Det har vært fint å følge Stavanger Aftenblad dette året fordi det igjen er satt søkelys på psykiatri. Ved å lese om Kine og Helene, har min egen historie igjen blitt aktualisert. Britt Ellingsdalens innlegg i Aftenbladet som tilsvar til Jan Olav Johannessen, er en støtte for mitt eget syn. Det er fint å se at det er andre som tenker i de baner du selv gjør.
Fordi at jeg har sett hva innleggelse i psykiatri kan føre til, ønsker jeg ikke selv å¨bli tvangsinnlagt i et slikt system. Min mor var deprimert, hun skulle vært bygget opp i et slikt system, i stedet ble hun fullstendig brudt ned. Jeg kjenner meg svært godt igjen i det som Britt Ellingdalen skriver om sin søster, at hun ble redusert til en skygge av seg selv, proppet full av psykofarmaka og har traumatiske minner fra denne behandlingen.
For meg som pårørende, er det verste å tenke på den behandlingen
mor ble utsatt for, hun hadde nok plager om ikke psykiatrien skulle påføre henne flere. Det er så traumatisk å tenke på, og jeg kan nesten ikke fatte at det er sant. Det er for utrolig.
Slik jeg ser det, tar psykiatrien i bruk de samme metodene som overgripere bruker, nemlig makt og kontroll, invadering og neglisjering av behov. Du skal tvinges til behandling og blir invadert med medisiner. Det er krenkende. Mange opplever å få forferdelige bivirkninger av medisinene. Jeg har selv gått i felleskatalogen og sett på bivirkninger av de medisinene som mor fikk, når mor fikk nyreproblemer, skulle hun ikke hatt de medisinene hun fikk i det hele tatt. Jeg blir så sint, at slike ting skal gå an i et helsevesen. Når en er tvangsinnlagt, kan de gjøre hva de vil med deg. Det de gjorde med mor da, var å begynne å stikke henne med sprøyter med nevroleptika, det er medisiner de bruker når en har en såkalt sinnslidelse, noe mor aldri har hatt. De skaltet og valtet med henne, påførte henne livstruende skader i form av svært nyresvikt som hun til slutt døde av.
Å tenke at du skal inn og bli behandlet for en depresjon og så ender det opp med at du blir helt ødelagt. Ingen tar ansvar for dette, for det er behandling og det skjer i "det godes tjeneste".
Britt Ellingsdalen spør hvordan vi kan forsvare å gi et menneske en så usikker og inngripende behandling mot dets vilje når en er usikker på på forhånd om hvem som vil skades.
Jeg trodde at det etter hvert ville ta slutt med slik behandling i Norge. At de tingene som skjedde med mor skulle være fjern historie, men at dette fortsatt gjentar seg, gjør hennes historie like aktuell.
Det skjer ting rundt i Norge når det gjelder psykiatri, og mange vil ha forandring.
Det er mitt håp at aldri noen barn skal få oppleve det samme som vi barna i vår familie gjorde. Det preger deg for livstid, du blir sint og skremt.
Mitt håp er at det må bli bygget opp et behandlingstilbud hvor målet er å bygge folk opp og ikke bryte dem ned. Da må det et nytt regelverk til.
Kanskje er det også på tide å bytte ut ledelsen ved Psykiatrisk klinikk i Stavanger og tenke at det er tid for forandring og nye tanker.
torsdag 29. desember 2011
lørdag 27. august 2011
Pårørende i psykiatri, erfaringer fra Dale(Rogaland psykiatriske sjukehus
Endelig er jeg ferdig med mitt prosjekt som betyr at jeg har skrevet ferdig min historie fra Rogaland psykiatriske sjukehus og har dokumentert mine egne opplevelser fra dette sykehuset.
Det betyr at jeg igjen nå vil skrive på bloggen min. Jeg ble veldig opprørt da jeg så i Stavanger Aftenblad at det har vært skriverier om at Dale må gjenåpnes som psykiatrisk sjukehus. En som hadde arbeidet der bl.a. som dreng på gården viste til den fine naturen på Dale og mente at stedet er vel egnet for behandling av psykisk syke. Han snakket om at det var rene idyllen da han arbeidet der slik jeg forsto ham. For meg er det umulig å få gitt noe tilsvar i Stavanger Aftenblad da jeg ikke får inn innlegg der, slik at jeg skriver på bloggen.
Jeg lurer på om denne mannen ikke vet noe om hvordan det var for pasientene på dette sykehuset. Tidsskriftet Hverdag karakteriserte dette sykehuset som et av de verste sykehusene i landet sammen med Lier psykiatriske sjukehus. Psykologen Reidun Ueland som jobbet der på 1960 tallet beskriver Dale som "tilfeldighetenes helvete". Jeg som selv har hatt pårørende der, har sett at dette stemmer med min egen erfaring. Min mor kom inn i i en psykisk krise, og det de klarte å gjøre med henne var å fullstendig ødelegge henne med sterke medisiner. Det har pågått en debatt i Morgenbladet denne sommeren etter at Paulsrudutvalget har gjort ferdig sin innstilling. Der skriver presten Fiskå som var institusjonsprest på dette sykehuset om de levende døde, de som gikk rundt så medikamentpåvirket at de ikke hadde noe liv, men var fanget i sin egen kropp. Jeg opplever at dette sykehuset må komme med en beklagelse til alle de som har mottatt behandling her og deres pårørende for de overgrep og den mishandlingen de utsatte pasientene for. Nå opplever jeg det som en hån å komme med forslag om at Dale skal gjenåpnes om naturen er aldri så vakker. Vi snakker i dag om frihet, demokrati og åpenhet. Demokratiske rettigheter og frihet må også gjelde for psykiatriske pasienter. Det en oppnår med systemet slik det virker i dag er å gjøre pasientene ufrie, hjelpeløse og ute av stand til å ta ansvar for seg selv. En må bygge dem opp slik at de blir i stand til å ta ansvar for eget liv og bli selvstendige. Mange tenker nytt, og det er endringer på gang. Men motstanden mot lovverket og psykiatrien slik den fungerer i dag vil fortsette inntil det er avskaffet og noe nytt er kommet i stedet for. Lytt til brukerne og la dem komme til orde, de kjenner best til hvor skoen trykker, de som selv har den på.
Det betyr at jeg igjen nå vil skrive på bloggen min. Jeg ble veldig opprørt da jeg så i Stavanger Aftenblad at det har vært skriverier om at Dale må gjenåpnes som psykiatrisk sjukehus. En som hadde arbeidet der bl.a. som dreng på gården viste til den fine naturen på Dale og mente at stedet er vel egnet for behandling av psykisk syke. Han snakket om at det var rene idyllen da han arbeidet der slik jeg forsto ham. For meg er det umulig å få gitt noe tilsvar i Stavanger Aftenblad da jeg ikke får inn innlegg der, slik at jeg skriver på bloggen.
Jeg lurer på om denne mannen ikke vet noe om hvordan det var for pasientene på dette sykehuset. Tidsskriftet Hverdag karakteriserte dette sykehuset som et av de verste sykehusene i landet sammen med Lier psykiatriske sjukehus. Psykologen Reidun Ueland som jobbet der på 1960 tallet beskriver Dale som "tilfeldighetenes helvete". Jeg som selv har hatt pårørende der, har sett at dette stemmer med min egen erfaring. Min mor kom inn i i en psykisk krise, og det de klarte å gjøre med henne var å fullstendig ødelegge henne med sterke medisiner. Det har pågått en debatt i Morgenbladet denne sommeren etter at Paulsrudutvalget har gjort ferdig sin innstilling. Der skriver presten Fiskå som var institusjonsprest på dette sykehuset om de levende døde, de som gikk rundt så medikamentpåvirket at de ikke hadde noe liv, men var fanget i sin egen kropp. Jeg opplever at dette sykehuset må komme med en beklagelse til alle de som har mottatt behandling her og deres pårørende for de overgrep og den mishandlingen de utsatte pasientene for. Nå opplever jeg det som en hån å komme med forslag om at Dale skal gjenåpnes om naturen er aldri så vakker. Vi snakker i dag om frihet, demokrati og åpenhet. Demokratiske rettigheter og frihet må også gjelde for psykiatriske pasienter. Det en oppnår med systemet slik det virker i dag er å gjøre pasientene ufrie, hjelpeløse og ute av stand til å ta ansvar for seg selv. En må bygge dem opp slik at de blir i stand til å ta ansvar for eget liv og bli selvstendige. Mange tenker nytt, og det er endringer på gang. Men motstanden mot lovverket og psykiatrien slik den fungerer i dag vil fortsette inntil det er avskaffet og noe nytt er kommet i stedet for. Lytt til brukerne og la dem komme til orde, de kjenner best til hvor skoen trykker, de som selv har den på.
lørdag 15. januar 2011
pårørende psykiatri januar 2011
Jeg kommer ikke til å skrive på bloggen min en stund fremover. Jeg er i gang med et annet prosjekt. Takk for følget.
mandag 10. januar 2011
pårørende psykiatri 2011
Det er akkurat som jeg bare må fortsette å skrive.
Jeg tenker på en dame jeg traff som hadde jobbet på Dale. Hun snakket om hvordan det var da de utførte sjokkbehandlingene der. To leger prøvde å feste elektrodene mot pasientens hode. Vedkommende sa at hun trodde at de ikke helt visste hvilken strømstyrke det var. Sykepleierne gikk rundt med kaffekoppen og snakket sammen mens behandlingen pågikk. Det var forferdelig å se på, sa vedkommende som jeg snakket med. Det får meg til å tenke på Rita Westviks kommentar på fjernsynet om hvor forferdelig hun syntes det var med elektrosjokk da hun en periode hadde jobbet på Gaustad.
Når jeg med disse kommentarene i bakhodet ser mor for meg, helt utslitt av å ha levd med en alkoholiker i så mange år, bli møtt med denne typen behandling, er det som å helle salt i åpne sår. Jeg skjønner godt at folk vil finne ut hva som skjedde med sine pårørende når de har vært utsatt for ulykker, når det har skjedd en feilbehandling på sykehuset osv. Jeg vil også finne ut av hva som skjedde med mor og skjønner at hun med den type hjelp som hun hun fikk, var helt sjanseløs.
Ved å gå gjennom journalen, finner jeg også ut av min egen historie. Vi flyttet inn i nytt hus i 1956. Allerede før den tid, var alkoholmisbruket hos far enormt. En gang husker jeg at han sto opp under taket i det nye huset, jeg trodde at han var syk slik som han sjanglet frem og tilbake opp under taket. Siden har jeg skjønt hva dette dreide seg om.
Jeg har spurt mor senere om hva tid det begynte. Hun sa at hun allerede tidlig måtte nesten bære ham hjem fra fest. Han drakk seg alltid full. Mor var blyg, og hun gjorde ikke mye vesen av seg, men hun fortalte på sin stillferdige måte om hvordan det var.
I denne perioden etter at vi hadde flyttet inn i det nye huset, tok jeg ofte kontakt med fars foreldre for å fortelle hvordan vi hadde det og om det var noe de kunne gjøre. De kom inn og snakket med far, men de var jo helt hjelpeløse, det var som å snakke til veggen.
Det var alltid kjekt å reise til fars slektninger, spesielt til farmor og farfar.
Jeg visste at far hadde drukket før vi kjørte, og satt ofte og ba i bilen utover om at vi kunne stoppe hos min onkel på Sandnes slik at han kunne kjøre videre idet vi sjanglet fra side til side. I dag hadde aldri den kjøringen kunnet forekomme. Mor var der jo, men jeg tror at hun var så underkuet og hadde helt sikkert taleforbud.
Julene tilbrakte vi også hos farmor og farfar da jeg var liten. Det var bare så kjekt. Hva far da gjorde, det så ikke jeg. Da var det så mange andre der, og både han og mor ble borte for meg i alt det andre som skjedde.
Så tok dette slutt fordi det etterhvert kom så mange barnebarn at disse julefeiringene ble for mye for farmor og farfar. Da var vi henvist til oss selv. Julen ble et mareritt. Mor gikk og la seg tidlig etter at risengrøten var brent. Broren min forteller at jeg la et teppe over far. Og vi barn lekte at han var død.
Etter disse oppelvelsen e har jeg aldri likt julen så godt. Når en skal skrive om disse tingene vet jeg at jeg får det ned på papiret bare halvparten så vondt som det virkelig var.
Det er rart i etterkant å se at aldri far var til stede på bilder sent på kvelden, det kunne være når vi f.eks. var på brylluper på Jæren. Da var han avbildet i kirken og når vi spiste. Men heldigvis var det andre som fikk ham til sengs, og det ble ikke vi barn som måtte ordne opp.
Nettverket begynte etter hvert å skrumpe inn, vi ble mer sosialt isolert. Mor diskuterte selvfølgelig av og til problemet med sine venninner. Hvis noen hadde sagt noe om det far gjorde mot henne og familien, nektet ham dem bare å komme til oss. Jeg kan se for meg hvor engstelig og urolig hun ble, gikk som et dyr i bur og klarte ikke å konsentrere seg om matlaging f.eks. Året 1959 var hun også på et opphold på Juvåsen. Det var et slags hvilehjem. Men hun fant ikke ro der, kom hjem lenge før tiden.
Med lite nettverk, helt utslitt og underkuet skulle mor komme til sin første behandling på det psykiatriske tilbudet som den gang var lokalisert på Stavanger sykehus.
De sier nå som de sier den gang. Nå er alt blitt så mye bedre. Det sa de også da de nye psykofarmaka kom på 1950- tallet. Jeg er blitt så desillusjonert at jeg ikke tror på noe av dette lenger. En venninne som jobber i psykiatrien sier, nå er sjokkbehandlingene blitt så mye bedre, en får anestesibehandling. Men vi vet at noen får hukommelsesproblemer etter behandling og vi vet ikke hvem de er. Med min erfaring med dette utført overfor min kjære mor, håper jeg at dere forstår at jeg ikke ønsker denslags utført på meg. En skjør liten blomst, skulle psykiatrien gjøre enda skjørere. Etter behandling i psykiatri skulle ethvert lite opprør mor måtte ha mot det livet hun levde, bli slått helt til bakken. Da mistet hun enhver gnist til å ta opp og løse problemer i sitt liv.
Jeg tenker på en dame jeg traff som hadde jobbet på Dale. Hun snakket om hvordan det var da de utførte sjokkbehandlingene der. To leger prøvde å feste elektrodene mot pasientens hode. Vedkommende sa at hun trodde at de ikke helt visste hvilken strømstyrke det var. Sykepleierne gikk rundt med kaffekoppen og snakket sammen mens behandlingen pågikk. Det var forferdelig å se på, sa vedkommende som jeg snakket med. Det får meg til å tenke på Rita Westviks kommentar på fjernsynet om hvor forferdelig hun syntes det var med elektrosjokk da hun en periode hadde jobbet på Gaustad.
Når jeg med disse kommentarene i bakhodet ser mor for meg, helt utslitt av å ha levd med en alkoholiker i så mange år, bli møtt med denne typen behandling, er det som å helle salt i åpne sår. Jeg skjønner godt at folk vil finne ut hva som skjedde med sine pårørende når de har vært utsatt for ulykker, når det har skjedd en feilbehandling på sykehuset osv. Jeg vil også finne ut av hva som skjedde med mor og skjønner at hun med den type hjelp som hun hun fikk, var helt sjanseløs.
Ved å gå gjennom journalen, finner jeg også ut av min egen historie. Vi flyttet inn i nytt hus i 1956. Allerede før den tid, var alkoholmisbruket hos far enormt. En gang husker jeg at han sto opp under taket i det nye huset, jeg trodde at han var syk slik som han sjanglet frem og tilbake opp under taket. Siden har jeg skjønt hva dette dreide seg om.
Jeg har spurt mor senere om hva tid det begynte. Hun sa at hun allerede tidlig måtte nesten bære ham hjem fra fest. Han drakk seg alltid full. Mor var blyg, og hun gjorde ikke mye vesen av seg, men hun fortalte på sin stillferdige måte om hvordan det var.
I denne perioden etter at vi hadde flyttet inn i det nye huset, tok jeg ofte kontakt med fars foreldre for å fortelle hvordan vi hadde det og om det var noe de kunne gjøre. De kom inn og snakket med far, men de var jo helt hjelpeløse, det var som å snakke til veggen.
Det var alltid kjekt å reise til fars slektninger, spesielt til farmor og farfar.
Jeg visste at far hadde drukket før vi kjørte, og satt ofte og ba i bilen utover om at vi kunne stoppe hos min onkel på Sandnes slik at han kunne kjøre videre idet vi sjanglet fra side til side. I dag hadde aldri den kjøringen kunnet forekomme. Mor var der jo, men jeg tror at hun var så underkuet og hadde helt sikkert taleforbud.
Julene tilbrakte vi også hos farmor og farfar da jeg var liten. Det var bare så kjekt. Hva far da gjorde, det så ikke jeg. Da var det så mange andre der, og både han og mor ble borte for meg i alt det andre som skjedde.
Så tok dette slutt fordi det etterhvert kom så mange barnebarn at disse julefeiringene ble for mye for farmor og farfar. Da var vi henvist til oss selv. Julen ble et mareritt. Mor gikk og la seg tidlig etter at risengrøten var brent. Broren min forteller at jeg la et teppe over far. Og vi barn lekte at han var død.
Etter disse oppelvelsen e har jeg aldri likt julen så godt. Når en skal skrive om disse tingene vet jeg at jeg får det ned på papiret bare halvparten så vondt som det virkelig var.
Det er rart i etterkant å se at aldri far var til stede på bilder sent på kvelden, det kunne være når vi f.eks. var på brylluper på Jæren. Da var han avbildet i kirken og når vi spiste. Men heldigvis var det andre som fikk ham til sengs, og det ble ikke vi barn som måtte ordne opp.
Nettverket begynte etter hvert å skrumpe inn, vi ble mer sosialt isolert. Mor diskuterte selvfølgelig av og til problemet med sine venninner. Hvis noen hadde sagt noe om det far gjorde mot henne og familien, nektet ham dem bare å komme til oss. Jeg kan se for meg hvor engstelig og urolig hun ble, gikk som et dyr i bur og klarte ikke å konsentrere seg om matlaging f.eks. Året 1959 var hun også på et opphold på Juvåsen. Det var et slags hvilehjem. Men hun fant ikke ro der, kom hjem lenge før tiden.
Med lite nettverk, helt utslitt og underkuet skulle mor komme til sin første behandling på det psykiatriske tilbudet som den gang var lokalisert på Stavanger sykehus.
De sier nå som de sier den gang. Nå er alt blitt så mye bedre. Det sa de også da de nye psykofarmaka kom på 1950- tallet. Jeg er blitt så desillusjonert at jeg ikke tror på noe av dette lenger. En venninne som jobber i psykiatrien sier, nå er sjokkbehandlingene blitt så mye bedre, en får anestesibehandling. Men vi vet at noen får hukommelsesproblemer etter behandling og vi vet ikke hvem de er. Med min erfaring med dette utført overfor min kjære mor, håper jeg at dere forstår at jeg ikke ønsker denslags utført på meg. En skjør liten blomst, skulle psykiatrien gjøre enda skjørere. Etter behandling i psykiatri skulle ethvert lite opprør mor måtte ha mot det livet hun levde, bli slått helt til bakken. Da mistet hun enhver gnist til å ta opp og løse problemer i sitt liv.
søndag 9. januar 2011
pårørende psykiatri 2011
I året 1959 skjedde det også gode ting for Rogaland. Det var det året Viking vant cupen.
Jeg tror det var det året jeg fikk være med far på fotballkamp i Oslo, kanskje det var denne kampen vi så. I hvertfall så skjedde det at far ble så full at jeg gikk fra ham.
12 åg og alene i Oslo på en stor fotballstadion med fullt av folk. Jeg vet at det jeg gjorde var å finne frem i Oslo til personer vi hadde besøkt før kampen. Hvordan jeg fant frem, kan jeg ikke i dag forstå. I den store byen, og lille meg fra Stavanger. Det var en tante og onkel av far vi hadde besøkt.
Det er slik det er å ha alkoholisme, du velger bort familien din, du klarer ikke å si stopp til alkoholen fordi den har så stor makt over deg. Slike episoder hadde vi stadig hjemme, men det var spesielt at det skjedde med meg alene med far på tur.
Far var buss-sjåfør i NSB. Han fikk av den grunn billetter billig på toget. Jeg vet at det er mange barn som lever med denne typen problemer i Norge, og det er av avgjørende betydning at både de og familien får kvalifisert og riktig hjelp når en oppsøker hjelpeapparatet. Du kan si det sånn at både vi barn og mor levde i "et helvete." Ikke hele tiden da, mor mest, for vi barn kunne da gå ut og leke og finne på andre ting å gjøre.
Ved besøket i Oslo skjedde det at jeg ble fraktet til toget om kvelden av disse slektningene til far og traff ham igjen på stasjonen. Jeg kan ikke huske hva jeg sa til ham på togturen tilbake til Stavanger. Jeg nevnte aldri for noen hva som hadde skjedd. Det er vel slik det er med mange i tilsvarende situasjon. I misforstått lojalitet holder vi kjeft med det vi opplever. Jeg fortalte det ikke til mor eller til noen. Men nå kan jeg skrive om det.
Dette gir bare et lite bakteppe av hvordan situasjonen var i familien. Det var ikke slik at at far tok hensyn til barna og mor. Jeg har ofte tenkt på hvor uansvarlig far var. Tenk datteren var borte i Oslo. jeg tror ikke at han etterlyste meg. Hva hadde han tenkt å si hvis han kom tilbake til Stavanger uten meg? Det verste jeg tenker er at han ville nok ha funnet på noe som kunne ha hørt tilforlatelig ut.
I denne situasjonen med en mor som levde i et slikt vanskelig forhold var tilbudet sjokkbehandlinger. Ville de ha henne til å glemme at hun var gift med en alkoholiker?
Jeg ser at det debatteres i Dagbladet hvorvidt sjokkbehandlinger er et godt tilbud for personer i psykisk krise med depresjon. Jeg mener at en må se videre enn bare til den som er deprimert, hvordan er forholdene rundt. De utga seg for å være spesialister, men de visste ikke hva de holdt på med. Etter at jeg nå vet at de ga mor disse behandlingene som ung mor med små barn inne til sitt første opphold på psykiatrisk institusjon, er jeg helt imot denne typen behandlinger. Det førte aldri til noe godt for henne.
Det er med stor sorg jeg nå sitter og reflekterer over det som skjedde. Det de møtte mor med var ytterligere undertrykking. Ville de gjort noe tilsvarende med noen av sine?
En psykolog skriver ( Eva Dalsgaard Axelsen) at for å forstå hva et menneske trenger for å bygge seg opp, kan det være nyttig å vite hva som kan bryte et menneske ned. Noen typer påkjenninger gir oftere psykiske problemer enn andre. Denne kunnskapen bruker torturister verden over for å bryte ned sine ofre. Er det ikke nettopp dette en benytter seg av i psykiatri, men der kaller en det tvangsbehandling. Symptomet som ressurs, Oslo 1997. Ja det er nettop det det er, et tegn på at noe er galt og at en må finne utav det for å hjelpe vedkommende videre.
Jeg tror det var det året jeg fikk være med far på fotballkamp i Oslo, kanskje det var denne kampen vi så. I hvertfall så skjedde det at far ble så full at jeg gikk fra ham.
12 åg og alene i Oslo på en stor fotballstadion med fullt av folk. Jeg vet at det jeg gjorde var å finne frem i Oslo til personer vi hadde besøkt før kampen. Hvordan jeg fant frem, kan jeg ikke i dag forstå. I den store byen, og lille meg fra Stavanger. Det var en tante og onkel av far vi hadde besøkt.
Det er slik det er å ha alkoholisme, du velger bort familien din, du klarer ikke å si stopp til alkoholen fordi den har så stor makt over deg. Slike episoder hadde vi stadig hjemme, men det var spesielt at det skjedde med meg alene med far på tur.
Far var buss-sjåfør i NSB. Han fikk av den grunn billetter billig på toget. Jeg vet at det er mange barn som lever med denne typen problemer i Norge, og det er av avgjørende betydning at både de og familien får kvalifisert og riktig hjelp når en oppsøker hjelpeapparatet. Du kan si det sånn at både vi barn og mor levde i "et helvete." Ikke hele tiden da, mor mest, for vi barn kunne da gå ut og leke og finne på andre ting å gjøre.
Ved besøket i Oslo skjedde det at jeg ble fraktet til toget om kvelden av disse slektningene til far og traff ham igjen på stasjonen. Jeg kan ikke huske hva jeg sa til ham på togturen tilbake til Stavanger. Jeg nevnte aldri for noen hva som hadde skjedd. Det er vel slik det er med mange i tilsvarende situasjon. I misforstått lojalitet holder vi kjeft med det vi opplever. Jeg fortalte det ikke til mor eller til noen. Men nå kan jeg skrive om det.
Dette gir bare et lite bakteppe av hvordan situasjonen var i familien. Det var ikke slik at at far tok hensyn til barna og mor. Jeg har ofte tenkt på hvor uansvarlig far var. Tenk datteren var borte i Oslo. jeg tror ikke at han etterlyste meg. Hva hadde han tenkt å si hvis han kom tilbake til Stavanger uten meg? Det verste jeg tenker er at han ville nok ha funnet på noe som kunne ha hørt tilforlatelig ut.
I denne situasjonen med en mor som levde i et slikt vanskelig forhold var tilbudet sjokkbehandlinger. Ville de ha henne til å glemme at hun var gift med en alkoholiker?
Jeg ser at det debatteres i Dagbladet hvorvidt sjokkbehandlinger er et godt tilbud for personer i psykisk krise med depresjon. Jeg mener at en må se videre enn bare til den som er deprimert, hvordan er forholdene rundt. De utga seg for å være spesialister, men de visste ikke hva de holdt på med. Etter at jeg nå vet at de ga mor disse behandlingene som ung mor med små barn inne til sitt første opphold på psykiatrisk institusjon, er jeg helt imot denne typen behandlinger. Det førte aldri til noe godt for henne.
Det er med stor sorg jeg nå sitter og reflekterer over det som skjedde. Det de møtte mor med var ytterligere undertrykking. Ville de gjort noe tilsvarende med noen av sine?
En psykolog skriver ( Eva Dalsgaard Axelsen) at for å forstå hva et menneske trenger for å bygge seg opp, kan det være nyttig å vite hva som kan bryte et menneske ned. Noen typer påkjenninger gir oftere psykiske problemer enn andre. Denne kunnskapen bruker torturister verden over for å bryte ned sine ofre. Er det ikke nettopp dette en benytter seg av i psykiatri, men der kaller en det tvangsbehandling. Symptomet som ressurs, Oslo 1997. Ja det er nettop det det er, et tegn på at noe er galt og at en må finne utav det for å hjelpe vedkommende videre.
fredag 7. januar 2011
pårørende psykiatri 2011
Frihet.
Jeg har gått inn på Wikipedia og sett på hvordan en definerer frihet. Da ser jeg at personlig frihet og frihet fra frykt er to av kjernepunktene her. Ofte når jeg leser innlegg fra personer som har vært innlagt i psykiatri, sier de at de ikke vil sette sine ben innen for psykiatri igjen. Tvangen der skremmer. Jeg ville ikke selv ha satt mine ben innenfor en slik institusjon hvis jeg skulle kommet i en psykisk krise. Tenk at mange her i dette landet frykter det offentlige behandlingsapparatet og tør ikke legge seg inn der. I Danmark prøvde man å innkalle barn av psykisk syke som hadde hatt sine pårørende innlagt i psykiatriske institusjoner. Men ingen kom. Til slutt skjønte de at barna ikke kom fordi de hadde sett det uhygggelige som dette systemet utsatte deres pårørende for. Det er ikke akkurat tillitvekkende.
Når du utsettes for tvang i et psykiatrisk system er du rettsløs og du mister den personlige frihet. Når en er i psykisk krise, tenker jeg at du er i ditt eget fengsel, du har mistet din eksistensielle frihet. Det er på dette punkt det er viktig å gripe fatt i hva som kan føre til lindring og bedring. Det gjøres ikke med mer tvang og inngrep i personlig frihet, det legger kun sten til byrden. Og det er det tvangspsykiatrien bygger på.
Jeg kunne tenkt meg at Per Fugelli ble rådspurt nå når en skal endre lovverket i psykiatri og at en filosoferer over hva som fører til frihet når kroppen, sjelen, sinnet og følelsene er i sitt eget fengsel.
I dag ved lesning av avisen er det et par andre ting som fanger min interesse. Stig Wegge Stangeland har alltid gode leserinnlegg, han vet hva han snakker om. Denne gangen går han inn for at en her i Rogaland skal innføre Minnesota-modellen som et tilbud ved Stavanger Universitetssykehus i behandling av alkoholikere. Kjempebra forslag.
Ellers er det et innlegg om en som skal ha forestilling i Sandnes kulturhus. Hun står åpent frem som alkoholiker. Jeg synes det er så bra at folk med egen erfaring står frem, at det blir åpenhet, og at en kan se at det er et mangfold av muligheter for å oppnå frihet. Det er mye bedre å snakke om disse tingene i det offentlige rom enn å gjøre det til et anliggende for spesialister som ofte ikke vet hva de snakker om og som skriver bøker om disse tema som vanlige folk ikke forstår.
Jeg har gått inn på Wikipedia og sett på hvordan en definerer frihet. Da ser jeg at personlig frihet og frihet fra frykt er to av kjernepunktene her. Ofte når jeg leser innlegg fra personer som har vært innlagt i psykiatri, sier de at de ikke vil sette sine ben innen for psykiatri igjen. Tvangen der skremmer. Jeg ville ikke selv ha satt mine ben innenfor en slik institusjon hvis jeg skulle kommet i en psykisk krise. Tenk at mange her i dette landet frykter det offentlige behandlingsapparatet og tør ikke legge seg inn der. I Danmark prøvde man å innkalle barn av psykisk syke som hadde hatt sine pårørende innlagt i psykiatriske institusjoner. Men ingen kom. Til slutt skjønte de at barna ikke kom fordi de hadde sett det uhygggelige som dette systemet utsatte deres pårørende for. Det er ikke akkurat tillitvekkende.
Når du utsettes for tvang i et psykiatrisk system er du rettsløs og du mister den personlige frihet. Når en er i psykisk krise, tenker jeg at du er i ditt eget fengsel, du har mistet din eksistensielle frihet. Det er på dette punkt det er viktig å gripe fatt i hva som kan føre til lindring og bedring. Det gjøres ikke med mer tvang og inngrep i personlig frihet, det legger kun sten til byrden. Og det er det tvangspsykiatrien bygger på.
Jeg kunne tenkt meg at Per Fugelli ble rådspurt nå når en skal endre lovverket i psykiatri og at en filosoferer over hva som fører til frihet når kroppen, sjelen, sinnet og følelsene er i sitt eget fengsel.
I dag ved lesning av avisen er det et par andre ting som fanger min interesse. Stig Wegge Stangeland har alltid gode leserinnlegg, han vet hva han snakker om. Denne gangen går han inn for at en her i Rogaland skal innføre Minnesota-modellen som et tilbud ved Stavanger Universitetssykehus i behandling av alkoholikere. Kjempebra forslag.
Ellers er det et innlegg om en som skal ha forestilling i Sandnes kulturhus. Hun står åpent frem som alkoholiker. Jeg synes det er så bra at folk med egen erfaring står frem, at det blir åpenhet, og at en kan se at det er et mangfold av muligheter for å oppnå frihet. Det er mye bedre å snakke om disse tingene i det offentlige rom enn å gjøre det til et anliggende for spesialister som ofte ikke vet hva de snakker om og som skriver bøker om disse tema som vanlige folk ikke forstår.
pårø rende psykiatri januar 2011
Bare ei mor, men det var ikkje di mor.
Jeg har lest i Aftenbladet i dag en svært tankevekkende artikkel om Per Fugelli. Han sier noe om at verdighet er viktigste byggestein til god helse og tilhørighet i fellesskapet. Jeg lurer på om han ville kalt det verdig den behandlingen mor ble utsatt for. Og dette gjelder mange andre med erfaring fra psykiatri. Egentlig tror jeg du må ha vært innlagt selv, eller på en eller annen måte ha vært i berøring med psykiatri som pårørende f.eks. for å skjønne hvor forferdelig tvangsvirksomhet oppleves. For mor vil jeg si at behandlingen gjorde henne helt ute av stand til å ta del i felleskapet. Behandling i psykiatri fører ikke til frihet, man gjør ikke slik med folk når en snakker om frihet. Man fremelsker heller ikke selvstendighet.
Fugelli snakker om velferdsstaten som et smykke om vi må ta godt vare på. Jeg er enig med ham i at det er mye godt med samfunnet vårt, men innen psykiatri må en omveltning til.
Jeg er enig med ham i ordene han bruker, vi trenger et mangfold, raushet, medmenneskelighet. Men det jeg har opplevd innen psykiatri, er det stikk motsatte, eller vil noen kalle det medmenneskelig behandling det mor ble utsatt for. Når et barn er engstelig og lei seg, er vi der med trøst og holder rundt det, når noen ber om hjelp holder vi døren åpen og ikke lukket, når folk er i vanskelige situasjoner viser vi raushet og ikke kjølighet.
Det jeg opplevde i psykiatrien vil jeg kalle det motsatte av det Fugelli sier slik jeg oppfatter det.
Jeg er ikke oppvokst på et sølvfat i Paradis, men under helt andre kår på den andre siden av Stavanger. Jeg gikk også på søndagsskole på Solvang skole. Jeg hadde en fantastisk søndagsskolelærer, herr Halvorsen. Konen hans var også med i søndagsskolen. De verdier jeg fikk med meg der, vil jeg ta med meg som ledestjerne for mitt liv.
I dag kunne jeg se en fantastisk flott stjerne på himmelen da jeg sto og trimmet i morges- Da tenkte jeg at det var mor som var denne stjernen, og jeg vinket til henne. Hun var et følelsesmenneske og reagerte med depresjon da livet ble for vanskelig. De verdier hun sto for vil jeg følge, og de skal være min ledestjerne også.
Fugelli snakker om salmebøker og viktigheten av dem. I psykiatrien er en opptatt av om folk er religiøst opptatt, men på en negativ måte Jeg er enig med Fugelli i at det er mye god livsvisdom i salmebøkene. I vår familie var det helt naturlig å gå til salmebøkene og finne trøst i salmer når livet vendte vrangsida til og like viktig å bruke salmeskatten i glede. Det som er viktig for vanlige folk gjøres til problemer i psykiatrien.
Jeg vil derfor jobbe for å gjøre det jeg vet kjent. Det var det kongen oppfordret om i sin tale til oss nyttår. Vær engasjert i det du er opptatt av sa han.
Jeg har lest i Aftenbladet i dag en svært tankevekkende artikkel om Per Fugelli. Han sier noe om at verdighet er viktigste byggestein til god helse og tilhørighet i fellesskapet. Jeg lurer på om han ville kalt det verdig den behandlingen mor ble utsatt for. Og dette gjelder mange andre med erfaring fra psykiatri. Egentlig tror jeg du må ha vært innlagt selv, eller på en eller annen måte ha vært i berøring med psykiatri som pårørende f.eks. for å skjønne hvor forferdelig tvangsvirksomhet oppleves. For mor vil jeg si at behandlingen gjorde henne helt ute av stand til å ta del i felleskapet. Behandling i psykiatri fører ikke til frihet, man gjør ikke slik med folk når en snakker om frihet. Man fremelsker heller ikke selvstendighet.
Fugelli snakker om velferdsstaten som et smykke om vi må ta godt vare på. Jeg er enig med ham i at det er mye godt med samfunnet vårt, men innen psykiatri må en omveltning til.
Jeg er enig med ham i ordene han bruker, vi trenger et mangfold, raushet, medmenneskelighet. Men det jeg har opplevd innen psykiatri, er det stikk motsatte, eller vil noen kalle det medmenneskelig behandling det mor ble utsatt for. Når et barn er engstelig og lei seg, er vi der med trøst og holder rundt det, når noen ber om hjelp holder vi døren åpen og ikke lukket, når folk er i vanskelige situasjoner viser vi raushet og ikke kjølighet.
Det jeg opplevde i psykiatrien vil jeg kalle det motsatte av det Fugelli sier slik jeg oppfatter det.
Jeg er ikke oppvokst på et sølvfat i Paradis, men under helt andre kår på den andre siden av Stavanger. Jeg gikk også på søndagsskole på Solvang skole. Jeg hadde en fantastisk søndagsskolelærer, herr Halvorsen. Konen hans var også med i søndagsskolen. De verdier jeg fikk med meg der, vil jeg ta med meg som ledestjerne for mitt liv.
I dag kunne jeg se en fantastisk flott stjerne på himmelen da jeg sto og trimmet i morges- Da tenkte jeg at det var mor som var denne stjernen, og jeg vinket til henne. Hun var et følelsesmenneske og reagerte med depresjon da livet ble for vanskelig. De verdier hun sto for vil jeg følge, og de skal være min ledestjerne også.
Fugelli snakker om salmebøker og viktigheten av dem. I psykiatrien er en opptatt av om folk er religiøst opptatt, men på en negativ måte Jeg er enig med Fugelli i at det er mye god livsvisdom i salmebøkene. I vår familie var det helt naturlig å gå til salmebøkene og finne trøst i salmer når livet vendte vrangsida til og like viktig å bruke salmeskatten i glede. Det som er viktig for vanlige folk gjøres til problemer i psykiatrien.
Jeg vil derfor jobbe for å gjøre det jeg vet kjent. Det var det kongen oppfordret om i sin tale til oss nyttår. Vær engasjert i det du er opptatt av sa han.
onsdag 5. januar 2011
pårørende psykiatri 2011 barn
Det er opprørende å tenke på hva som skjedde i 1959. Det var et forferdelig år for familien. Jeg kan veldig godt huske de to gangene mor prøvde å ta livet sitt det året. Første gangen var det høytid, det var mai og jeg var på besøk hos slektninger på Jæren. Jeg fikk nærmest en katastrofefølelse fordi jeg ble kalt hjem fordi noe forferdelig hadde skjedd. Jeg husker at mange av familien til far var til stede. De spiste, og jeg kunne ikke fatte at de orket å spise når noe forferdelig hadde skjedd. I dag ville jeg nok tenkt at man må ha mat uansett.
Andre gangen var jeg på skolen og fikk beskjed om at jeg måtte komme hjem. Jeg kan huske at jeg dro hjem på sykkelen min, den forferdelige følelsen av ikke å vite hva som egentlig hadde skjedd, men at det var noe som måtte minne om katastrofe.
Alltid senere har jeg hatt en redsel i meg etter det som skjedde. Hadde jeg f.eks vært på påskeferie med venninnene mine, var jeg alltid så spent på hvordan det var der hjemme, når jeg returnerte fra ferie. Levde alle, eller hvordan var det? Den gleden jeg følte når alt var som "normalt" det var ubeskrivelig. Når jeg kunne sette meg ned, spise en skive med speilegg og få en kopp kakao, og at ikke noe hadde skjedd, det var godt.
Det er en belastning å gå inn og se hva som skjedde ved disse første innleggelsene i 1959. Tenk om hun kunne fått ordentlig og kyndig hjelp ved dette avgjørende vendepunktet.
Det står skrevet at alt var så bra hjemme hos oss, gode forhold, mor hadde fire friske barn. Rart at de egentlig kunne tro at hun var så deprimert helt uten grunn. Men egentlig hadde det ikke hatt noen betydning for psykiateren hvordan hennes situasjon var, det som var av betydning var at hun var deprimert, da var metoden sjokk, ved selvmordsforsøk var det reiming og belter. Jeg tenker nå at den behandling mor fikk nærmest må sammenlignes med tortur og må ha vært rene overgrep i hennes situasjon. Jeg tenker på meg selv, og jeg vet hvordan det var hjemme hos oss, hvis det var meg de skulle behandlet slik. Eller sønnen min, som nå er 36 år. Det er en uutholdelig tanke. Det at du i en slik situasjon, når du befinner deg i et ekstremt mørke, skal behandles med taushet, med mekaniske metoder, uten omsorg, omtanke eller medmenneskelighet, som en ting. Hvilket menneskesyn er det som ligger til grunn for dette?
Hvordan var det for mor å komme hjem og skulle stelle baby og de andre barna og hjemmet etter disse sjokkbehandlingene. Hvordan kunne omsorgen for en baby bli?
Det var overgrep både mot mor og oss barn. En kan kanskje kalle det at vi skriver om det som skjedde for subjektive opplevelser og at det kan skremme andre fra å søke psykiatrisk behandling. Jeg ønsker ihvertfall aldri å komme under behandling av en psykiater p.g.a. av den forståelsesmodellen de har av psykiske lidelser.
Det gir ingen mening, at hun som var den beste omsorgspersonen for oss barn skulle bli behandlet på denne måten, at det var henne de tok, det har jeg ikke ord for.
Andre gangen var jeg på skolen og fikk beskjed om at jeg måtte komme hjem. Jeg kan huske at jeg dro hjem på sykkelen min, den forferdelige følelsen av ikke å vite hva som egentlig hadde skjedd, men at det var noe som måtte minne om katastrofe.
Alltid senere har jeg hatt en redsel i meg etter det som skjedde. Hadde jeg f.eks vært på påskeferie med venninnene mine, var jeg alltid så spent på hvordan det var der hjemme, når jeg returnerte fra ferie. Levde alle, eller hvordan var det? Den gleden jeg følte når alt var som "normalt" det var ubeskrivelig. Når jeg kunne sette meg ned, spise en skive med speilegg og få en kopp kakao, og at ikke noe hadde skjedd, det var godt.
Det er en belastning å gå inn og se hva som skjedde ved disse første innleggelsene i 1959. Tenk om hun kunne fått ordentlig og kyndig hjelp ved dette avgjørende vendepunktet.
Det står skrevet at alt var så bra hjemme hos oss, gode forhold, mor hadde fire friske barn. Rart at de egentlig kunne tro at hun var så deprimert helt uten grunn. Men egentlig hadde det ikke hatt noen betydning for psykiateren hvordan hennes situasjon var, det som var av betydning var at hun var deprimert, da var metoden sjokk, ved selvmordsforsøk var det reiming og belter. Jeg tenker nå at den behandling mor fikk nærmest må sammenlignes med tortur og må ha vært rene overgrep i hennes situasjon. Jeg tenker på meg selv, og jeg vet hvordan det var hjemme hos oss, hvis det var meg de skulle behandlet slik. Eller sønnen min, som nå er 36 år. Det er en uutholdelig tanke. Det at du i en slik situasjon, når du befinner deg i et ekstremt mørke, skal behandles med taushet, med mekaniske metoder, uten omsorg, omtanke eller medmenneskelighet, som en ting. Hvilket menneskesyn er det som ligger til grunn for dette?
Hvordan var det for mor å komme hjem og skulle stelle baby og de andre barna og hjemmet etter disse sjokkbehandlingene. Hvordan kunne omsorgen for en baby bli?
Det var overgrep både mot mor og oss barn. En kan kanskje kalle det at vi skriver om det som skjedde for subjektive opplevelser og at det kan skremme andre fra å søke psykiatrisk behandling. Jeg ønsker ihvertfall aldri å komme under behandling av en psykiater p.g.a. av den forståelsesmodellen de har av psykiske lidelser.
Det gir ingen mening, at hun som var den beste omsorgspersonen for oss barn skulle bli behandlet på denne måten, at det var henne de tok, det har jeg ikke ord for.
pårørende psykiatri året 2011
Jeg tenker at jeg må gå tilbake til første gang mor var innlagt i det psykiatriske systemet. Denne befant seg da på medisinsk avdeling på Stavanger sykehus. Hun var innlagt der ca. 1 år etter at hun hadde født baby. Jeg ville tro det ville være nærliggende å spørre henne om hvordan babyen hadde det, hvordan hun hadde det med babyen, hvordan forholdene og miljøet var rundt dette. At en hadde prøvd å få kontakt med henne via det som jeg mener er det viktigste for en mor nemlig barna. Hun hadde to barn til i alder 8 og 12 år. vi hadde kunnet fortelle om en svært vanskelig situasjon for mor med høyt alkoholmisbruk hos far i en periode hvor hun hadde hatt behov for å ha det rolig og trygt med babyen. Man vet hvor sårbare mødre er, når de nettopp har født barn. Men det var ingen undring på hvordan hun hadde det. Vi barn var også preget av dette med mye utrygghet, angst og uforutsigbarhet. Det er klart det skal ikke være slik når du nettopp har født et barn. Vi som barn måtte oppleve at broren vår som var baby ble sendt i skytteltrafikk til slektninger, og det var ingen grundig og god utredning omkring mors situasjon.
Legen sa: Søvnløshet og depresjon, tiltak tre elektrosjokkbehandlinger. Så ble hun utskrevet etter ti dager da psykiateren mente at han så bedring etter disse sjokkene. Mor var 36 år. Hun var sårbar etter en fødsel og i tillegg hadde hun hatt en lang periode hvor hun levde i en ekstremt vanskelig situasjon. Ingen undersøkelser på hva hun gikk hjem til, ingen type oppfølgning av henne eller barnet. Når en nå ser hvordan det skal tilrettelegges for mor og barn ved at en har lange fødselspermisjoner, er det underlig at psykiaterne ikke hadde mer kunnskap om mor barn/forhold og at de i det hele tatt ikke hadde fokus på dette. De som skulle være spesialister på hvordan psykisk sykdom oppstår. Det hadde også vært på sin plass at de hadde hatt mer tanke for barna.
Det var der grunnlaget for hele det dårlige behandlingsforløpet og den dårlige utviklingen ble lagt, ingen samtale, kjør på med sjokk.
Selvfølgelig hjalp ikke dette, og mor ble innlagt noen måneder senere. Hun fortalte da at hun hadde følt seg forferdelig nedtrykt i stemningen etter det oppholdet hun hadde hatt. Og så sendte de henne bare hjem til en baby uten å følge opp noe som helst. Jeg tror ikke på at kan oppnå bedring etter sjokk, ihvertfall var det ikke riktig å gi til min mor i en så sårbar fase som hun var. Jeg tror heller at det gjorde situasjonen verre.
Ved denne gangens innleggelse var det mer alvorlig med mor, hun hadde gjort selvmordsforsøk. Det er rart å si det, men som datter kan jeg forstå at hun så det som en utvei. Det er en grense for hva mennesker kan tåle, og jeg vet at vi kan komme i eksistensielle kriser hvor livet kan føles så mørkt at en kan se døden som en utvei. Slik jeg ser det, er det viktig at man snakker om slike ting.
Psykiaterne var ikke opptatt av ting i den aktuelle situasjonen, det var depresjonen, søvnløsheten, rastløsheten som de skulle behandle, ikke noen spørsmål om hvorfor, men påny ble instituert elektrosjokkbehandling med curasit. Hun fikk i alt 6 sjokk og det kom til en stabilisering av tilstanden ifølge psykiateren.
6/7 1959 ble hun utskrevet til hjemmet som sinnsyk står det i journalen. Da skulle hun hjem til barna og babyen. For meg når jeg sitter og leser dette i ettertid, er det klart at den behandling hun fikk, ikke kunne hjelpe.
Jeg tror ikke det ville kunnet hjelpe en hvilken som helst mor med baby og små barn i det hele tatt.
Det som det heller kunne stått er etter min mening fra sykehusets side: Vi vet ikke hvordan vi skal hjelpe fordi vi har ingen kunnskap om det bortsett fra belter, sjokk og innesperring.
Mor kom inn til sitt tredje opphold samme året. Påny suicidforsøk med tabletter.
Det som slår meg er det tilbudet som var for mor og barn, var skandaløst dårlig. Jeg ser også hvilken belastning det har vært for meg når jeg går tilbake og ser på hva som skjedde.
Jeg vet at det var en veldig tøff periode 1959, og det fortsatte det med. Jeg følte jeg ble bråvoksen det året. Jeg skulle gå på skole, det skulle min bror også. Vi måtte greie oss som best vi kunne. Ordne med mat når mor var på Dale, ordne med klærne, gjøre de ting i et hus som var nødvendig så godt vi kunne. Det var helt uvirkelig. Babyen var plassert hos slektninger rundt i ulike hjem
Mor har bedt meg om å tilgi henne for at hun forsøkte å ta livet sitt og at hun ønsket å dø fra barna. Det sa jeg til henne at jeg tilga fordi jeg forsto hvilken vanskelig situasjon hun levde i.
Jeg kan gå rett inn i situasjonen og føle hvor forferdelig det var for oss barn og for mor og at det som var behandlingsapparat ikke så kjernen i problematikken, men fortsatte med undertrykking overfor et menneske i ekstrem psykisk nød. Det er ufattelig for meg.
For meg var det så godt å se på TV da Hege Orefellen beskrev hvordan hun ble forsøkt fanget i psykiatrien. Hun skulle også sjokkbehandles og tvangsinnlegges i en situasjon da hun hadde det vanskelig etter å ha født et sykt barn. Det er så godt at du slapp unna og nå kan være med på å forandre lovverket på dette feltet.
Jeg hørte statsministeren tale til NHO i dag. Han snakket om fornyelse og kvalitetshevning på innhold i en del systemer. Er det et system som er overmodelt for fornyelse, er det psykiatrien, ikke bare fornyelse men hel omveltning.
Legen sa: Søvnløshet og depresjon, tiltak tre elektrosjokkbehandlinger. Så ble hun utskrevet etter ti dager da psykiateren mente at han så bedring etter disse sjokkene. Mor var 36 år. Hun var sårbar etter en fødsel og i tillegg hadde hun hatt en lang periode hvor hun levde i en ekstremt vanskelig situasjon. Ingen undersøkelser på hva hun gikk hjem til, ingen type oppfølgning av henne eller barnet. Når en nå ser hvordan det skal tilrettelegges for mor og barn ved at en har lange fødselspermisjoner, er det underlig at psykiaterne ikke hadde mer kunnskap om mor barn/forhold og at de i det hele tatt ikke hadde fokus på dette. De som skulle være spesialister på hvordan psykisk sykdom oppstår. Det hadde også vært på sin plass at de hadde hatt mer tanke for barna.
Det var der grunnlaget for hele det dårlige behandlingsforløpet og den dårlige utviklingen ble lagt, ingen samtale, kjør på med sjokk.
Selvfølgelig hjalp ikke dette, og mor ble innlagt noen måneder senere. Hun fortalte da at hun hadde følt seg forferdelig nedtrykt i stemningen etter det oppholdet hun hadde hatt. Og så sendte de henne bare hjem til en baby uten å følge opp noe som helst. Jeg tror ikke på at kan oppnå bedring etter sjokk, ihvertfall var det ikke riktig å gi til min mor i en så sårbar fase som hun var. Jeg tror heller at det gjorde situasjonen verre.
Ved denne gangens innleggelse var det mer alvorlig med mor, hun hadde gjort selvmordsforsøk. Det er rart å si det, men som datter kan jeg forstå at hun så det som en utvei. Det er en grense for hva mennesker kan tåle, og jeg vet at vi kan komme i eksistensielle kriser hvor livet kan føles så mørkt at en kan se døden som en utvei. Slik jeg ser det, er det viktig at man snakker om slike ting.
Psykiaterne var ikke opptatt av ting i den aktuelle situasjonen, det var depresjonen, søvnløsheten, rastløsheten som de skulle behandle, ikke noen spørsmål om hvorfor, men påny ble instituert elektrosjokkbehandling med curasit. Hun fikk i alt 6 sjokk og det kom til en stabilisering av tilstanden ifølge psykiateren.
6/7 1959 ble hun utskrevet til hjemmet som sinnsyk står det i journalen. Da skulle hun hjem til barna og babyen. For meg når jeg sitter og leser dette i ettertid, er det klart at den behandling hun fikk, ikke kunne hjelpe.
Jeg tror ikke det ville kunnet hjelpe en hvilken som helst mor med baby og små barn i det hele tatt.
Det som det heller kunne stått er etter min mening fra sykehusets side: Vi vet ikke hvordan vi skal hjelpe fordi vi har ingen kunnskap om det bortsett fra belter, sjokk og innesperring.
Mor kom inn til sitt tredje opphold samme året. Påny suicidforsøk med tabletter.
Det som slår meg er det tilbudet som var for mor og barn, var skandaløst dårlig. Jeg ser også hvilken belastning det har vært for meg når jeg går tilbake og ser på hva som skjedde.
Jeg vet at det var en veldig tøff periode 1959, og det fortsatte det med. Jeg følte jeg ble bråvoksen det året. Jeg skulle gå på skole, det skulle min bror også. Vi måtte greie oss som best vi kunne. Ordne med mat når mor var på Dale, ordne med klærne, gjøre de ting i et hus som var nødvendig så godt vi kunne. Det var helt uvirkelig. Babyen var plassert hos slektninger rundt i ulike hjem
Mor har bedt meg om å tilgi henne for at hun forsøkte å ta livet sitt og at hun ønsket å dø fra barna. Det sa jeg til henne at jeg tilga fordi jeg forsto hvilken vanskelig situasjon hun levde i.
Jeg kan gå rett inn i situasjonen og føle hvor forferdelig det var for oss barn og for mor og at det som var behandlingsapparat ikke så kjernen i problematikken, men fortsatte med undertrykking overfor et menneske i ekstrem psykisk nød. Det er ufattelig for meg.
For meg var det så godt å se på TV da Hege Orefellen beskrev hvordan hun ble forsøkt fanget i psykiatrien. Hun skulle også sjokkbehandles og tvangsinnlegges i en situasjon da hun hadde det vanskelig etter å ha født et sykt barn. Det er så godt at du slapp unna og nå kan være med på å forandre lovverket på dette feltet.
Jeg hørte statsministeren tale til NHO i dag. Han snakket om fornyelse og kvalitetshevning på innhold i en del systemer. Er det et system som er overmodelt for fornyelse, er det psykiatrien, ikke bare fornyelse men hel omveltning.
tirsdag 4. januar 2011
pårørende psykiatri januar
Det er nytt år og jeg har tid til å reflektere over hva som skjedde da mor var innlagt på Dale. En gang gikk jeg ut i Stavanger Aftenblad med historien min, da svarte en av psykiaterne ved den psykiatriske klinikken i Stavanger at de først i 1996 begynte å tenke på at psykiatriske pasienter har barn. Dette var altså på slutten av barnets århudre. Det sier noe om hvor avlegs dette systemet er, f.eks. ville en før denne tid ikke hatt tanke for at pasienter har barn. Psykiateren sa i tillegg at barna, det var familiens sak. Når en har så grunnleggende dårlig forståelse for barns betydning for foreldre, ikke minst når foreldre er innlagt, synes jeg det handler om stor uforstand. Ofte kan nettopp innleggelse i psykiatri handle om at familienettverket er ute av funksjon og oppbrukt, og familien kan være isolert.
Nå er det så inn og snakke med barna av de psykisk syke.
Hvis det var meg de skule snakket med da jeg var 12 og første gang kom i kontakt med psykiatrien på 1960-tallet ville historien ha artet seg slik:
"Her på dette stedet hjelper vi til når morer og farer er nedstemte og deprimerte. Det betyr at de er lei seg og kanskje ikke får sove, ikke har appetitt osv. Da bruker vi forskjellige ting til å hjelpe dem med. Vi har bl.a. noen apparater med strøm som vi sender gjennom hodene på dem, hjelper det ikke en til to ganger, så sender vi serier med strøm gjennom hodene. Vi vet ikke akkurat hva det virker på, men vi tror det virker. Hvis ikke dette har nytte, har vi noen senger her som vi kan spenne belter over og reimer. Da vil din mor ligge på en sal, ingen vil snakke med henne, men vi tenker at beltene og reimene vil hjelpe. Men vi har også noen andre metoder. Dere barn har jo sett de enormt store nøkkelknippene vi har. Din mor må alltid spørre om når hun skal gå ut. det er ikke fordi vi tror hun er farlig og i fengsel, men vi tror at det hjelper med denne innesperringen.
Men det viktigste vi har, er medisinene. Hvis ikke den ene hjelper, så har vi en annen. Disse gir vi pasientene, og hvis de ikke ønsker, må vi gi dem medisiner uten at de ønsker det, fordi pasientene vet ikke sitt eget beste. Hvis du skulle se at din mor får bivirkninger av disse medisinene, er det en nødvendighet for at hun skal bli frisk. Vi snakker ikke med pasientene her, vi ser etter symptomer, d.v.s. er mor lei seg, kan hun konsentrere seg, osv. Og vi har flere medisiner som vi gir sammen slik at det ikke bare er en, men en hel coctail. Så dere barn kan være forsikret om at vi har et godt behandlingstilbud for deres mor her. Dere må alltid når mor kommer hjem på perm, oppfordre henen til å ta medisiner, fordi det er livsviktig for henne.
Vi ønsker at din mor skal utskrives frisk, men det kan tenkes at sykdommen er slik at hun kommer ut fra denne institusjonen helt ødelagt. Da kan det tenkes at hele den behandlingscoctailen vi har satt sammen for henne, var feil, og vi kan dessverre ikke gjøre det om igjen. Da sier vi at hun er blitt kroniker. Det vi pleier å gjøre da er at vi skriver ut til familien for at de kan overta."
Det var faktisk det som skjedde. Det er så rart å tenke på alle de årene mor var i kontakt med psykiatrien. Dette systemet ga oss barn kun byrder og belastninger, aldri hadde de et oppmuntrende ord å si, aldri kunne de by på noen mat eller vise medmenneskelig omsorg. Ennå er det en stor belastning å tenke på hva mor gjennomgikk. I dag snakker de så fint om at barn av psykisk syke klarer seg bedre hvis de har en som er en god støtte. Er det ikke da underlig og rart at dette systemet bare skulle være byrde og belastning og ikke støtte for barn.Slik opplevde ihvertfall jeg det. Det er lett å si at andre kan være støtter. Egentlig skulle de har vært de første til å støttet opp.
Nå er det så inn og snakke med barna av de psykisk syke.
Hvis det var meg de skule snakket med da jeg var 12 og første gang kom i kontakt med psykiatrien på 1960-tallet ville historien ha artet seg slik:
"Her på dette stedet hjelper vi til når morer og farer er nedstemte og deprimerte. Det betyr at de er lei seg og kanskje ikke får sove, ikke har appetitt osv. Da bruker vi forskjellige ting til å hjelpe dem med. Vi har bl.a. noen apparater med strøm som vi sender gjennom hodene på dem, hjelper det ikke en til to ganger, så sender vi serier med strøm gjennom hodene. Vi vet ikke akkurat hva det virker på, men vi tror det virker. Hvis ikke dette har nytte, har vi noen senger her som vi kan spenne belter over og reimer. Da vil din mor ligge på en sal, ingen vil snakke med henne, men vi tenker at beltene og reimene vil hjelpe. Men vi har også noen andre metoder. Dere barn har jo sett de enormt store nøkkelknippene vi har. Din mor må alltid spørre om når hun skal gå ut. det er ikke fordi vi tror hun er farlig og i fengsel, men vi tror at det hjelper med denne innesperringen.
Men det viktigste vi har, er medisinene. Hvis ikke den ene hjelper, så har vi en annen. Disse gir vi pasientene, og hvis de ikke ønsker, må vi gi dem medisiner uten at de ønsker det, fordi pasientene vet ikke sitt eget beste. Hvis du skulle se at din mor får bivirkninger av disse medisinene, er det en nødvendighet for at hun skal bli frisk. Vi snakker ikke med pasientene her, vi ser etter symptomer, d.v.s. er mor lei seg, kan hun konsentrere seg, osv. Og vi har flere medisiner som vi gir sammen slik at det ikke bare er en, men en hel coctail. Så dere barn kan være forsikret om at vi har et godt behandlingstilbud for deres mor her. Dere må alltid når mor kommer hjem på perm, oppfordre henen til å ta medisiner, fordi det er livsviktig for henne.
Vi ønsker at din mor skal utskrives frisk, men det kan tenkes at sykdommen er slik at hun kommer ut fra denne institusjonen helt ødelagt. Da kan det tenkes at hele den behandlingscoctailen vi har satt sammen for henne, var feil, og vi kan dessverre ikke gjøre det om igjen. Da sier vi at hun er blitt kroniker. Det vi pleier å gjøre da er at vi skriver ut til familien for at de kan overta."
Det var faktisk det som skjedde. Det er så rart å tenke på alle de årene mor var i kontakt med psykiatrien. Dette systemet ga oss barn kun byrder og belastninger, aldri hadde de et oppmuntrende ord å si, aldri kunne de by på noen mat eller vise medmenneskelig omsorg. Ennå er det en stor belastning å tenke på hva mor gjennomgikk. I dag snakker de så fint om at barn av psykisk syke klarer seg bedre hvis de har en som er en god støtte. Er det ikke da underlig og rart at dette systemet bare skulle være byrde og belastning og ikke støtte for barn.Slik opplevde ihvertfall jeg det. Det er lett å si at andre kan være støtter. Egentlig skulle de har vært de første til å støttet opp.
Abonner på:
Innlegg (Atom)