7. juni 2013.

Jeg har ikke skrevet mye på bloggen min i det siste, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva som ble skjebnen til vår familie og ikke minst min mor i hennes møte med norsk psykiatri. Jeg har laget et utkast til bok om meg selv hvor min mors historie selvfølgelig er helt sentral. Denne håper jeg kan bli utgitt. Det vil jeg jobbe med fremover.

Jeg tror at ved å dele historier, kan vi hjelpe hverandre med å finne gode løsninger på livsproblemer.  

Meningsytring om dommerne i Breiviksaken

Nettopp hjemkommet fra ferie, ser jeg at dommen mot ABB er avgjort. For meg var dette en stor lettelse og at utfallet ble at han ble kjent tilregnelig. Jeg så på TV under gjennomgangen av psykiaterrapportene, spesielt den av det første paret, at dommer Lyng virket slett ikke overbevist av det han hørte. Slik tolket jeg det. Her i Stavanger har vi et godt uttrykk: "Dette må en lenger ut på landet med." Det mener jeg  er dekkende for det vi fikk presentert, det var ikke hold og kvalitet i noe. Dommerne gjorde en selvstendig vurdering og satte psykiatrirapporten fra det første psykiaterparet til side. Hvor mange andre psykiatrirapporter i norske rettssaler er blitt forkastet? Der er dom felt på bakgrunn av rapport fra psykiatere uten at det er stilt spørsmål ved innhold. jeg leste nylig en veldig god artikkel i Dagens Næringsliv om denne problemstillingen. Håper inderlig at det som er kommet frem nå, får stor virkning for rettspsykiatri og psykiatri i det hele tatt.
I Gjørvrapporten ble politiet sterkt kritisert. Kanskje forsto dommerne at ikke alt sto så bra til i psykiatrien heller,  hvorfor skulle psykiatrien være bedre enn politiet. Det de fikk presentert fra psykiaterne var jo langt fra overbevisende. Det ville mest sannsynlig  blitt et ramaskrik hvis de hadde lagt rapporten fra det første psykiaterparet til grunn.
Men hvorfor skal det en slik sak som dette til, før mange får øynene opp for hvor spinn hakkende galt psykiatrisystemet i dette landet er, hvorfor kan en ikke høre på alle de som hver dag forteller om dette, om ødelagte liv og ødelagte familier.
Jeg leste nettopp i Aftenposten i A-magasinet en historie om et barnevernsbarn som hadde fått en slett behandling i barnevernet. Denne jenta var kjempesint. Mange av de som får føle barnevern og psykiatri på kroppen, har grunn til å være kjempesinte. Hvorfor kan en ikke da forstå at en må legge om systemene slik at de det gjelder får riktig hjelp og av god kvalitet. 

Jeg håper at vi innen psykiatri og politi kan få flere av samme kaliber som det  profesjonelle dommerparet     vi hadde i denne rettsaken. Da handler det ikke bare om fag, men like meget om menneskelige ressurser.
Jeg så at psykiateren Pål Hartvig redegjorde for at det sto så godt til når det gjaldt psykiatri og måten en håndterte tvangsinnleggelser på. Han viste til at det fantes kontrollkommisjoner, men hvorfor ikke være litt mer ydmyk når så mange har fortalt at dette ikke fungerer. Kontrollkommisjonene fungerer som et sandpåstrøingsorgan.  Svaret han ga var det ikke kvalitet over, og det viste liten innsikt, ikke rart at det står dårlig til i norsk psykiatri når en ikke en gang kan svare folk skikkelig. Det han skulle svart var at det er så mye misnøye med psykiatrisystemet at vi trenger en gjennomgang her også på samme måte som politiet har fått en  gjennomgang.

Dommerstanden har gode forbilder. Jeg klarer nesten ikke med ord å få uttrykt hvor stolt og glad jeg er over det.  

 

 

Pårørende i psykiatri, sorg over unaturlig død

Jeg har lyst til å skrive på bloggen min i dag den 22/7 om den sorgen jeg føler som pårørende til en som  fikk sitt liv ødelagt i psykiatri. Selv om jeg nå er 65 år, og dette skjedde for veldig mange år siden, går det ikke en dag uten at jeg tenker på det. Hvordan kunne dette skje? Når det gjelder de pårørende etter Utøya, får de all mulig oppmerksomhet, støtte, de får komme til orde osv, mens vi som er pårørende i psykiatri, ikke blir hørt. Jeg får inntrykk av at min sorg ikke blir tatt på alvor og at de traumene jeg er påført, ikke skal snakkes om, dette fordi dette skjedde i behandling som var en del av det offentlige behandlingstilbudet. Selv om mange av oss som har følt dette på kroppen, har sett hvor galt dette kan føre av sted, vil en ikke ta et oppgjør med ødeleggende  behandlingsformer som ikke har fremtiden for seg. For meg er det stort å oppleve at Tyskland sier nei til tvangsmedisinering innen psykiatrifeltet. Forsvarer Lippestad sier i et intervju at han gjerne skulle hatt en klok far å snakke med, dette fordi han mistet sin far tidlig. Dette har også jeg tenkt på så mange ganger som må gå til en grav å snakke med moren min. Jeg blir så fortvilet når jeg hver gang skal måtte tenke på den forferdelige behandlingen hun ble utsatt for, noe som etter min mening førte til hennes alt for tidlige død. Jeg tenker på mine barnebarn og hennes barnebarn, hvilken betydelig støtte og ressurs de mistet. Hvor urettferdig det er. Når en opplever en naturlig sorgprosess, har jeg sett at du kommer over det. Det var noe som skjedde, men tiden leger alle sår. Men sorgen etter mor, blir ikke den samme. Her koples den til et sinne over noe som skjedde og som var helt unødvendig. Mor  skulle få hjelp, og det ble det stikk motsatte.
I dag kan jeg fortelle hennes barnebarn om henne, om hvilken god modell og forbilde hun var.  
I tillegg har jeg engasjert meg for å få til endring i psykisk helsevern for å få vekk først og fremst all tvangsmedisinering og forat menneskerettighetene skal få full gjennomslagskraft også innen psykiatri. Etter min mening skulle en ha begynt der først. Slik jeg har opplevd den psykiatri som min mor ble utsatt for, handlet det om kontroll og makt, neglisjering av behov og invadering, det stikk motsatte av hva du har behov for når du mister fotfestet. Da har du behov for å bli sett, forstått, du har behov for hjelp til å finne løsninger, du har behov for å snakke med svært forstandige og ydmyke folk som kan sine ting, som er omsorgsfulle og medmenneskelige  og   som kan vise deg en vei frem mot frihet og ny livsutfoldelse.
I dag ser jeg at mange har vært utsatt for det samme som mor og at det jeg har opplevd har gyldighet. Jeg føler på meg at det vil skje mye fremover og at det at så mange deltar for å si hva de har behov for når livet går i stå, vil føre til forandringer.  Jeg unner ingen å oppleve det vi som familie, ble utsatt for.

pårørende psykiatri, tanker i juni 2012

Det har vært en selsom opplevelse å følge Breiviksaken fra utlandet. Jeg har sittet og sett på psykiaterne som har lagt frem den ene fortolkningen etter den annen av hens psyke. Jeg leste et innlegg hvor en sa at psykiatrien har vært med på å tåkelegge hele saken. Jeg synes ofte at dette er psykiatriens vesen. Når jeg tenker på min egen familie, var det det samme som skjedde der. I stedet for å lete etter måter å hjelpe mor og familien på, tåkela behandlerne problemet og tåkela ikke minst mor med en behandling som var helt uten sidestykke når det gjaldt å medisinere henne. Jeg tror imidlertid at psykiatrien fremover vil få bare mer og mer kritiske blikk på seg. I dagsrevyen 27/6 var det et innlegg med ei jente som var blitt medisinert helt til det ugjenkjennelige. Flott at en står frem med slike saker. Det skulle ha skjedd oftere. Men hvor ofte skjer ikke slike feildiagnostiseringer. Ser en bare på Breiviksaken, kommer to forskjellige psykiaterpar frem til ulike diagnoser. Hva skjer ikke da i de psykiatriske sjukehusene, bak de lukkede dørene, hvor ikke pressen og TV, er til stede. Jeg blir også svært glad når jeg ser at Tara, et magasin jeg abonnerer på, tar opp dette med medisiner i psykiatrien i nr. 10, juli 2012. Bladet forteller historier om kvinner som har fått dramatiske bivirkninger etter å ha brukt medisiner forordnet til hjelp mot bl.a. depresjon. En av disse utdannet seg til naturmedisiner, det synes jeg var et godt valg. Den andre kvinnen skriver bok om sine erfaringer. Bladet tar også med litteratur som er kritiske til psykiatri, bl.a. nevner de ei bok som er skrevet av psykolog Ellen Kolsrud Finnøy; "Dødelig terapi". Når jeg leste denne boken, tenkte jeg at det er historien om min egen familie, jeg følte at psykiatrien kom med død og undertrykkelse og ingenting som ga liv og håp. Det er min opplevelse. Jeg synes det er forferdelig at jeg som datter hver dag skal måtte tenke på alt de påførte moren min via all medisineringen, noe som ga henne sterke bivirkninger og til slutt ødela henne fysisk og psykisk. Hun måtte gjennomgå smertefulle operasjoner. De ga henne også nevroleptika, en dame som aldri har hatt noen form for sinnsykdom. Dette ga de henne i sprøyteform helt inn i døden. Hvordan kunne en tenke at dette var hjelp for en mor med fire barn. Når jeg ser tilbake på det, synes jeg ene og alene det var nedbryting som til slutt førte til at hun ble en skygge av seg selv. Jeg prøver også å skrive ned historien om min mor og vår familie. Jeg håper at jeg skal bli ferdig med det prosjektet en gang. Enn så lenge gleder jeg meg over at bare flere og flere engasjerer seg mot psykiatrien slik den fungerer i dag.

Pårørende psykiatri, syk i møtet med helsevesenet

Det ripper opp i gamle sår å følge saken om familien som ble syke av møtet med helsevesenet, nærmere bestemt psykiatrisk avdeling i Stavanger. Det er nesten som å få beskrevet sin egen historie. For meg er det på samme måte som for dem vanskelig å kunne forstå hvorfor det gikk så uendelig galt. Hvorfor skulle mor som ikke hadde noen sinnslidelse bli medisinert med flere sorter nevroleptika, gitt SSRI preparater som ga henne nyresvikt, hvorfor var det ingen som sa stopp. Hun hadde mindreårige barn, og ikke en i sykehuset tok hensyn til dette. Det er ikke en som har kommet og spurt hvordan det har gått med oss barna, ikke en har beklaget det som skjedde. Jeg kjenner meg igjen i det denne familien forteller om at det ikke er ydmykhet i personalet, at de ikke viser respekt for pasient og pårørende. I dag sitter jeg som bestemor selv og prøver å være limet som holder sammen familien, mine barn, svigerbarn og barnebarn. Det er sårt å tenke på at jeg selv mistet denne muligheten, ikke få ha en mormor eller farmor som var limet for mine søsken og de jeg er tante til. Jeg føler at vi har mistet noe meget vesentlig og verdifullt. Kun ne de ikke heller ha bidradd med noe som var oppbyggelig for mor og barn? Familien som står frem i Stavanger Aftenblad i dag, forteller om at de blir minnet på det som skjedde selv om det ligger noen år tilbake i tid. Min historie ligger langt tilbake i tid, men det går ikke en dag uten at jeg blir minnet på det, at noe så forferdelig har skjedd helsevesenet i Norge i min levetid. Jeg kjenner en sykepleier som jobbet på Dale og som gikk ut og beklaget at hun hadde vært med på systemovergrep i den tiden hun jobbet der. Jeg fortalte henne da at jeg som pårørende hadde problemer med det som skjedde med moren min og oss mens hun var innlagt på dette stedet. Det var nytt for henne å tenke at det hun hadde vært med på ville få følger i generasjoner. Jeg tenker også på all den tvangen denne jenta som beskrives i artikkelen var utsatt for, en jente som var helt innestengt i sitt eget fengsel, skulle utsettes for makt og kontroll. Er det slik en skal bygge opp selvbilde og selvtillit hos unge jenter? Ved hjelp av undertrykkende metoder som fører til at selvbildet ditt blir ødelagt, du blir usikker, engstelig, vil føle avmakt og apati. Er det slik en skal få unge jenter på fote i psykiatrien? For denne jenta fikk hele behandlingen en tragisk utgang ved at hun tok sitt eget liv. Hun måtte skifte avdeling som var mot hennes eget ønske. For å gjøre folk trygge når de sliter psykisk, skal ikke nettopp stabilitet og struktur være en del av behandlingen. Det er tungt å lese hva de gjorde mot henne. Jeg har lest det samme i journalen til mor, de flyttet også henne til ny avdeling flere ganger, uten å spørre, det var bare noe de gjorde. Mor begynte å gråte noe som var en helt adekvat måte å uttrykke det hun følte, og hun hadde sikkert masse å gråte for. I psykiatrien ble dette sett på som et symptom på sykdom. Jeg er vant med at en gir trøst, både til voksne og barn når de gråter. Jeg har stor respekt for denne familien som står frem. Det er behov for åpenhet om psykiske vansker og intet tema bør etter min mening være for vanskelig å snakke om. Det kommer bare an på måten en snakker om det på. Det er viktig at vi engasjerer oss og sier i fra om hva vi absolutt ikke ønsker dersom vi skulle komme i psykisk krise.

Pårørende psykiatri, erstatning etter datters selvmord

Det var med stor interesse jeg leste Stavanger Aftenblad i dag den 7. mai med overskrift på første side: Får erstatning etter datterens selvmord." Det er sterkt å lese hva de pårørende har måttet gjennomgå. Jeg lurer på hvor mange slike historier det finnes der ute, jeg tror denne historien bare er toppen av et isfjell. Dette aktualiserer igjen min egen historie med mor som kom inn i psykiatrien, hadde behov for hjelp, men som etter helsehjelpen de tilbød, kom ut derfra helt helseløs. Jeg har tenkt mye på boka som jeg har lest av Ellen Kolsrud Finnøy som er utgitt på Universitetsforlaget: "Dødelig terapi". Der beskriver hun bl.a. hvordan psykiatrien knuser familier. På meg virker det som om denne familien som det skrives om i Stavanger Aftenblad har fått opplevd akkurat dette. Far til pasienten ble uføretrygdet p.g.a. depresjoner og moren fikk diagnose posttraumatisk stresslidelse. De traumene som psykiatrien selv påfører folk, blir ikke tatt på alvor. Selv sier jeg at det jeg selv har opplevd av vansker i barndomshjemmet mitt, er barnemat mot de traumer som psykiatrien har påført meg som pårørende. Spesialistene vil si, at dette er så lang tid tilbake, nå er alt blitt så megnet bedre. Historien som er gjengigtt i Aftenbladet i dag viser en annen virkelighet. Men når du ligger nede og har mer enn nok med å klare dagen, vil du ikke ha krefter til å ta opp kamp mot et system som ødelegger deg. Jeg synes derfor at det er flott gjort av disse foreldrene å ha tatt denne saken til retten slik at offentligheten kan få innsyn i hva som kan skje etter en innleggelse i psykiatrisk sjukehus. Stavanger Aftenblad har ved en av sine medarbeidere snakket om det harmoniske samfunn vi har i Norge i dag. For noen er det sikkert slik, men for meg som har opplevd å ha sin mor innlagt på Dale ved tidligere Rogaland psykiatriske sykehus, opplever jeg ikke denne harmonien som vedkommende journalist snakker om. Jeg opplever det samme som denne familien som det skrives om i Aftenbladet i dag, at psykiatrien knuste familien vår. Jeg kan ikke komme på en ting de gjorde for å yte oss hjelp, en familie med fire mindreårige barn. Det finnes mange som har tilsvarende historier som dette. Jeg tror ikke at de vil oppleve at Norge er harmonisk, men at vi har en psykisk helsevernlov som ikke er i harmoni med folks behov. Når en jobber med folks psykiske helse, er det viktig å bygge opp og ikke bryte ned. Jeg håper at alle historiene som kommer frem om hvordan mange har opplevd psykiatrien, vil føre til forandring slik at vi kan få et tilbud som er i pakt med folks behov. Etter mitt syn trengs det et nytt kunnskapssyn i psykiatrien. Jeg ville foretrekke at psykologer som har lang universitetsutdannelse, fikk ledelsen innen psykiatrifeltet og at de kunne spille på andre yrkesgrupper i et samarbeidende team.

Tanker etter påske, pårørende psykiatri

Det har vært en fin påske, lange skiturer i deilig påskevær, godt samvær. Det kunne ikke vært bedre. Men som alltid er jeg forfulgt av denne livslange sorgen fordi jeg ikke kan fatte og forstå at det som hendte med familien min og moren min, virkelig hendte.
Jeg var til stede ved en begravelse i påsken og fikk grått ut noe av alt det jeg går og bærer på. En av salmene som ble sunget var: Ein fin liten blome i skogen eg ser, i granskogen diger og dryg, og vent mellom mose og lyng han seg ter, Han står der så liten og blyg.

Slik kom du mor inn i psykiatrien, som en liten og blyg blomst. Hvordan kan noen finne på å ta i bruk de verst tenkelige metoder mot skjøre mennesker, elektrosjokk, reiming, innesperring. Se etter hvordan kjærlige hender steller blomster med omhu og omsorg for at de skal spire, gro og vokse. Den behandlingen de ga mor på Rogaland psykiatriske sjukehus, Dale ville kvalt enhver blomst. De fleste som fikk kontakt med denne institusjonen og fikk sin skjebne beseglet der, kom ut derfra som "mishandlede og ødelagte blomster."

Det er et tankekors når den nye rapporten om Breivik legges frem i dag. De som var innlagt i institusjonene fikk ingen hjelp hverken av advokater eller andre hjelpesmenn. Disse som absolutt skulle hatt noen til å bistå seg, som aldri hadde gjort noe menneske noe fortred, var prisgitt overlegen. Mor kjempet for livet sitt og tok opp sak i kontrollkommisjonen. Men overlegen hadde all makt, når han la frem sitt syn, fungerte egentlig bare denne kontrollkommisjonen som et sandpåstrøingsorgan. Og det er vel omtrent slik det fungerer også i dag.
Følelesmenneskene og skjøre blomstene som kom inn i slike systemer, hadde ingen til å forsvare seg. Overlegen satte diagnosen, og en kan bare tenke hvor mye tilfeldige diagnoser det var.
Etterhvert som mor kom inni dette systemet flere ganger, ble hun behandlet som en diagnose, en spurte ikke etter noen ting som helst. Hun var diagnosen. Tenk hvor liten del en eventuell diagnose er av et menneske, et menneske som er så komplisert, sammensatt og mangfoldig i sin natur. Du ble på en måte redusert til en diagnose som en måtte gjøre noe med, du ble tingligjort og umenneskeliggjort uten at en så på sammenhenger, helhet eller årsaker.

Det er mitt håp at det skal komme noe godt ut av det som utspiller seg omkring disse sakkyndighetsuttalelsene, at en skal forstå at psykiatri bygger på et feil menneskesyn og at det som har skjedd nå, ikke bare får betydning for rettspsykiatrien, men for hele feltet.
Det var en som sa at psykiatrien er "råtten på rot". Det er derfor å håpe at det kan bli en endring og at en holder tungen bent i munnen når en skal behandle Paulsrudutvalgets innstilling og ber om ny utredning.