Håp om endring i psykisk helsevern

Det er alltid vanskelig når det er jul, trist å tenke på den skjebnen som min mor fikk i det psykiatriske sykehuset her på stedet, dette stedet som psykolog Redun Ueland kalte for et "vilkårlighetens helvete". Den eneste måten jeg kan hedre minnet ditt  på, mor, er ved å jobbe for å få forandret det systemet som ødela deg fullstendig. Det er oppløftende nå å lese Stavanger Aftenblad som har stor fokus på hvordan tilbud oppleves for det mest vanskeligstilte av oss. Det er trist å se hvordan de som har myndighet fraskriver seg alt ansvar, enten det dreier seg om Lar eller det dreier seg om Stavanger kommune.
Historien om Hege gjorde sterkt inntrykk. Det må være fint for henne å ha en fastlege som sier fra om hva han mener om det tilbudet denne jenta får fra Lar. Jeg syns at ledelsen for Lar burde vært skiftet ut, etter min mening opptrer de arrogant og ikke i tråd med brukernes interesser.

I fjor opplevde vi at FNs komite for menneskerettigheter sa ia fra om at tvangspsykiatri ikke var i tråd med menneskerettighetene og det en legger i human behandling. Jeg synes det er så rat at FN skal fortelle Norge det, at ikke norske myndigheter selv kan tenke slike tanker etter at brukere har påpekt over flere år at det er dette som skjer i de norske psykiatriske sjukehusene hvor du under tvang kan bli påført såkalte medisiner som rett og slett kan ødelegge deg. Jeg har problemer med å fatte at dette kan skje i et opplyst samfunn i 2013.
De mest sårbare av oss kan i psykiatriske sjukehus, bli tvangsmedisinert, utsettes for reiming eller bli utsatt for elektrosjokk.
Jeg har et håp om at en ny regjering på plass i Norge vil avskaffe sånne metoder, se det selv uten at FN skal fortelle det til oss.
Kanskje har det vært vanskelig å kunne si ifra under en sosialdemokratisk regjering som snakker så varmt om felleskapet og de offentlige tilbud, kanskje har de ment at det var slik det skulle være.
Tidligere statsminister Stoltenberg snakker i dag  på TV (25/12) om at han reflekterer over hvordan det føles å bli gammel og at han nå har levd over halve livet. Han setter pris på livet og synes det er fylt av gode opplevelser. Det synes jeg er bra.
Men jeg synes at han skal reflektere over hvordan tilbudet har vært i psykiatrien hvor folk er blitt frarøvet livet. Det har rett og slett blitt stjålet fra dem i det som skulle være et helsetilbud og et sted hvor du skulle bli bygget opp. Dette har skjedd i alle år hvor han har sittet som statsminister.
Det er derfor på tide at  nye koster kan se hva de kan få til.
Jeg synes også at det hadde vært fint om det var blitt beklaget overfor oss som er pårørende og som skal leve med å vite at hun som du har vært aller mest glad i, skal ha blitt utsatt for en behandling som påførte henne store plager og tok livet av henne.

Jeg har håp om at 2014 vil  bli et år hvor en må synliggjøre hvor viktig menneskerettighetene er i alt som dreier seg om omsorg og behandling i Norge.

Pårørende psykiatri, hvorfor stilles ikke psykiatrien til ansvar for sine feilgrep

At jeg en helt alminnelig innbygger i Norge, skulle oppleve det jeg har opplevd, det føles helt ufattelig. Jeg kan ikke skjønne at det det kunne skje. Hadde jeg opplevd at min mor døde på en naturlig måte, ville jeg kunne tatt dette på en helt annen måte enn jeg gjør nå. Hver dag blir jeg minnet på mishandlingen de utsatte henne for i psykiatrien, en mor med fire barn, som aldri hadde gjort noe vondt mot noen. Jeg ser henne for meg hvor merket hun var av den såkalte behandlingen de ga henne, noe jeg mener var tortur og mishandling.
Flere og flere kjemper mot "behandlingen" i psykiatrien i dag, og en dag vil det komme skikkelig frem hva dette egentlig er for noe. Hver dag når jeg ser i journalen hennes, ser jeg noe nytt. I dag leser jeg om en undersøkelse på urologisk avdeling ved sykehuset der det står at spissen av kateteret støter mot blæreveggen og lager sår. Ødelagt tissefunksjon,. ødelagt blære, utlagt pose for urin og kateter, alle disse bivirkningene av medisiner, det var ikke mye å komme seg av psykisk. Og alle de smertefulle operasjonene hun måtte gjennomgå p.g.a. de bivirkningene medisinene ga henne.    Mor var et sånt fint menneske, hvorfor skulle det være nødvendig å påføre henne så store plager. For meg hennes  datter er det så forferdelig vanskelig å tenke på, at jeg ikke skulle klart å forhindre det . Det gir meg så dårlig samvittighet. Psykiaterne var de som skulle skammet seg, de skulle vært stilt til ansvar for hva de gjorde. For de visste ikke hva de holdt på med.

Jeg husker selv at jeg leste en historie av Gabriel Scott om hvordan barnevernsbarn ble behandlet, at de ble pyntet opp da tilsynet kom på besøk, men så snart tilsynet var forsvunnet, ble barna hundset med og mishandlet av den fosterfamilien som skulle ta seg av dem.

At vi vil kunne skrive tilsvarende historier fra Norge i dag, det er et tankekors.

Jeg tror det har skjedd mange overtramp og overgrep både i psykiatri og i barnevern. Det har historier bekreftet, historier som har vært vist på TV,  det er kommet frem ting i pressen og ikke minst  kommer ting frem på sosiale medier. Det har vært et gjennombrudd for å få frem hva som har skjedd, etter at vi fikk hjelp av sosiale medier. Før var det slik at overlegen ved et psykiatrisk sykehus kunne si at av hensyn til taushetsplikten, får ingen innsyn.  Det er derfor befriende at flere og flere ytrer seg mot disse undertrykkende systemene.

Jeg håper at jeg skal kunne få utgitt historien om meg og mor, om hvordan det var å være barn  i en familie når livet blir snudd på hodet. En medvirkende årsak til hva som skjedde var fars store alkoholproblemer. I stedet for å ødelegge moren vår, skulle hun fått all mulig hjelp til å bygge seg opp og få hjelp til å ta i bruk egne ressurser. Jeg har ikke ord for det som skjedde, det er nesten slik at du ikke kan fatte at det har skjedd.

En dag håper jeg at det skal komme noe godt ut av det jeg har opplevd, at offentligheten må få innsyn i hva som er bedrevet i disse såkalte behandlingsinstusjonene. Jeg håper at jeg skal få oppleve i min levetid at det blir en endring.