Pårørende psykiatri, syk i møtet med helsevesenet

Det ripper opp i gamle sår å følge saken om familien som ble syke av møtet med helsevesenet, nærmere bestemt psykiatrisk avdeling i Stavanger. Det er nesten som å få beskrevet sin egen historie. For meg er det på samme måte som for dem vanskelig å kunne forstå hvorfor det gikk så uendelig galt. Hvorfor skulle mor som ikke hadde noen sinnslidelse bli medisinert med flere sorter nevroleptika, gitt SSRI preparater som ga henne nyresvikt, hvorfor var det ingen som sa stopp. Hun hadde mindreårige barn, og ikke en i sykehuset tok hensyn til dette. Det er ikke en som har kommet og spurt hvordan det har gått med oss barna, ikke en har beklaget det som skjedde. Jeg kjenner meg igjen i det denne familien forteller om at det ikke er ydmykhet i personalet, at de ikke viser respekt for pasient og pårørende. I dag sitter jeg som bestemor selv og prøver å være limet som holder sammen familien, mine barn, svigerbarn og barnebarn. Det er sårt å tenke på at jeg selv mistet denne muligheten, ikke få ha en mormor eller farmor som var limet for mine søsken og de jeg er tante til. Jeg føler at vi har mistet noe meget vesentlig og verdifullt. Kun ne de ikke heller ha bidradd med noe som var oppbyggelig for mor og barn? Familien som står frem i Stavanger Aftenblad i dag, forteller om at de blir minnet på det som skjedde selv om det ligger noen år tilbake i tid. Min historie ligger langt tilbake i tid, men det går ikke en dag uten at jeg blir minnet på det, at noe så forferdelig har skjedd helsevesenet i Norge i min levetid. Jeg kjenner en sykepleier som jobbet på Dale og som gikk ut og beklaget at hun hadde vært med på systemovergrep i den tiden hun jobbet der. Jeg fortalte henne da at jeg som pårørende hadde problemer med det som skjedde med moren min og oss mens hun var innlagt på dette stedet. Det var nytt for henne å tenke at det hun hadde vært med på ville få følger i generasjoner. Jeg tenker også på all den tvangen denne jenta som beskrives i artikkelen var utsatt for, en jente som var helt innestengt i sitt eget fengsel, skulle utsettes for makt og kontroll. Er det slik en skal bygge opp selvbilde og selvtillit hos unge jenter? Ved hjelp av undertrykkende metoder som fører til at selvbildet ditt blir ødelagt, du blir usikker, engstelig, vil føle avmakt og apati. Er det slik en skal få unge jenter på fote i psykiatrien? For denne jenta fikk hele behandlingen en tragisk utgang ved at hun tok sitt eget liv. Hun måtte skifte avdeling som var mot hennes eget ønske. For å gjøre folk trygge når de sliter psykisk, skal ikke nettopp stabilitet og struktur være en del av behandlingen. Det er tungt å lese hva de gjorde mot henne. Jeg har lest det samme i journalen til mor, de flyttet også henne til ny avdeling flere ganger, uten å spørre, det var bare noe de gjorde. Mor begynte å gråte noe som var en helt adekvat måte å uttrykke det hun følte, og hun hadde sikkert masse å gråte for. I psykiatrien ble dette sett på som et symptom på sykdom. Jeg er vant med at en gir trøst, både til voksne og barn når de gråter. Jeg har stor respekt for denne familien som står frem. Det er behov for åpenhet om psykiske vansker og intet tema bør etter min mening være for vanskelig å snakke om. Det kommer bare an på måten en snakker om det på. Det er viktig at vi engasjerer oss og sier i fra om hva vi absolutt ikke ønsker dersom vi skulle komme i psykisk krise.

Pårørende psykiatri, erstatning etter datters selvmord

Det var med stor interesse jeg leste Stavanger Aftenblad i dag den 7. mai med overskrift på første side: Får erstatning etter datterens selvmord." Det er sterkt å lese hva de pårørende har måttet gjennomgå. Jeg lurer på hvor mange slike historier det finnes der ute, jeg tror denne historien bare er toppen av et isfjell. Dette aktualiserer igjen min egen historie med mor som kom inn i psykiatrien, hadde behov for hjelp, men som etter helsehjelpen de tilbød, kom ut derfra helt helseløs. Jeg har tenkt mye på boka som jeg har lest av Ellen Kolsrud Finnøy som er utgitt på Universitetsforlaget: "Dødelig terapi". Der beskriver hun bl.a. hvordan psykiatrien knuser familier. På meg virker det som om denne familien som det skrives om i Stavanger Aftenblad har fått opplevd akkurat dette. Far til pasienten ble uføretrygdet p.g.a. depresjoner og moren fikk diagnose posttraumatisk stresslidelse. De traumene som psykiatrien selv påfører folk, blir ikke tatt på alvor. Selv sier jeg at det jeg selv har opplevd av vansker i barndomshjemmet mitt, er barnemat mot de traumer som psykiatrien har påført meg som pårørende. Spesialistene vil si, at dette er så lang tid tilbake, nå er alt blitt så megnet bedre. Historien som er gjengigtt i Aftenbladet i dag viser en annen virkelighet. Men når du ligger nede og har mer enn nok med å klare dagen, vil du ikke ha krefter til å ta opp kamp mot et system som ødelegger deg. Jeg synes derfor at det er flott gjort av disse foreldrene å ha tatt denne saken til retten slik at offentligheten kan få innsyn i hva som kan skje etter en innleggelse i psykiatrisk sjukehus. Stavanger Aftenblad har ved en av sine medarbeidere snakket om det harmoniske samfunn vi har i Norge i dag. For noen er det sikkert slik, men for meg som har opplevd å ha sin mor innlagt på Dale ved tidligere Rogaland psykiatriske sykehus, opplever jeg ikke denne harmonien som vedkommende journalist snakker om. Jeg opplever det samme som denne familien som det skrives om i Aftenbladet i dag, at psykiatrien knuste familien vår. Jeg kan ikke komme på en ting de gjorde for å yte oss hjelp, en familie med fire mindreårige barn. Det finnes mange som har tilsvarende historier som dette. Jeg tror ikke at de vil oppleve at Norge er harmonisk, men at vi har en psykisk helsevernlov som ikke er i harmoni med folks behov. Når en jobber med folks psykiske helse, er det viktig å bygge opp og ikke bryte ned. Jeg håper at alle historiene som kommer frem om hvordan mange har opplevd psykiatrien, vil føre til forandring slik at vi kan få et tilbud som er i pakt med folks behov. Etter mitt syn trengs det et nytt kunnskapssyn i psykiatrien. Jeg ville foretrekke at psykologer som har lang universitetsutdannelse, fikk ledelsen innen psykiatrifeltet og at de kunne spille på andre yrkesgrupper i et samarbeidende team.