Nok et år har gått, det har igjen vært et vanskelig år, ikke en dag har gått uten at jeg har tenkt på hva hva min mor og vi som familie ble utsatt for i kontakten med psykiatrien. Det er et håp om at forandringer vil finne sted, spesielt siden Breiviksaken har satt lys på flere forhold som i psykiatri som er helt uverdige og hvor såkalte faglige vurderinger ikke holder mål.
Det er fint at så mange engasjerer seg for å få slutt på all uverdig behandling, hvor en under dekke av at det skal være faglig funderte behandlingsmetoder, regelrett bryter folk ned, krenker dem, påfører dem skader.
Psykiatri er en historie om undertrykking, en kan ikke ha systemer i Norge som undertrykker folk, hvor en under tvang kan bli påført medisiner som en ikke ønsker.
En må finne nye måter å organsiere dette arbeidet på, som er i tråd med hva et samfunn som bygger på menneskeretter og demokrati skal by sine borgere når de kommer i psykisk krise. Systemet må bygge på omsorg og omtanke overfor livredde mennesker. Det må være et system for deg og meg, altså gjelde for alle.
Det som jeg selv opplevde når vår familie var i kontakt med psykiatri, kan ikke beskrives med ord. Sånn kan en ikke ha det i et system som påberoper seg å vite hva personer trenger for å få en god utvikling. Da må de selv være de fremste modellene for å vise hvordan man får til god menneskelig utvikling. Hvis jeg hadde behandlet noen slik psykiatrien har behandlet mange av sine pasienter, ville jeg blitt satt bak lås og slå.
Jeg satt og så på et program om SOS barnebyer, de barn som kommer dit ble møtt med omsorg, medmenneskelighet, ble lyttet til, sett. Der tok en i bruk medmenneskelige metoder og ikke mekaniske metoder som psykiatrien bruker overfor mennesker i psykisk krise i Norge.
Når jeg ser på hvor vanskelig livet har vært for meg og mine søsken, har jeg et håp om at 2013 vil bringe noe nytt inn i debatten om den norske psykiatrien. At jeg skal være nødt til å slite med hva andre påførte moren min uten at de har kommet med et ord til beklagelse. Ansvaret skulle vært plassert hos dem som ødela moren min. Det norske psykiatrisystemet må etter hvert avløses av et nytt system som bygger på hvilke behov personer har når de er psykisk syke eller kommer i psykisk krise. Jeg ser med forventning frem til hva året 2013 vil bringe.
Jeg tror ikke at mine tanker ved årsskftet ble publisert. Av den grunn gjør jeg det nå den 7. juni 2013.
Jeg har ikke skrevet mye på bloggen min i det siste, men det går ikke en dag uten at jeg tenker på hva som ble skjebnen til vår familie og ikke minst min mor i hennes møte med norsk psykiatri. Jeg har laget et utkast til bok om meg selv hvor min mors historie selvfølgelig er helt sentral. Denne håper jeg kan bli utgitt. Det vil jeg jobbe med fremover.
Jeg tror at ved å dele historier, kan vi hjelpe hverandre med å finne gode løsninger på livsproblemer.
