tirsdag 26. januar 2010

Jeg er opprørt etter å ha lest Tor Kjetil Larsens innlegg i Stavanger Aftenblad den 26/1 2010 med overskrift "samfunn uten diagnoser?". Jeg selv er veldig glad for at Stavanger Aftenblad debatterer psykiatri for tiden, hvor skulle vi vært i dag uten alle de innspill og den kamp som har vært ført for å få endringer på feltet. Professor Tor Kjetil Larsen devaluerer journalisten som en som ikke har greie på hva han skriver om. Tor Kjetil Larsens innlegg er en hyllest til psykiatrien i dag og diagnosesamfunnet. Det må ha gått ham hus forbi alt det som er skrevet om nedverdighende behandling, om den uhyrlige tvangsmedisineringen som til og med finner sted nå i 2010, belteleggingen, sjokkbehandlingene osv. Jeg synes det han skriver er svært arrogant og lite ydmykt. Det er uttrykk for en nedlatende og lite respektfull holdning overfor denne journalisten og andre som problematiserer og reflekterer. Til slutt i innlegget skriver Tor Kjetil Larsen: "Jeg er tilsvarende lei av journalister som skriver kommentarer som avspeiler manglende kunnskap, forståelse, respekt og evne til innlevelse."
Jeg vil bare si takk til journalister, alle andre folk som tør si fra om de uverdige forhold i psykiatri. Stå på. Det er viktigere enn noen gang.
Jeg kom på at jeg kunne skrive dette på bloggen min, siden det ikke ble tatt inn i lokalavisen hvor jeg hadde håpet det kunne blitt et innlegg.

HVEM HAR GITT NOEN RETT TIL Å PÅFØRE ET MENNESKE SÅ STOR SKADE?
Jeg har med interesse fulgt med i debatten som har foregått i Stavanger Aftenblad omkring flere forhold i det psykiske helsevern her i distriktet. Etter min mening er det svært viktig at dette stadig debatteres. Jeg retter en takk til Unni Hammervoll som har bedt om beklagelse for ydmykende behandling som har foregått.
Jeg ønsker å skrive noe fra min egen erfaring.
Min mor var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus da jeg og mine søsken var små.

Første gangen da hun som 35-åring ble innlagt, kom hun hjem etter å ha vært behandlet med sjokkbehandlinger. Jeg har prøvd å finne ut fakta for hvordan disse sjokkbehandlingene ble utført, men har ikke funnet det ut. rita Westvik jobbet som programleder i fjernsynet tidligere. Hun fortalte i et TV-program at hun hadde jobbet i en psykiatrisk institusjon tidligere og at måten disse behandlingene ble utført på, var forferdelig.
Mor kom på ny inn i det psykiatriske sjukehuset. Da kom hun til vaktsal I på Dale. I sin ytterste psykiske nød og sterkt deprimert ble hun lagt i belter. De ville tjore hendene hennes. Mor ba om å få slippe. De tjoret hendene hennes som hun skulle være en farlig kriminell. Ingen spurte henne om årsakene til at hun var deprimert. Hvis de kvidde seg for å spørre henne, ville vi barn kunne svart på hva som var grunn.
Mor var innlagt i slutten av 50- tallet, på 60- og 70-tallet i lengre og kortere perioder. I tillegg til de allerede nevnte behandlingsformene ble hun behandlet med medisiner. Etter hvert førte disse medisinene til at hun begynte å sikle, hun fikk lammet tunge, hun fikk sterke rykninger ved munnen. Et av hennes varemerker var sangen. Medisineringen førte til at stemmen ble ødelagt.
En lege vi hadde kontakt med fortalte at den sterke medisineringen hun hadde i perioder, gjorde henne ute av stand til å fungere som husmor og mor.
Tidlig på 1970 tallet begynte medsineringen å gå ut over indre organer, det ble problemer med urinblære, og hun måtte få innlagt kateter. Dette medførte smertefulle operasjoner og førte til at hun resten av livet måtte gå med utlagt pose for urin. Er det dette som regners som god depresjonsbehandling?
I mange år måtte hun jevnlig undergå dialysebehandling p.g.a. at medisinene ødela nyrene. Hun døde til slutt av nyresvikt. Hvorfor skulle mor bli utsatt for dette, hun var helt harmløs og hadde aldri gjort en katt fortred.
Det er klart at disse bivirkningene av medisiner hemmet henne svært i sosiale sammenhenger. Hvem ville likt å gå ut blant folk med urinpose under kjolen, sikkel rennende fra munnen og uten kontroll på tungen?
Etter min mening er det viktigste i psykisk behandling å styrke selvfølelse og selvtillit. Hvordan kunne mor med denne behandlingen få økt selvbilde og mulighet til å bygge seg opp?
Når jeg tenker på det nå, er det en tragedise som har fått lov å skje med henne og hennes familie. Vi søsken kommer aldri over det.
Jeg tenker at systemet slik det virket, var sterkt undertrykkende. De brukte kontroll og makt, invadering (vi vet hva som er best for deg), og de neglisjerte behov. Dette er de samme mekanismene som en bruker i undertrykking og tortur.
Mor hadde ikke behov for det. Hun hadde hatt behov for å komme et sted hvor hun kunne fått anledning til å bygge seg opp, få frem de frigjørende kreftene i henne som kunne bringe henne inn i forandringsprosesser.
Vi barn kjente også på dette ydmykende og kalde systemet. Broren min ble så redd da han så de store nøkkelknippene, og han trodde hun var i fengsel. Det var faktisk talt et sted med mye mindre rettsvern enn i kriminalomsorgen.
Ingen av behandlerne mor var i kontakt med, har noen gang tatt kontakt med oss barn, Ingen spurte hvordan vi hadde det eller hvordan det gikk med oss.
Når jeg ser tilbake har de belastningene vi hadde som barn, ungdommer og og inn i voksenalder, vært altfor store. Jeg skjønner faktsik talt ikke hvordan jeg selv har klart det, men en klarer det en må og det går på et vis.
Jeg aksepterer at mor hadde problemer, det kan skje med alle, men det jeg ikke aksepterer er den behandlingen hun ble utsatt for.
Dette fikk også store konsekvenser for oss barn. Vi ble fratatt en kjærlig og omsorgsfull mor, og hennes barnebarn ble fratatt en kjærlig og omsorgsull farmor og mormor. At hun som var et friskt menneske i utgangspunktet, i behandlingens navn skulle bli ødelagt. Jeg tenker på det hver dag, og jeg kan ikke fatte og forstå at det går an.
Slik får det som skjedde på 50-60 og 70-tallet konsekvenser i generasjoner.
Min holdning til psykiske problemer ut fra erfaring og kunnskap som jeg har, er å se symptomet som en ressurs. Kroppen og følelsene reagerer på at noe er galt, og en må inn i forandringsprosesser.
Mitt håp er at alt det som skrives å debatteres nå får konsekvenser for det psykiske helsevernet.
Jeg tror ikke at en kommer videre før en tar et skikkelig oppgjør med det som skjedde på Dale på 1950, 1960 og 70-tallet. Det kunne også ha endt opp med en beklagelse til oss som var barn av innlagte i det tidsrommet.

onsdag 20. januar 2010

Jeg syns det har vært oppløftende at Stavanger Aftenblad hadde en artikkel hvor de problematiserte all bruken av medisiner (narkotika) som ble gitt til barn og hvor økningen hadde vært formidabel her i landet. Jeg noterte meg at det var den samme journalisten som tidlig på 2000 tallet skrev artikler fra RPS, men han snakket i den artikkelen som jeg leser og har tatt vare på, kun med personalet. Det hadde vært bedre om de som var utsatt for den såkalte behandlingen, hadde kommet til orde. Samme dag som denne artikkelen sto på trykk leser jeg et lite innlegg i avisen om en som hele livet må være i hendene på en psykiater. Jeg oppfatter det som et rop om hjelp.
Det er oppløftende det som skjer i WSO for tiden, møte om elektrosjokk. Jeg ble gjort kjent med at elektrosjokk var noe man først brukte i tortur under den spanske borgerkrigen. Min mor ble utsatt for dette, og jeg tenker på hvor forsmedelig hun syns det var at hun aldri kunne huske barnas fødselsdager. Slik det ser ut nå, skyldes dette at hun var utsatt for elektrosjokk som ødela hukommelsen. Det kan virke som en bagatell, men det er rart når du ikke husker hva tid barna dine fyller året. De som spør vil se rart på en.
Jeg støtter tanken om et senter hvor en kan komme uten å bli pådyttet medisiner, elektrosjokk, belting og annen nedverdigende behandling, men kommer til et sted hvor folk har store hjerter og medmenneskelig omsorg. Jeg skjønner alle som søker alt annet enn psykiatrisk behandling, og det må jobbes frem langt flere alternativer enn som finnes i dag.
Det er en vei å gå, men vi er på vei.

mandag 11. januar 2010

Jeg er kommet fra tur i fjellet og som alltid forfølges jeg av disse tankeen på hva som skjedde og som fortsatt skjer innen psykiatri. Jeg hadde med meg boka fra WSO, kampen for rettsikkerhet og menneskerettigheter og fikk noe diskusjon med andre tilstedeværende om norsk psykiatri. Jeg er så glad for at jeg er kommet i kontakt med WSO, på den måten er jeg kommet i kontakt med likesinnede som har opplevd noe av det samme som jeg har følt på kroppen. Det jeg har opplevd, har andre bekreftet og gyldiggjort.
Selv har jeg også forfattet skriv til hovedavisa her på stedet, men har ikke fått innleggene inn.
Bl. a. skrev jeg et innlegg hvor jeg hadde nevnt Juklerød saken. En av avisens journalister skriver: "Personlig synes jeg du tipper noe over når du går til ytterpunktene med Juklerød etc. Dette synes jeg ødelegger noe for helheten i ditt budskap. Kan du bearbeide dette noe, kan vi i neste omgang trykke artikkelen."
Tenk om denne avisen hadde gjort noe for å avsløre hva som skjedde ved Rogaland psykiatriske sjukehus, men et skikkelig oppgjør med hva som skjedde der, føler jeg aldri er blitt tatt her i distriktet.
Jeg synes at østlandsområdet har vært de drivende kreftene i å få frem hva som har skjedd i psykiatrien, både pressen og folk for øvrig og ikke minst de som har opplevd ting på kroppen selv.
Jeg sliter med å akseptere er at det kan skje slike forferdelige ting i behandling, i et demokrati som Norge. At min mor kom som et uskyldig menneske inn på et psykiatrisk sykehus for å få hjelp og at hun kom ut fra dette sykehuset fullstendig ødelagt. Vi var barn på denne tiden, og vi trodde at det skulle hjelpe. I stedet ble hun ødelagt. Det hjelper ikke at en sier at det var i det godes tjeneste.
I panikk en gang lette jeg i journalen hennes for å se om hun var lobotomert, en kunne jo aldri være sikker på hva de hadde funnet på? Jeg var helt fra meg, så redd hvar jeg. Er det riktig at det som skal være behandling, skal gjøre de pårørende også redde og sette så dype spor i generasjoner? Jeg kommer aldri over dette og at det kunne skje i et demokrati som Norge, jeg trodde ikke at noen kunne finne på slikt her når en skulle drive behandling av sjel og følelser. Hvor fikk de opplæringen henne? Behandlingen av min mor skjedde i Rogaland psykiatriske sjukehus på slutten av 1950- 1960 og 1970. tallet. Det er mitt håp at alle avsløringene og den opplysning som brukerne har gitt om sine erfaringer, fører til at den diskriminerende loven i psykisk helsevern snart er historie.

mandag 4. januar 2010

Refleksjoner i januar 2010

Jeg skulle ønske at jeg kunne bli ferdig med dette, med dette "blødende såret" som aldri vil gro. Det er når jeg tenker på hva de gjorde mot mor, de som kalte seg behandlere og spesialister. Jeg er selv så skeptisk til å bruke medisiner når det gjelder følelsesmessige vansker, og jeg sier meg enig med Lisbeth Salander i at jeg vil ikke ha kontakt med en hjernedoktor. Det som skjedde med mor under denne behandlingen, var at hun ble helt nedbrudt både psykisk og fysisk. Oppholdene i psykiatrisk sjukehus, førte til en nedbryting av psyken. Etter hvert førte medikamentene til ødeleggelse av indre organer, hun fikk såkalte "tardive dyskenesier." Hun som hadde hatt en vidunderlig sangstemme, fikk denne ødelagt. Etter hvert ble naturlige funksjoner ødelagt slik at hun måtte gå med utlagt pose for urin. En kan tenke seg hva dette gjorde med selvfølelsen. Nyrene ble ødelagt, og hun måtte gjennomgå smertefulle dialysebehandlinger, måtte skifte blod m.m. Hun måtte gjennomgå store operasjoner p.g.a. alt det medikamentene påførte henne. Hvorfor kalte de det sykehus? Hvorfor tok de fra oss moren vår og bestemoren til barnebarna. Det var ikke hun som var noe problem, men behandlerne behandlet det som om det var hun som var det. Hun som aldri hadde gjort en katt fortred ble behandlet med sjokk, reimer, sprøyter og medisiner i store mengder.
Jeg håper at året 2010 skal føre til at tvangsmedisinering må bli forbudt. Likeledes at det diskriminerende lovverket på dette feltet må forsvinne og at en får en lovgivning som er i tråd med hva brukerne ønsker , en lovgivning som er human og bygger på menneskerettighetene og som gjelder for alle om vi skulle miste fotfestet og skulle ha behov for å bli tatt hånd om.