Brev til fylkeskommunen og fylkesordføreren hvor jeg ber dem ta et oppgjør med det som skjedde på Rogaland psykiatriske sykehus, Dale

Fylkesrådmann Trond Nerdal                                          Anne Marie Haga Pollestad

Postboks 130 Sentrum                                                      Erika Nissensvei 3 H

4001 Stavanger                                                                  4023 Stavanger

Fylkesordfører Solveig Ege Tengesdal,

Postboks 130 Sentrum

4001 Stavanger

Vedr. Rogaland psykiatriske sjukehus, Dale.

Jeg følger med i pressen og ser at Dale igjen er aktuell i forbindelse med Dale Eiendomsselskap og alt dette medførte av kostnader og turbulens. Jeg syns det er fint at det tas opp i pressen slik at en kanskje kan lære noe av det som skjedde.

Men jeg vil ta opp en annen ting om Dale, dette som var fylkessykehus innen psykiatri for hele Rogaland fylke. På slutten av året 2015 ga jeg ut en bok om min mors opphold på dette sykehuset, titel: ”Noe forferdelig vil skje.”  Jeg er sikker på at hun ikke er den eneste der som ble utsatt for vilkårlig behandling, feilbehandling , krenkelser og  rett og slett mishandling.   Dette er mye verre enn det som skjer med tomten på Dale, for dette dreier seg om menneskeskjebner, våre mødre og fedre som ble helt ødelagt av den såkalte behandlingen de tilbød der.

Jeg fikk adgang til hennes journal da jeg og min søster var og snakket med en psykiater som jobbet i systemet.

Moren min var i en veldig sårbar situasjon, hun levde i et samliv som var helt uutholdelig, og hun hadde fire barn.  Det er ikke unaturlig at en blir sliten, lei seg og nedfor når en lever under forhold som er ekstremt vanskelige. Hun hadde i grunnen en naturlig reaksjon på en uholdbar situasjon. Da hun kom i kontakt med psykiatrien i 1959 fikk hun elektrosjokk og ble gitt medisiner som jeg så kunne gi både selvmordsimpulser og aggressiv atferd. Jeg kunne lese i journalen hennes at hun hadde vært overmedisinert, etter hvert ga de henne serier med elektrosjokk mot hodet. Som om ikke innelåsing skulle være nok, bandt de henne i belteseng. Hun var i kontakt med sykehuset på Dale  i flere perioder til hun ble skrevet ut derfra på slutten av 1970-tallet da Dale skulle nedlegges. Psykiateren som vi  var og snakket med,  sa at hun var blitt så sterkt medisinert at hun ikke kunne fungere som verken husmor eller mor. Hun var aldri det man kaller ”sinnsyk”, men allikevel ble hun medisinert som om hun skulle vært det. De brukte diagnoser som et maktovergrep uten noen som helst undersøkelser. Det var helt vilkårlig. Hun ble etter hvert ødelagt fysisk, måtte gå med utlagt pose for urin. De ga henne nevroleptika som de ga henne med sprøyter helt til hun døde. Da var nyrene helt ødelagt, og den siste tiden hun levde, måtte hun ha dialysebehandling.

Moren min var en veldig forsiktig dame, hun var snill, omtenksom, hadde et godt humør, hun var en god mor. Det de gjorde mot henne på Dale, finnes det ikke ord for. De gjennomførte alt med tvang,  medisinerte henne med tvang, spurte henne aldri om hva som ville være godt for henne, de handlet som om de visste best, men egentlig kunne de ingen ting om hvordan de skulle behandle mennesker i kriser og vanskelige situasjoner slik jeg ser det.

Det har vært utrolig tøft å vokse opp i skyggen av Dale. Som barn opplevde jeg aldri at det kom noe godt derfra.  Vi barn visste ikke hva de holdt på når det gjaldt vår mor. Hun må ha vært sterk som klarte å holde ut den undertrykkende behandlingen, jeg så ikke noe tegn til hva de gjorde for å bygge folk opp. Selv ville jeg aldri ha utholdt slik behandling.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne og det hun var utsatt for. Det de gjorde mot moren vår, kan ikke måles i penger, men det var en tragedie for henne og hennes nære pårørende.

Det kom sterke signaler på at Dale måtte nedlegges, fordi det de holdt på med ikke kunne forsvares.

En psykolog som jobbet der som sommervikar,  Reidun Ueland, kalte stedet et ”vilkårlighetens helvete”. Dale var kjent som et av de verste psykiatriske  sjukehusene i landet. Da tidsskiftet ”Hverdag” prøvde å komme inn på stedet, fikk de ikke tillatelse av overlegen som viste til taushetsplikten. Den er mye brukt for å beskytte det bestående, for at ingen skal få innsyn i det som skjer. En av prestene som jobbet der, gikk ut i Morgenbladet og sa at mange av pasientene så ut som ”levende døde”. Ikke så rart når de ble medisinert til det helt ugjenkjennelige.

Det ble laget en film om ”Blåveispiken”. Hun var på Dale.  Denne er blitt vist på TV. Det er en sterk historie om en psykisk utviklingshemmet pike som ble kastet på glattcelle. Legene på Dale ville medisinere henne med nevroleptika, som en gir når folk er såkalt ”sinnsyke” Noen damer fra Jæren ville ikke godta at de gjorde det.  Og slik ble det.

Mange av de som var pasienter der er nok døde, og barna deres er  kanskje kommet godt opp i pensjonsalder.  Det er kanskje ikke så mange som kommer med krav om  at de ønsker en unnskyldning for det som skjedde med deres pårørende. Det er forbundet med mye skyld og skam å si at en har hatt nære pårørende på Dale.

Men jeg vil be om at det blir tatt et oppgjør  med det som skjedde der mens det var sykehus, og at de  som styrer nå kommer med en unnskyldning til oss som ble utsatt  for det som skjedde. Selv hadde jeg ikke trodd at det skulle få så store konsekvenser, at jeg skulle bli plaget med dette gjennom hele livet. Hver dag kommer det tanker som: ”Hvorfor skulle vi som familie komme borti noe slikt, hvordan  kunne det skje i Norge,  vi regner oss jo som et demokrati, hvordan kunne de ha rett til å ødelegge moren vår på denne måten, hva tenkte sykepleierne da de så hva som foregikk. Ville de godtatt slik behandling av  egne mødre.  Jeg tenker på hvor mye vondt moren min må ha hatt , hvordan hun må ha bekymret seg for barna som levde under svært vanskelige forhold,  at de som skulle kalle seg seg behandlere ja endog spesialister, bare brøt folk ned i stedet for å bygge dem opp.  Mor  hadde sikkert også mye vondt i forbindelse med alle de fysiske plagene  de påførte henne. Tenkte de noen gang på at konsekvensene kom til å bli så store for helt uskyldige,  pasientene, pårørende  og oss barna og barnebarna.

Tiden er inne for å ta et oppgjør. Før det skjer, tror ikke jeg at det kommer til å komme noe godt utav noe på Dale, og det er sannsynligvis ingen mulighet for suksesshistorie på noe felt.

Mvh

Anne Marie Haga Pollestad

Nytt år.
Jeg føler på meg at 2017 vil bli et bedre år for meg. Det har vært godt å få utgitt boken om min mor. Det er som jeg har lagt av meg noe, latt andre få ta del i det jeg opplevde. Det føles bedre å ha delt historien min med andre. Etterat jeg ga ut boken, har jeg opplevd mye positivt. Dette har vært både i forhold til familie, tidligere kolleger, venner, bekjente og mange flere. En ga uttrykk for at hun mente at boken burde vært pensum ved helse- og sosialhøgskoler,  en tidligere kollega kjøpte fem bøker på en gang. Kommentarer jeg har fått er at jeg har beskrevet overmedisinering, tvangsmedisinering i psykiatri godt. Mange synes også at min beskrivelse av rusmisbruk er god.

Denne julen har igjen vært vanskelig. Selv om jeg nå nærmer meg 70 år, ser jeg på alt det jeg og mine søsken har gått glipp av. Da jeg som ung mor ikke kunne få hjelp av moren min, ingen hjelp til å passe barna, ingen til å komme på middagsbesøk hos. Det var travle tider med to små barn, svangerskapspermisjoner var på to måneder ca. den gangen,  det var bare til å stå på. I tillegg fikk jeg ekstra ansvar for mine små søsken. Det var for mye, og det var ingen som tenkte på hva de påla meg av ansvar. Når jeg tenker tilbake, blir jeg helt forferdet over hvordan det som skulle være et hjelpeapparat fungerte.
Men aller mest tenker jeg på alt det vi savner ved ikke å ha fått mors omsorg og støtte som det er vanlig at andre får av sine mødre. Hvordan hun ville vært et funn for sine barnebarn med alle sangene hun kunne, med sitt blide vesen, sitt gode humør. Når jeg selv ser på hvilken glede jeg har av å være sammen med mine barnebarn, vet jeg med meg selv at det også ville ha gledet moren min stort.  Mange ganger tar jeg meg selv i å tenke, slik ville mor gjort. Det er akkurat som jeg ser henne for meg, og da vet jeg hva hun ville gjort i en tilsvarende situasjon.  Mor  ville ha kost seg veldig med sine barnebarn.  Tilsammen fikk hun ti barnebarn, og har til nå fått åtte oldebarn

Jeg vet også at hun ville gjort hva hun kunne for meg  hvis hun ikke var blitt fanget av psykiatrien.  Hun ville ha hjulpet og støttet meg både i form av praktisk hjelp og ved å dele av sin kunnskap med meg.

Det er alt dette som jeg mistet som jeg blir så lei meg for. Mor var en rikdom i seg selv.
Men jeg føler at jeg nå skal greie å komme meg videre. Jeg har forandret fargene på bloggen min til lysere farger.   Jeg er blitt mer fri i å fortelle om hva jeg har opplevd. Jeg står på sammen med andre for å få til endringer, jeg bruker kreativiteten min til å skrive. Jeg har blant annet utgitt bok samt at jeg har laget en til bok til mine barnebarn. Jeg holder også på med en bok til, å skrive har vært god terapi for meg.

Samtidig vet jeg at min mor passer på meg, hun er en stjerne på himmelen som alltid ser meg. Det er godt å vite.

En vanskelig tid

Det har vært en vanskelig periode etterat skriving om psykiatri igjen dukket opp her i Rogaland. Det virker som det bare blir verre og verre etter som årene går. Det er så grotesk det som skjedde med moren min. Jeg håper å få utgitt hennes historie. Det at dette igjen skrives om, fører til at alt blir så nært igjen. Det verste er at det aldri kan ta slutt, disse fæle historiene du får høre fra psykiatrien.  Jeg synes det er så fint at Silje Marie har laget et så fint innlegg sammen med en psykolog ved navn Gran, en må nesten ha opplevd ting selv for å forstå undertrykkingen som skjer.
Historien i dag i Stavanger Aftenblad den 22/5 2015 om Helene var sterk.  At hun ble overlatt uten hjelp i en så vanskelig livssituasjon, der er bare helt uforståelig. Artiklene til professsor Larsen synes jeg er en professor i psykiatri lite verdig, jeg hadde ventet meg noe mer ambisiøst go fremtidsrettet.

De siste dagene har jeg konsentrert meg litt om min mors historie i tiden like før august 1971, det var på tide å utskrive henne, men så fikk hun store problemer med blæren, fikk ikke til å tisse. Hun hadde før den tid vært i kontakt med psykiatrien siden 1959, og hadde fått en behandling bestående av reiming, elektrosjokk og medisiner.  Over en kort periode sommeren 1971 skiftet legene på Dale stadig medisiner, de ga henne Truxal, så skiftet de til Sarotex for så å gå over til Fluanxol. Fluanxol skulle hun aldri ha hatt, idet hun aldri har vært såkalt "sinnsyk". Dette er et nevroleptika og et sterkt hjerneødeleggende medikament. De holdt på og holdt på og skiftet medisiner, eksperimenterte med henn e, kroppen måtte bare til slutt si stopp. Hun fikk ikke til å gå på do, det bare stoppet helt opp, helt til urinen bare begynte å renne uten at hun  hadde kontroll.  Hun var hjemme på permisjon en gang da det bare begynte å renne urin fra et stort åpent sår. Det var så skremmende. Hun kom tilbake til Dale badet i urin. Legene der visste ikke hva de skulle gjøre, men tok kontakt med Stavanger sykehus som sa at hun måtte komme akutt. Som legen ved Dale sykehus skrev så arrogant i sitt brev til sykehuset: "Det var på tale å skrive henne ut, men de måtte først få ordnet opp i hennes vannlatningsbesvær" Dette hadde de selv påført henne. Hun hadde vært så tørst en tid, kan det være at de skulle ha oppfordret henne til å drikke mer, de skulle ihvertfall ikke gitt henne så store medisindoser. Hun ble aldri spurt om hun ville ha den og den medisinen, de bare ga henne den, sa at nå måtte hun ta den, hun kunne ikke dra på perm fordi hun skulle skifte medisin. Hun hadde ingen bestemmelsesrett selv, alt bestemte de, og det gikk bare nedover og nedover med henne.
Jeg hennes datter besøkte henne på sykehuset, da snakket pasienten i nabosengen til  meg. Jeg kjente henne fra Dale, det var hun som følte at hun ble forgiftet av maten. Hun sa at min mor hadde utholdt smertefulle operasjoner uten å kny. Når jeg bare tenker på dette i dag, så blir jeg så lei meg. Hvorfor skulle de påføre moren min så mye plager, hun hadde aldri gjort et menneske fortred, var bare snill og god. Operasjonene inne på sykehuset førte til at hun måtte gå med kateter, etterhvert ble utfallet at hun alltid måtte gå med utlagt pose for urin. Muligheten til å tisse selv, var tatt fra henne. Hennes kvinnelighet, hennes mulighet til å ha sex. Hun kom inn i psykiatrien fordi hun var deprimert,   nå hadde de i tillegg påført henne fysiske plager, og det hjelper ikke akkurat så godt på selvbildet ditt å gå med en urinpose under kjolen. Hun var mor for fire barn, en liten datter på seks år bodde hjemme. Tenkte de aldri på barna de som behandlet henne på sykehuset.

Da hun kom tilbake fra det somatiske sykehuset til Dale, ville hun hjem straks. Men det ble ikke innvilget. De bestemte alt, det var tvang og ordrer fra ende til annen, du får ikke komme hjem, du må ta den medisinen, nå skal vi skifte den medisinen, du må gå på arbeidsstuen, du må ikke gå på arbeidsstuen, elektrosjokk, reiming og medisiner, hvem kan komme seg under et slikt regime. Og det var det det var, et militært regime.
Mor og vi der hjemme skjønte nok ikke hvor ille det var dette som nå hadde skjedd. Det kom bare dårlige ting fra Dale, det ene verre enn det andre. Det er ikke for ingen ting at psykologen Reidun ueland kalte dette for et "tilfeldighetens helvete". Mor skulle rast mot sykehuset, vi hennes familie skulle rast. Men jeg var ihvertfall oppdradd til å oppføre meg pent, mor likeså, hvis hun hadde rast, hadde det ført til at hun hadde blitt reimet.  Alle vi der hjemme hadde bare så mer enn nok med bare å greie oss, komme oss gjennom dagene, krumme nakken og gå videre.

Det var ingen på sykehuset som beklaget det de hadde gjort mot henne, ingen beklagelse til oss barn, det var bare et vannlatingsbesvær som de måtte ordne opp i. Jeg har vært inne og lest i felleskatalogen. Det står på alle disse medikamentene som hun fikk, at det skal utvises stor forsiktighet med å bruke disse ved urinveisretensjon. Det er ingen refleksjon om dette i journalen, heller ikke er det noen som helst anamnese eller vurdering på hvorfor hun skal ha det og det medikament. Jeg hennes datter får inntrykk av at dette foregår etter "innfallsmetoden."

Disse plastposene som hun tisset i, måtte mor ha hele livet. Når de var fulle, måtte de skiftes. Dette måtte hun ordne opp med selv, det var ikke alltid at hun var like godt i form. Og dette var bare begynnelsen, nå var hun blitt pasient både i psykiatri og somatikk.  jeg har ikke ord for hva jeg føler når jeg blir klar over hva det egentlig var som skjedde med henne. Og på Dale var det ingen som fikk innsyn, der skjedde alt bak lukkede dører. En skjulte seg bak taushetsplikten hvis det var noen som ville komme inn og undersøke noe.

Det må bli orden i psykiatri. Det er alt for sent at det skjer noe. Det har vært påpekt så lenge.  Tenk om de på hjerteavdelingen hadde begynt å tvinge i folk medisiner, hva er det som får psykiatrien til å tro at deres pasienter tåler det så meget bedre. Personer som kanskje har vært utsatt for overgrep, utsettes for vilkårlig tvang og vold av systemet som skal være der for å hjelpe dem. Psykiatrien bør etter min mening ta kontakt med kreftavdelingen og hjerteavdelingen for å høre hvordan de jobber der og overføre dette til psykiatrien. Det er rart at de som skulle vite mest om hvordan de skal behandle mennesker, egentlig greier det dårligst.

Endelig nytt fokus i Rogaland

Det er lang tid siden jeg har skrevet på bloggen min. Men nå har det endelig skjedd noe som har inspirert meg, det har startet en aksjon i Rogaland,  kalt Retten til et verdig liv i Sus psykiatri.
Bloggen har ligget en stund, men ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på hva som skjedde med min kjære mor i dette systemet. Hun var innlagt ved Rogaland psykiatriske sjukehus, og noen vil kanskje si, men dette er da lenge siden og totalt forskjellig fra hvordan det fungerer i dag. Det har nok skjedd forandringer, men strukturene er de samme, belteleggingen, tvangen, elektrosjokkenne, dårlige ledere og ansatte.

Det var også folk som var utdannet ved dette sykehuset på Dale som bemannet sykehuset inne i Stavanger og de distriktspsykiatiske sentra, personer som hadde gått i lære på Dale og som tok med seg holdningene de var opplært i der.

Jeg har i det siste brukt lang tid på å forsøke å skrive om min mors historie i dette systemet slik jeg oppfatter det.  Jeg kan i journalen ikke finne at hun en gang ble spurt om hva som ville vært bra for henne. Systemet har bestemt, akkurat som om hun ikke visste noe selv. De har brukt makt og kontroll, invadering og de har fullstendig neglisjert hennes behov. Det er slike mekanismer som undertrykkere bruker, endog psykopater, men i et psykiatrisk system blir en ikke ansvarliggjort for hva en som behandler gjør.  De behandlet henne som sinnsyk selv om hun ikke var det, hun fikk nevroleptika satt intravenøst med store skadevirkninger på kroppen og nyrer og andre organer slik at hun døde av det. I behandlingens navn, drepte de henne.  Hva hun var utsatt for, trodde jeg ikke var mulig  å oppleve i Norge, de kalte det for sykehus


Hun som kom fra et vanskelig forhold,  skulle bare møte mer undertrykking og  kontroll, hun hadde i det hele tatt ingenting hun skulle ha sagt om seg selv. Hvordan kan noen mene at hun skulle komme seg av dette. I tillegg blir det kalt for vitenskap. Hvordan kan noen tillate seg å kalle overgrep satt i system for vitenskap?

Mor sa ikke så mye, men hun sa at de binder meg der. Hva det må ha gjort med henne,  jeg har ikke ord for hva jeg mener om dette. Så lenge etter at dette skjedde, er jeg selv sterkt merket av dette. Aldri har noen av de såkalte behandlerne unnskyldt seg overfor meg eller andre av mine søsken.

For meg ser det nå ut til at det er flere som tar opp tema psykiatri, nå også i Rogaland. Det er godt for meg å se.

Jeg må takke Målfrid F. Jensen for hennes utrolig store innsats på feltet. At hun skulle bli behandlet slik hun gjorde, er ikke annet enn en skandale.  Takk til alle de  som skriver kritisk i avisene , endog i Stavanger Aftenblad hvor jeg lenge har etterlyst et engasjement.
Det har vært spredte tilløp til å ta problemet opp, men å ha en presse som ikke er engasjert i menneskerettsspørsmål hvor det er alvorlige brudd like utenfor avishuset , det er ikke et godt nok engasjement for en presse. Så takk for at dere nå engasjerer dere.

Og takk til gruppen: "Retten til et verdig liv ved Sus psykiatri" som igjen gir meg håp om endring i psykiatrien.
Vi trenger tilbud som kan løfte folk, gi dem selvtillit,   styrke evne til å løse problemer og utfordringer, som gir dem medbestemmelse over egne liv, gir dem verdighet. Denne gruppen gir meg tro på at det kan være mulig å få til forandring.

Håp om endring i psykisk helsevern

Det er alltid vanskelig når det er jul, trist å tenke på den skjebnen som min mor fikk i det psykiatriske sykehuset her på stedet, dette stedet som psykolog Redun Ueland kalte for et "vilkårlighetens helvete". Den eneste måten jeg kan hedre minnet ditt  på, mor, er ved å jobbe for å få forandret det systemet som ødela deg fullstendig. Det er oppløftende nå å lese Stavanger Aftenblad som har stor fokus på hvordan tilbud oppleves for det mest vanskeligstilte av oss. Det er trist å se hvordan de som har myndighet fraskriver seg alt ansvar, enten det dreier seg om Lar eller det dreier seg om Stavanger kommune.
Historien om Hege gjorde sterkt inntrykk. Det må være fint for henne å ha en fastlege som sier fra om hva han mener om det tilbudet denne jenta får fra Lar. Jeg syns at ledelsen for Lar burde vært skiftet ut, etter min mening opptrer de arrogant og ikke i tråd med brukernes interesser.

I fjor opplevde vi at FNs komite for menneskerettigheter sa ia fra om at tvangspsykiatri ikke var i tråd med menneskerettighetene og det en legger i human behandling. Jeg synes det er så rat at FN skal fortelle Norge det, at ikke norske myndigheter selv kan tenke slike tanker etter at brukere har påpekt over flere år at det er dette som skjer i de norske psykiatriske sjukehusene hvor du under tvang kan bli påført såkalte medisiner som rett og slett kan ødelegge deg. Jeg har problemer med å fatte at dette kan skje i et opplyst samfunn i 2013.
De mest sårbare av oss kan i psykiatriske sjukehus, bli tvangsmedisinert, utsettes for reiming eller bli utsatt for elektrosjokk.
Jeg har et håp om at en ny regjering på plass i Norge vil avskaffe sånne metoder, se det selv uten at FN skal fortelle det til oss.
Kanskje har det vært vanskelig å kunne si ifra under en sosialdemokratisk regjering som snakker så varmt om felleskapet og de offentlige tilbud, kanskje har de ment at det var slik det skulle være.
Tidligere statsminister Stoltenberg snakker i dag  på TV (25/12) om at han reflekterer over hvordan det føles å bli gammel og at han nå har levd over halve livet. Han setter pris på livet og synes det er fylt av gode opplevelser. Det synes jeg er bra.
Men jeg synes at han skal reflektere over hvordan tilbudet har vært i psykiatrien hvor folk er blitt frarøvet livet. Det har rett og slett blitt stjålet fra dem i det som skulle være et helsetilbud og et sted hvor du skulle bli bygget opp. Dette har skjedd i alle år hvor han har sittet som statsminister.
Det er derfor på tide at  nye koster kan se hva de kan få til.
Jeg synes også at det hadde vært fint om det var blitt beklaget overfor oss som er pårørende og som skal leve med å vite at hun som du har vært aller mest glad i, skal ha blitt utsatt for en behandling som påførte henne store plager og tok livet av henne.

Jeg har håp om at 2014 vil  bli et år hvor en må synliggjøre hvor viktig menneskerettighetene er i alt som dreier seg om omsorg og behandling i Norge.

Pårørende psykiatri, hvorfor stilles ikke psykiatrien til ansvar for sine feilgrep

At jeg en helt alminnelig innbygger i Norge, skulle oppleve det jeg har opplevd, det føles helt ufattelig. Jeg kan ikke skjønne at det det kunne skje. Hadde jeg opplevd at min mor døde på en naturlig måte, ville jeg kunne tatt dette på en helt annen måte enn jeg gjør nå. Hver dag blir jeg minnet på mishandlingen de utsatte henne for i psykiatrien, en mor med fire barn, som aldri hadde gjort noe vondt mot noen. Jeg ser henne for meg hvor merket hun var av den såkalte behandlingen de ga henne, noe jeg mener var tortur og mishandling.
Flere og flere kjemper mot "behandlingen" i psykiatrien i dag, og en dag vil det komme skikkelig frem hva dette egentlig er for noe. Hver dag når jeg ser i journalen hennes, ser jeg noe nytt. I dag leser jeg om en undersøkelse på urologisk avdeling ved sykehuset der det står at spissen av kateteret støter mot blæreveggen og lager sår. Ødelagt tissefunksjon,. ødelagt blære, utlagt pose for urin og kateter, alle disse bivirkningene av medisiner, det var ikke mye å komme seg av psykisk. Og alle de smertefulle operasjonene hun måtte gjennomgå p.g.a. de bivirkningene medisinene ga henne.    Mor var et sånt fint menneske, hvorfor skulle det være nødvendig å påføre henne så store plager. For meg hennes  datter er det så forferdelig vanskelig å tenke på, at jeg ikke skulle klart å forhindre det . Det gir meg så dårlig samvittighet. Psykiaterne var de som skulle skammet seg, de skulle vært stilt til ansvar for hva de gjorde. For de visste ikke hva de holdt på med.

Jeg husker selv at jeg leste en historie av Gabriel Scott om hvordan barnevernsbarn ble behandlet, at de ble pyntet opp da tilsynet kom på besøk, men så snart tilsynet var forsvunnet, ble barna hundset med og mishandlet av den fosterfamilien som skulle ta seg av dem.

At vi vil kunne skrive tilsvarende historier fra Norge i dag, det er et tankekors.

Jeg tror det har skjedd mange overtramp og overgrep både i psykiatri og i barnevern. Det har historier bekreftet, historier som har vært vist på TV,  det er kommet frem ting i pressen og ikke minst  kommer ting frem på sosiale medier. Det har vært et gjennombrudd for å få frem hva som har skjedd, etter at vi fikk hjelp av sosiale medier. Før var det slik at overlegen ved et psykiatrisk sykehus kunne si at av hensyn til taushetsplikten, får ingen innsyn.  Det er derfor befriende at flere og flere ytrer seg mot disse undertrykkende systemene.

Jeg håper at jeg skal kunne få utgitt historien om meg og mor, om hvordan det var å være barn  i en familie når livet blir snudd på hodet. En medvirkende årsak til hva som skjedde var fars store alkoholproblemer. I stedet for å ødelegge moren vår, skulle hun fått all mulig hjelp til å bygge seg opp og få hjelp til å ta i bruk egne ressurser. Jeg har ikke ord for det som skjedde, det er nesten slik at du ikke kan fatte at det har skjedd.

En dag håper jeg at det skal komme noe godt ut av det jeg har opplevd, at offentligheten må få innsyn i hva som er bedrevet i disse såkalte behandlingsinstusjonene. Jeg håper at jeg skal få oppleve i min levetid at det blir en endring.

Pårørende i psykiatri, nytt år, nye muligheter

Nok et år har gått, det har igjen vært et vanskelig år, ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på hva hva min mor og vi som familie ble utsatt for i kontakten med psykiatrien. Det er et håp om at forandringer vil finne sted, spesielt siden Breiviksaken har satt lys på flere forhold som i psykiatri som er helt uverdige og hvor såkalte faglige vurderinger ikke holder mål.
Det er fint at så mange engasjerer seg for å få slutt på all uverdig behandling, hvor en under dekke av at det skal være faglig funderte behandlingsmetoder, regelrett bryter folk ned, krenker dem, påfører dem skader.
Psykiatri er en historie om undertrykking, en kan ikke ha systemer i Norge som undertrykker folk, hvor en under tvang kan bli påført medisiner  som en ikke ønsker.

En må finne nye måter å organsiere dette arbeidet på, som er i tråd med hva et samfunn som bygger på menneskeretter og demokrati skal by sine borgere når de kommer i psykisk krise. Systemet må bygge på omsorg og omtanke overfor livredde mennesker. Det må være et system for deg og meg, altså gjelde for alle.

Det som jeg selv opplevde når vår familie var i kontakt med psykiatri, kan ikke beskrives med ord. Sånn kan en ikke ha det i et system som påberoper seg å vite hva personer trenger for å få en god utvikling. Da må de selv være de fremste modellene for å vise hvordan man får til god menneskelig utvikling. Hvis jeg hadde behandlet noen slik psykiatrien har behandlet mange av sine pasienter, ville jeg blitt satt bak lås og slå.

Jeg satt og så på et program om SOS barnebyer, de barn som kommer dit ble møtt med omsorg, medmenneskelighet, ble lyttet til, sett. Der tok en i bruk medmenneskelige metoder og ikke mekaniske metoder som psykiatrien bruker overfor mennesker i psykisk krise i Norge.

Når jeg ser på hvor vanskelig livet har vært for meg og mine søsken, har jeg et håp om at 2013 vil bringe noe nytt inn i debatten om den norske psykiatrien.  At jeg skal være nødt til å slite med hva andre påførte moren min uten at de har kommet med et ord til beklagelse. Ansvaret skulle vært plassert hos dem som ødela moren min.  Det norske psykiatrisystemet må etter hvert  avløses av et nytt system som bygger på hvilke behov personer har når de er psykisk syke eller kommer i psykisk krise. Jeg ser med forventning frem til hva året 2013 vil bringe.
Jeg tror ikke at mine tanker ved årsskftet ble publisert. Av den grunn gjør jeg det nå den  7. juni 2013.

Jeg har ikke skrevet mye på bloggen min i det siste, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva som ble skjebnen til vår familie og ikke minst min mor i hennes møte med norsk psykiatri. Jeg har laget et utkast til bok om meg selv hvor min mors historie selvfølgelig er helt sentral. Denne håper jeg kan bli utgitt. Det vil jeg jobbe med fremover.

Jeg tror at ved å dele historier, kan vi hjelpe hverandre med å finne gode løsninger på livsproblemer.