Jeg har nettopp sett på brennpunkt fra 2008 hvor to kvinner blir intervjuet om sitt møte med psykiatrien. Det gjør sterkt inntrykk.
Jeg tenker tilbake på den gangen da min mor første gang ble innlagt i psykiatrien i februar 1959 som 34 år gammel småbarnsmor. Den gangen ble hun behandlet på Stavanger sykehus.
Jeg ser på papirene fra den gangen at hun ikke ble spurt om hvordan hun hadde det eller om det var noe spesielt i hennes situasjon. Jeg var 11 år den gangen og visste at hun levde i en forferdelig situasjon.
På den tiden mor ble innlagt hadde hun i tillegg til meg et barn til på 7 år og en baby på 1 år.

Mor fikk tre elektrosjokkbehandlinger den gangen, og ble ustrevet etter 10 dager. Hvilken forferdelig opplevelse det må ha vært for henne.
Hvordan kunne de tro at det skulle hjelpe henne til å bedre hennes situasjon?

Ingen spørsmål om hva hun gikk hjem til, ingen oppfølgning, da skulle hun hjem og fungere som småbarnsmor.
Når en kommer inn i sykehuset, så tror en at en skal få hjelp, ikke bli mishandlet på denne måten. Hvordan har hun opplevd dette?
Dette er bare begynnelsen på det marerittet som hennes innleggelser i psykiatrisk sjukehus skulle påføre ikke minst henne, men også barna hennes.

Det er så bra at du Hege og Christina går ut på den måten som dere gjør. Så reflektert og dere stiller så mange gode spørsmål. At en ikke er kommet lenger i 2008, men at mishandlingen er blitt mer strømlinjeformet, med egne kalde skjermingsrom, det ser sikkert annerledes ut på rommene hvor de utfører elektrosjokkbehandlinger nå enn i 1959 osv.

Jeg tror at en må helt vekk for å kalle psykisk sykdom for sinnslidelse. Det dreier seg om så mye forskjellig, og det må normaliseres mye mer.
Forståelsesmodellen er helt feil.

Psykiatrien i Norge har en så forferdelig historie, jeg tror ikke det kan gro noe godt utav det. Det må bygges noe helt nytt med helt ny kultur. Jeg har nettopp lest i Per Haaves bok: Ambisjon og handling." som dreier seg om psykiatriens histore i Norge med utgangspunkt i Sanderud sykehus. Der er mye opprørende lesning.

Eksemplet fra Follo og fra sykehuset på Sørlandet som ble vist i dette Brennpunkt, viser at det må bli slutt på denne "galskapen" og at mennesker i psykisk nød må bli møtt på kompetent måte. Det jeg så i dette programmet, var ikke annet enn undertrykkelse satt i system.

Jeg vet at min mor ville likt det som dere to modige kvinner gjør i dette programmet. Jeg hedrer min mor ved å delta i denne kampen sammen med dere.

Jeg sitter og ser på en artikkel i Stavanger Aftenblad av 12/1 2002. Det er en dame som har jobbet ved Rogaland psykiatriske sjukehus som står frem i denne artikkelen. Denne familien har jobbet i flere generasjoner ved Rogaland psykiatriske sjukehus. Denne damen forteller i denne artikkelen at etter 1954, var det mange som ble glade på Dale. Da ble nye beroligende medisiner tatt i bruk, Ataraxica, som betyr fred i sinnet.
Videre i artikkelen står det at det skulle vise seg at det fulgte betydelige bivirkninger med medisinene. Sitat: "Medisinene gjorde at enkelte pasienter skalv, ristet, fikk stive armer og bein, kjevesperre, klaprende tenner eller at tunga ble lammet."
Her er bare beskrevet de ytre tegnene, men hva med alle bivirkningene på innvortes organer som en i første omgang ikke kunne se med det blotte øye.
Etter min mening er dette medisinske eksperimenter, noe jeg ikke trodde en hadde lov til her i dette landet. Jeg forbinder medisinske eksperimenter med helt andre regimer.

Det er vanskelig for meg å lese hva denne damen skriver, jeg hadde min mor innlagt her i dette sykehuset på denne tiden og fikk følge bivirkningene av medisinene på nært hold. Mange ganger kan det virke for meg som om de kunne tro at vi som pårørende ikke hadde øyne og ører til både og se og høre hva det var de holdt på med. Vi var slett ikke dumme, men helt hjelpeløse i forhold til et slikt autoritært system. Og jeg tror ikke de vet hva de holdt på med.

Damen som intervjues sier videre at hun som barn ble veldig glad i pasientene. "Ja vi har vært spesielt glad i dem. De fleste er som du og meg. Bare langt mer rause og tolerante, sier moren."

Og hvorfor skulle det da være nødvendig å medisinere mennesker med så gode egenskaper slik at de ble gjort helseløse?
I intervjuet sier hun videre at Dales historie er fylt med mye gru. Sitat: Noen mennesker måtte gjennomgå forferdelige ting for at ettertiden skulle bli klokere."

Det var min mor dere holdt på å eksperimentere med. Ville du likt det hvis det hadde vært din mor?

Det som er så forferdelig syns jeg er at en på denne måten fratok pasientene muligheten for å tale sin sak fordi de ble ødelagt og gikk i graven uten å kunne fortelle hvilke forferdelige ting de ble utsatt for. Samfunnet skulle tatt et skikkelig oppgjør med de som skjedde i disse store psykiatriske sjukehusene og beklaget både overfor pasienter og pårørende.
Jeg tror ikke at en kommer videre før en har tatt et skikkelig oppgjør med psykiatriens historie helt opp til vår tid. Tiden er overmoden.

Jeg er kommet fra fjellet etter en flott helg i den herlige fjellheimen vår. Å hvor godt det gjør på sjel og sinn.
Jeg traff noen ungdommer som jeg kom i drøs med. Jeg fortalte dem at jeg blogget og hvilket tema jeg blogget om.
En av ungdommene sa at han hadde sett Hank Von Helvete på Skavlan, og ga uttrykk for at han var enig i hans synspunkter når det gjaldt psykiatri. Denne ungdommen mente at det var viktig at kjendiser som Hank sto frem. Selv skjønte han lite av at psykiaterne kunne medisinere noe som de ikke visste hva bunnet i.
Jeg fortalte ham at jeg var enig i den kritikken som Hank fremfører mot psykiatrien.
Tenk hvor stor virkning det har at han står frem på Skavlan og fremfører med enkle ord sine ankepunkter mot psykiatrien her i landet.
Jeg oppfattet også at han sa i dette programmet at mange av hans kolleger var ødelagt av psykiatrien.
Jeg håper at han vil fortsette å komme med friske innlegg selv etter at han reiser til Sverige for filming. Det han har sagt har vært uhyre viktig for meg, og jeg håper at han vil fortsette med å kritisere og debattere. Det har jeg oppfattet at han kommer til å fortsette med.