Det har vært fint å følge Stavanger Aftenblad dette året fordi det igjen er satt søkelys på psykiatri. Ved å lese om Kine og Helene, har min egen historie igjen blitt aktualisert. Britt Ellingsdalens innlegg i Aftenbladet som tilsvar til Jan Olav Johannessen, er en støtte for mitt eget syn. Det er fint å se at det er andre som tenker i de baner du selv gjør.
Fordi at jeg har sett hva innleggelse i psykiatri kan føre til, ønsker jeg ikke selv å¨bli tvangsinnlagt i et slikt system. Min mor var deprimert, hun skulle vært bygget opp i et slikt system, i stedet ble hun fullstendig brudt ned. Jeg kjenner meg svært godt igjen i det som Britt Ellingdalen skriver om sin søster, at hun ble redusert til en skygge av seg selv, proppet full av psykofarmaka og har traumatiske minner fra denne behandlingen.
For meg som pårørende, er det verste å tenke på den behandlingen
mor ble utsatt for, hun hadde nok plager om ikke psykiatrien skulle påføre henne flere. Det er så traumatisk å tenke på, og jeg kan nesten ikke fatte at det er sant. Det er for utrolig.
Slik jeg ser det, tar psykiatrien i bruk de samme metodene som overgripere bruker, nemlig makt og kontroll, invadering og neglisjering av behov. Du skal tvinges til behandling og blir invadert med medisiner. Det er krenkende. Mange opplever å få forferdelige bivirkninger av medisinene. Jeg har selv gått i felleskatalogen og sett på bivirkninger av de medisinene som mor fikk, når mor fikk nyreproblemer, skulle hun ikke hatt de medisinene hun fikk i det hele tatt. Jeg blir så sint, at slike ting skal gå an i et helsevesen. Når en er tvangsinnlagt, kan de gjøre hva de vil med deg. Det de gjorde med mor da, var å begynne å stikke henne med sprøyter med nevroleptika, det er medisiner de bruker når en har en såkalt sinnslidelse, noe mor aldri har hatt. De skaltet og valtet med henne, påførte henne livstruende skader i form av svært nyresvikt som hun til slutt døde av.
Å tenke at du skal inn og bli behandlet for en depresjon og så ender det opp med at du blir helt ødelagt. Ingen tar ansvar for dette, for det er behandling og det skjer i "det godes tjeneste".
Britt Ellingsdalen spør hvordan vi kan forsvare å gi et menneske en så usikker og inngripende behandling mot dets vilje når en er usikker på på forhånd om hvem som vil skades.
Jeg trodde at det etter hvert ville ta slutt med slik behandling i Norge. At de tingene som skjedde med mor skulle være fjern historie, men at dette fortsatt gjentar seg, gjør hennes historie like aktuell.
Det skjer ting rundt i Norge når det gjelder psykiatri, og mange vil ha forandring.
Det er mitt håp at aldri noen barn skal få oppleve det samme som vi barna i vår familie gjorde. Det preger deg for livstid, du blir sint og skremt.
Mitt håp er at det må bli bygget opp et behandlingstilbud hvor målet er å bygge folk opp og ikke bryte dem ned. Da må det et nytt regelverk til.
Kanskje er det også på tide å bytte ut ledelsen ved Psykiatrisk klinikk i Stavanger og tenke at det er tid for forandring og nye tanker.
