pårørende psykiatri nyttårsaften

Jeg har tenkt mye på mor i dag. Jeg synes det er ille at det ikke er kommet ut til befolkningen i Sandnes og Stavanger hvordan det var for oss som kom i kontakt med Dale. Hadde Per Inge Torkildsen for eksemple visst om det, ville han ha reagert kraftig tror jeg. Synd at vi ikke har noen skribenter av Kiellands format som kan reagere på ting som han bl.a. gjorde på "Den kombinerede innretning".

Jeg har ofte tenkt på at sangen: "De brente våre gårder, de drepte våre menn", kunne være illustrerende for hvordan vi som pårørende barn til en mor innlagt på Dale, kunne ha det. Jeg følte det som vi var i krig. Det var ingen hjelp i tilbudet, det raserte hjemmet vårt, og det drepte mor vår til slutt.
I ettertid kan jeg se henne for meg, hvordan hun etter at hun hadde vært hjemme på perm i helgen, dystert dro av gårde til Dale. Så vanvittig for oss barn også å oppleve at mor forlot oss på den måten når helgen var slutt. Ofte ville hun ikke dra, og det ble til krig hjemme. Dale var et meget autoritært system, og en skulle ikke utebli derfra. Det ble konflikt mellom mor og oss, mor du må dra, hvis ikke kommer de og henter deg. I kontakt med et slikt autoritært system, er det duket for så mange konflikter og for at en skal bli satt opp mot hverandre. Det har ikke noe menneskelig ansikt.
Tenk for en måte å avslutte en helg på og ta fatt på neste uke. Det var sinnsykt, og det var ikke godt for mor. Hvilke tanker gjorde hun seg som måtte forlate familien og barna på den måten. Det ser jeg aldri er tatt opp i journalen.

Nå på denne siste dagen i året vil jeg takke deg for alt jeg lærte av deg og fordi jeg vet hvilken fantastisk mor du var. Jeg har lovet meg selv at jeg skal fortsette å skrive inntil det er slutt på at jeg hører om slike episoder som jeg nettopp har fått erfare i pressen fra Veum om den unge jenta som ble lagt i belter og tvangsmedisinert. Hun hadde et dårlig selvbilde i utgangspunktet, og når en legger i belter ser en hvordan selvbildet knuses. Til slutt trodde jeg at jeg fortjente det, sa hun.

Jeg vet også hvordan ditt selvbilde ble knust. Behandlingen du ble utsatt for gjorde at du trodde du var verre enn Hitler.
Jeg vil for meg og mine og alle som trenger det i en vanskelig situasjon og psykisk krise ha et behandlingstilbud som vi er fornøyd med og ikke et som vi må holde på med og kjempe for å få slutt. Da sier det seg jo selv at det er noe som er galt.
Andre behandlingstilbud i Norge trenger en da ikke kjempe mot på samme måten. Fatter en ikke da at noe må forandres?

pårørende psykiatri romjul

Jeg leste nettopp et innlegg på Sigrunns blogg om ei jente som var innlagt på Veum. Sterk historie og hvordan ei sårbar ung jente blir behandlet i psykiatrien. Hun sier: "De kunne gjøre hva de ville med meg, uten at jeg kunne gjøre motstand." -Videre sier hun: "Til slutt trodde jeg at jeg fortjente å bli lagt i belter." Jeg kjenner at det er sterkt for meg å lese slike historier. Det er ikke slik en skal behandle et menneske i en sårbar livssituasjon.

Jeg har hatt en fantastisk julefeiring med familien. Da ser jeg arven etter mor, hvordan jeg har arvet hennes måte å gjøre ting på. Mor var vakker og gjorde vakre ting. Det skulle alltid være den lille prikken over ien.
Hvorfor skulle hun komme i kontakt med det uhyggelige psykiatrisystemet som ødelegger det som er vakkert og som bryter ned mennesker.

Jeg er ikke redd for å fortelle om at far var svært alkoholisert. Det er godt at det skrives om slike ting , bl.a. Karl Ove Knausgård skriver om dette og Tore Renberg i sin bok "Kompani Orheim. Denne kommer også nå som film. Filmen om Cornelis går på kinoene i disse dager. Vi får en forståelse av hvordan det er å leve sammen med en alkoholiker. Men kvinnene i disse romanene slipper heldigvis fri, og de kommer ikke i kontakt med psykiatrien som min mor gjorde. Det mor hadde trengt var en person å snakke med som hun kunne diskutert ulike måter å forholde seg til problemer, løse problemer, finne en vei til frigjøring. Det viktigste en kan gjøre når et menneske har problemer er å snakke, ikke bli møtt med taushet og umenneskelig behandling.

Jeg tenker på en politiker som så gjerne ville gjøre noe med psykiatrien i Sovjet, Helene Bøsterud hette hun. På en eller annen måte virker det som om politikere har trodd at det vi her i Norge har hatt av behandlingstilbud, har vært så suverene at de skulle eksporteres. Jeg som var i kontakt med et av disse systemenene visste at slik var det ikke.

Jeg husker også et annet tilfelle. Det var noen flyktninger fra krigen på Balkan. De fikk tilbud om å være på et psykiatrisk sykehus i Luster i Sogn tror jeg det var. Det var sikkert etter at denne institusjonen var nedlagt. De orket ikke være der selv om de kom fra krigen. Men i disse samme lokalene har psykiatriske pasienter kunnet oppholde seg, de ble underlagt tvang og medisinering for at man kunne holde dem der.

Vi barn ble overlatt til en far som i visse perioder ikke kunne ta ansvar for seg selv. Da min søster og jeg var og snakkket med psykiateren om mors historie i psykiatrien, sa han at de ga henne så sterke antipsykotiske medisiner at hun ikke var i stand til å kunne fungere som husmor og mor. Mor hadde fire barn. Hva tenkte de på? Jeg får gåsehud når jeg ser hva de har puttet i henne. Psykiatrien ødela henne, og det gikk selvfølgelig utover barna hennes.

Fylkeskommunen hadde ansvar for dette sykehuset. Sandnes kommune som har huset Dale, har nettopp feiret sitt 150 års jubileum. Dale er ikke nevnt i denne sammenheng, det er kanskje ikke et sted man er stolt av. Men det hadde vært på sin plass at noen etterhvert tar oppgjør med det som fikk lov å skje på disse institusjonene, her i distriktet Dale. Det er ikke bare de som har vært innlagt som har lidd overlast, men det får implikasjoner i generasjoner.

Det jeg føler jeg kan gjøre er å skrive om min historie. Takk igjen til Hege Orefellen som fikk ytringsprisen innen psykisk helse for sitt arbeid for å få til endring i psykiatri og alle dere som hver dag står på og jobber for å få til det samme. En psykiater sa: "Psykiatrien kan ikke hjelpe noen." Det tror jeg jamen santen han har rett i.

pårørende i psykiatri når det nærmer seg jul

Nei "Alt det galna" var ikke over med nedleggelsen av Dale. Det jeg tenker er galt er at en yrkesgruppe psykiaterne har monopol på forståelse av hvordan psykisk sykdom oppstår og behandles. Det finnes selvfølgelig unntak blandt dem, som har stor empati som nok er tilegnet på annen måte enn gjennom utdannelsen som psykiater. Et oppløftende innlegg i dag var fra en overlege ved St. Olavs Hospital som omtaler pasientene som ressurssterke. Han snakker om hvor mye han har lært om dem.
Når jeg vet at mor slet med sine tilbakevendende depresjoner hvor hun mistet matlysten , ble nedstemt, mistet konsentrasjonen, så var hjelpen en pille. Det står i journalen flere ganger at hun besøker legen og forteller at hun er lei osv. Det er ingen spørsmål om hvorfor hun er lei seg. Fort inn og fort ut fra samtalen, en pille mer eller en endring i dosen.
Når jeg vet at mors søster flere ganger kontaktet dette systemet og fortalte om hvordan søsteren hadde det, så har hun ikke blitt tatt på alvor. Hadde tante visst at det stedet hun kontaktet for å få hjelp for en som hun var glad i, bare hadde ødelagt søsteren hennes, ville hun snudd seg i graven. Vi og tante trodde at dette var spesialistene, og de som kunne sine ting. Og vi er jo ikke de eneste som har denne erfaringen. De fleste pårørende som en har lest om, føler seg avvist av psykiatrien. jan Olav Johannesen som er leder i psykiatrisk forening sier i et innlegg at de pårørende har blitt en salderingspost. Min tanke er at en kanskje ikke ønsket innsyn i det en holdt på med?

Jeg tok jobb på Rogaland psykiatriske sjukehus Dale. Jeg var så glad institusjonen skulle nedlegges og ville bidra til dette. Jeg ser for meg mange av pasientene, mange av dem ødelagt av medisiner, med skjelvinger, sikkel, rykninger, osv. Mange år i institusjon hadde gjort dem ute av stand til både å klare dagliglivets funksjoner og egen personlig hygiene. Jeg tenker på alle dem som aldri får fortalt sin historie om overgrep og mishandling.
Så måtte en bygge sykehjem til dem som var ødelagt i psykiatrien, og det var det kommunen som måtte gjøre. Det er rart å tenke på at kommunen måtte ta denne utgiften overfor de pasientene som psykiatrien hadde ødelagt.

å er det mitt håp at Norge snarest skriver under på konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse og at en får fortgang i å endre lovverket i lov om psykisk helsevern. Heldigvis er vi mange som står på.
La oss sørge for at en i 2011 får ledelse med høy skikkethet i alle institusjoner i psykisk helsevern forat kvaliteteten på pasientarbeidet skal bli optimalt og at menneskerettighetene skal ha høyt fokus.

Nå får jeg gå tilbake til mine juleforberedelser. Godt å skrive og tenke på mor som hadde så mye ressurser og som er modell for den måten jeg forbereder julen på.

pårørende i psykiatri når det nærmer seg jul

Jeg tenker på ham som tok i mot Nobels fredspris i år, som må sone 11 år i fengsel for å ha ytret seg mot myndighetene. Når en hører hans budskap, blir en ganske imponert, budskap om fred og kjærlighet uansett hvordan han er blitt behandlet og intet hat til de myndigheter som har dømt ham.
Jeg ønsker heller ikke at jeg skal bli overmannet av hat og bitterhet. Men det er godt å skrive og vite at vi er mange sammen som hver på vår måte kjemper for å få til endringer i psykiatri ved å bruke våre erfaringer og være åpne om dem.

Dale var det stedet mor var pasient ved. for meg har det ikke vært så maktpåliggende at jeg for enhver pris trengte være involvert i hennes behandling, det viktige for meg var at hun fikk god behandling, men når en ser at dette har vært totalt fraværende, er det jeg reagerer.
Det har vært skrevet et lite hefte: "Alt det galna" hvor budskapet er at alt det galna det skjedde på Dale. Visstnok skulle det ha vært noe bedre i de siste årene Dale eksisterte, på 1980- tallet. Da skulle jo stedet nedlegges, det var kommet ny ledelse og muligens kjente en mer på en frihetsfølelse. Det er rart hvordan en kan se ting forskjellig. Noen tyskere på besøk i Norge, syntes Dale var det nærmeste en kunne komme et slott i Norge. Jeg synes det minner mer om en konsentrasjonsleir.

Men om sykehuset flyttet til Stavanger, vet vi at kritikken ikke forstummet. Det kom fortsatt innlegg i avisene med kritikk av den nye klinikken der.
En lege gikk for noen år siden ut i avisen og mente det satt noe i veggene på denne klinikken og at han ikke syntes at brukerne hadde nok å si om sin egen situasjon.
Det er helt sikkert helt riktig. Og dette vil fortsette å komme så lenge det en tilbyr ikke er up to date og i tråd med erfaringsbasert kunnskap.

Det er håp i at så mange engasjerer seg, de som selv har kjent ting på kroppen kommer til orde, og de gir seg ikke. De digitale mediene er nå av uvurderlig betydning, jeg ser håp for årene som kommer.

pårørende i psykiatri når det nærmer seg jul

Jeg tenker på den flotte ressursterke moren min som første gang kom i ko ntakt med psykiatrien på slutten a 1950-tallet. Hennes situasjon og miljøet hun levde i var uutholdelig. Hva er medisinen psykiatrien gir, strøm i form av elektrosjokk mot hodet. Når jeg tenker på det i dag, så høres det helt vanvittig ut, men det skjer jo faktisk i dag også, selv om det kanskje ikke er det første en gir, slik som min mor fikk.
Å leve med en partner med store rusproblemer tærer veldig mye på "psyken" og kan føre til psykisk sammenbrudd. Faktisk kan alle i en familie bli syke. Jeg støtter dette synet som også Stig Vegge Stangeland gir uttrykk for. Han er en hyppig debattant i pressen her i Stavanger og Sandnes som selv har kjent disse probleme på kroppen.
Når en lever med slik problematikk, så må en ikke begynne og gyve løs på hodene til folk med strøm som en gjorde i tilfellet med min mor. En må samtale med folk for å finne ut hva en kan gjøre hvordan kan en løse problemene

Det er ufattelig at en behandlet og fortsatt behandler folk på denne måten.
Etter å ha sett filmen "Kongen på Bastøy", finner jeg at kjærlighet til mennesker er helt fraværende i denne filmen. Tukt og pryl skulle få barna på rett kjøl. Jeg føler at psykiatrien heller ikke uttrykker noe kjærlighetsbudskap. Hadde psykiatrien bygget på det, ville de behandlingsmetodene de benytter seg av, vært fraværende.

Det de holdt på med var faktisk talt ingen hjelp verken til min mor eller far eller oss barn.
Hva var meningen med at mor skulle bli medisinert slik at nyrene ble ødelagt at hun måtte tilbringe timevis i dialyse, en svikt hun til slutt døde av.

Jeg lurer på om det sitter flere ute i Rogaland med tilsvare nde opplevelser som jeg har av psykiatrien her i fylket?

I går var jeg og så filmen: Kongen av Bastøy." Det var en virkelig god film og dokumentasjon på et mørkt kapitel i Norges historie. Jeg kjente igjen noe av dysterheten da jeg som barn besøkte min mor på Rogaland psykiatriske sjukehus da hun var innlagt der på slutten av 1950-tallet, perioder på 1960 og og frem mot 1980-tallet. Som i denne filmen, var det lite som ble gjort for å bygge opp selvfølelse og få frem ressursene i menneskene, men en ble kuet og undertrykt. I psykiatrien så en etter problemer i form av symptomer, ikke for å løse problemer, men for å medisinere dem. Jeg leste nettopp i boka: "Brev til en minister" hvor en som var innlagt der beskrev tiden på Dale som et sted med oppbevaring og medisinering. Hun ble flyttet ut til et DPS da Dale skulle nedlegges og forandret seg. Dette mener en kom av at en begynte å snakke med henne.
Det er gledelig at en i dag i Stavanger Aftenblad får frem historier, og dt kommer innspill til hvordan de skal løses. Helsebyråkratene må ut og uttale seg i pressen. Det er bra.
Jeg tenker på all de n tid som er gått hvor alt var overlatt til spesialistene og en ikke skulle komme til orde i pressen.
Selv prøvde jeg tidlig å ta opp hvordan det var på Rogaland psykiatriske sjukehus, men fikk det første innlegget tilbake p.g.a. at jeg hadde nevnt Juklerød i teksten.

Jeg prøvde meg også med noen innlegg senere, men ga opp.

Når jeg gikk på videreutdanningen i psykisk helsearbeid ble jeg klar over at det som psykiatrien bedrev, egentlig dreide seg om undertrykking. Det var under lesningen av boka "Symptomet som ressurs", dette gikk opp for meg.
I 2005 fikk jeg boka Brev til en minister på kontoret. Da forsto jeg at det jeg hadde tenkt, var likt det mange andre hadde tenkt. Så var jeg ikke alene. Etter det har jeg bare engasjert meg mer og mer for at vi må få på plass et verdig system for psykisk syke. Ordene til min mor surrer i hodet mitt: "De binder meg her". Hva min mor har måttet gjennomgå i et slikt undrtrykkende system, er det vanskelig å tenke på.

Håper at dere som følger med på bloggen min ser at jeg skriver et nytt innlegg for hver dag i desember.
I dag er jeg bl.a. opptatt av de to modige rusmisbrukerne som er intervjuet i Stavanger Aftenblad og sier sin mening om at det tilbudet de har skal nedlegges. Dette er et medisinfritt tilbud som er organisert under Blå Kors. Det er vanvittig etter min mening at det skal nedlegges. Det som er bra er at Direktøren for Helse Vest møter dem. Tidligere var det slik at sjefene bare skjulte seg som da sjefslege Jan Olav Johannesson som er leder i Norsk Psykiatrisk forening, fikk spørsmål på TV om hvordan han så på tvangsmidler i psykiatrien, kun svarte: "Ingen kommentar".
Stadig hører du om i presse og media at mennesker tar opp urettferdighet de føler seg utsatt for. De engasjerer advokater og tar i bruk rettsapparatet og kjemper for sin sak.
Da tenker jeg på mor og andre med henne helt sikkert som er blitt ødelagt i det psykiatriske systemet. Der har urettferdigheten bare fått lov å skje fordi det er skjedd i det godes tjeneste. De og vi som pårørende er gjennom mange år gjort usynlige. Når dyr i bur ble skadet, ble det ramaskrik i media. Politikere sto frem og sa at dette må vi få en slutt på. Men hva med alle de mennesker som er blitt skadet i psykiatri. Hvem taler deres sak?

Heldigvis har det vært mennesker som er modige og har kjempet mot all urettferdigheten og overtrampene i psykiatri. Du har Juklerød, de som kjempet mot nedleggelsen av Reitgjerdet og nå i det siste brukerne og deres pårørende som organiserer seg. Det er kjempebra. Og det er mange mange flere som jeg ikke akkurat kommer på. Det gir meg håp om at det skal bli en forandring. Det hadde vært i min mor sin ånd.

Pårørende psykiatri i førjulstid

Jeg var sammen med noen gode venner i går. Vi diskuterte ulike ting og jeg sier at det er viktig at vi snakker om ting vi har opplevd som f.eks alkoholisme i familien, rusproblemer. Hvorfor skal vi bare dele de kjekke tingene. Jeg har så god erfaring i å snakke med andre om vanskelige ting og synes jeg har fått så kloke råd med på veien. For vi vet jo at alle har problemer, enten stort eller litt. Hvorfor skal det vanskelige være så hemmelig og overlatt til å tas opp med spesialistene? For meg er intet menneskelig fremmed.
Jeg tenker på med skrekk hvis jeg som et barn skulle bli fanget av barneve rnet på den tiden det var mest kaos hjemme os oss. jeg ser av innlegg av barnevernssjef Thoresen i Stavanger at de barn som var plassert i Stavanger, bl.a. var fra hjem hvor det var rus og psykiatri. Kanskje jeg da hadde vært et av de barna som skulle fått erstatning p.g.a. overgrep? Mange av barnevernsbarna i Stavanger har fått slik erstatning etter opphold på blant annet Waisenhuset.
Jeg var på barnevernet i Stavanger å ba om hjelp for søsknene mine. Det var sykepleiesjef Liv Brynhildsen som hadde sagt jeg skulle gå dit. Igjen fikk jeg oppleve å ikke komme inn på kontoret til barnevernssjefen, måtte stå i døren. Skulle jeg oppholde en så viktig mann sin tid eller hva var det for noe? jeg spurte om han kjente meg igjen. Han hadde fulgt min far da han var på kurhjem på Skogliheimen slik at han visste litt om hva problematikken gikk i. Jo det gjorde han. Men han kunne ikke tilby noen hjelp for mine tre søsken, den yngste var 5 år på den tiden. jeg ønsket kun litt praktisk hjelp. Det siste jeg husker at han sa var: "De har jo deg". Det var sant, men det var jo begrenset hva jeg greide. Etter det møtet tenkte jeg. Aldri mer sette min fot på et offentlig kontor og be om hjelp. Jeg fikk greie meg selv og prøve å ta meg av mine søsken så godt som jeg kunne. Men det var mye for meg, jeg holdt på med utdanning, ventet barn og det kunne ha vært godt med litt praktisk hjelp med småsøsken.
Jeg vet jeg tenkte: Du må for all del være mer vennlig selv når du møter mennesker som er i vanskelige situasjoner. Det tror jeg faktisk talt jeg har klart i et langt virke som sosionom helt frem til pensjonsalder. Men jeg har mange ganger undret meg på hvordan personer med makt kan opptre overfor andre. Jeg tenker på hva det hadde kostet meg å kontakte ham. jeg var så sikker på at det var praktisk hjelp å få, men for meg og mine søsken har det vært blankt. Vi har prøvd å støtte hverandre som best vi har kunnet, hjelpeapparatet har vært for andre og ikke for oss.
Med mine egen erfaringer så synes jeg det er fint at folk kommer med ytringer i media om hvordan de har opplevd hjelpeapparatet. Jeg synes at de skulle lytte mer til hva folk sier, en hadde vunnet på å være mer ydmyke istedet for å være så skråsikre.
En kunne gått mer i dialaog istedet for å gå i forsvar. Det er det Helse Fonna representert ved klinikken i Haugesusnd innen psykisk helsevern må gjøre nå etter at de har vært gjenstand for kritikk fra en uavhengig granskningskommisjon.

Pårørende psykiatri i førjulstid

Jeg tenker på den familien det har stått om i Stavanger Aftenblad de siste dagene, jeg kjenner på den håpløsheten de må føle. Den håpløsheten følte jeg også som barn. Vi kunne prøve å snakke med legene på Rogaland psykiatriske sykehus, kunne komme med egne forslag, kunne fortelle om hvordan ting var hjemme hos oss, men det virket som vi snakket for døve ører. Broren min dro en gang opp og skjelte ut legen som behandlet mor for at de ga henne så mye medisiner og at det ikke hjelp.. Egentlig hadde han helt rett i det han sa, men vi var jo oppdradd til at det ikke var rette måten å skjelle noen ut. Når ingenting av det vi sa ble tatt i mot, sluttet vi å komme med forslag. Jeg føler at Rogaland psykiatriske sjukehus regisserte vår families undergang. Egentlig tror jeg ikke at de tok hverken mor eller oss på alvor. Det var et autoritært system. Da vi barn kom på besøk, ble vi låst inn på avdelingen med et gedigent nøkleknippe. Minstebroren min var så redd. Han trodde mor var i fengsel. Inne på avdelingen var det et besøksrom. Jeg tror vi ble låst inne der også. Det var jo som i et fengsel.
De kalte det jo faktisk et regime noe som minner mer om militære og fengsel og ikke om steder hvor en skal få folk på beina etter psykiske kriser.
Jeg tenker på politikerne som bare har bevilget mer og mer penger til psykiatrien. Før de bevilger mer må de nå følge opp hvordan midlene blir brukt. Det må vi gjøre i vår privatøkonomi.
Jeg takker de som står opp nå for at vi må få til forandring og et paradigmeskifte i psykiatri. Samtidig forstår jeg godt de som skammer seg og ikke vil stå frem med historiene sine, men noen må tørre å nedfelle disse behandlingstragediene slik at ettertiden kan lære av det.
Jeg skal nå se filmen; "Kongen av Bastøy". Jeg tenker at det er godt at vi i ettertid kan se hvordan barn i Norge er blitt behandlet. Men samtidig vet jeg at det nok vil vekke minner, jeg kan tenke meg at institusjonen Bastøy, kan minne om Rogaland psykiatriske sjukehus på Dale.
Det er faktisk talt brukerne og de pårørende som må vise veg.
Selv tok jeg videreutdanning i psykisk helsearbeid ved Universitietet i Stavanger. Det forundrer meg hvor lite nytenkning det var. Mange av foreleserne snakket om nåværende praksis, og det var lite nytt.
Kontakten med brukere forteller meg at det er god praksis i Tromsø, det skjer ting i Bodø, her i Rogaland har Jæren DPS et godt rykte på seg, videre DPS i Sola. Det er dette en må bygge videre, erstatte det ubrukelige med det som brukerne føler nytter.

Pårørende psykiatri i førjulstid

Det har vært en del fokus i Stavanger Aftenblad omkring psykisk helse de siste dager. Et av intervjuene har handlet om en jente som lider av spiseforstyrrelser. Rus er også i bildet. Jenta kan ikke få tilfredsstillende behandling ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Stavanger. Der har en kun en seng bak innelåste dører og tilby henne. Hennes behandlere ved BUPA i Stavanger anbefaler at hun får et mer tilpasset tilbud ved MHE-klinikken i Sverige eller ved Capio Anoreksi senter i Fredrikstad.Dette vet vi er en klinikk med gode resultater. Jenta selv er svært motivert for å ta imot tilbud ved Capio. Hun ønsker ikke å bli innelåst ved klinikken i Stavanger, noe hennes mor helt riktig påpeker ikke er en god måte å behandle folk med spiseforstyrrelser på.
Etter min mening skulle en prøve hva en kunne for å hjelpe unge som sliter med spiseforstyrrelser. Jeg får tanker tilbake til den tiden da mor skulle få hjelp. Det var innelåsning, reiming og medisiner. Tvang opp og tvang i mente. Hvem kunne bli frisk av noe slikt?
Det er ingen formelle innvendinger mot å bruke private tjenesteyter e. En skulle ikke se på penger, men gjøre hva en kunne for å hjelpe en jente med spiseforstyrrelser. En byråkrat kan med et pennestrøk nekte å prøve andre behandlingstilbud selv om det tilbud han selv er leder for, ikke har oppnådd gode resultater med jenta. Foreldrene står på, men kjemper mot veggen. Det er ikke garanti for at Capio lykkes, men å gjøre hva en kan, det er det minste en kan forvente. Jeg tenker også på foreldrene, den håpløsheten de må føle. Vi må stå sammen for å få myndighetene til å åpne opp, se etter alternativer når tilbudet som er i nærmiljøet ikke duger. En må gjøre hva en kan for å hjelpe familien når en slik dyp tragedie som dette inntreffer. Å hjelpe jenta er hjelp til familien. Jeg vil håpe at en besinner seg og lar jenta få reise til Capio.

Pårørende psykiatri i førjulstid

I dag leste jeg et innlegg av en som hadde vært i kontakt med psykiatri. Hun fortalte at hun hadde god erfaring i å gå ut med sin historie og fortelle om sin tilstand i lokalavisen. Det samme opplevde jeg da jeg gjorde det samme. Jeg som tidligere hadde hatt erfaringen med den kalde psykiatrien, kunne kjenne varme fra medmennesker der ute. De uttrykte medmenneskelighet og omsorg. Å gå ut i pressen er ingenting sammenlignet med det jeg har vært gjennom ved å ha hatt kontakt med psykiatrien, det fikk jeg i sannhet erfare. Helt opp til i dag tar folk kontakt og sier at de har lest min historie som pårørende i avisen.
Jeg tror det er svært viktig å dokumentere de historiene vi har. Selv er jeg svært opptatt av hva som skjedde i krigen og leser mye av stoff fra siste verdenskrig. Stadig dukker det opp noe nytt.
Jeg sammenligner på en måte psykiatrien og det jeg opplevde som barn og ungdom med det systemet som å være i krigen. Som jeg allerede har fortalt, kjenner jeg meg som pårørende meget godt igjen i Ellen Kolsrud Finnøys bok: "Dødelig terapi." Hun skriver i denne boken at hun har hørt fra pårørende at de sammenligner de psykiatriske institusjonene med konsentrasjonsleirer. Jeg tenker ikke at mor var innlagt i en helseinstitusjon da hun var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus på Dale. Jeg tenker også mer på en konsentrasjonsleir hvor de eksperimenterte med folk. Mor som var en oppegående dame da hun første gang kom i kontakt med psykiatrien, ble helt redusert og ødelagt av alt det de tilførte henne av medisiner og serier med elektrosjokk.
Det er helt feil at hun skal ha et stempel som gal og psykiatrisk pasient for noe hun helt uforskyldt kom opp i. Noen skulle absolutt tatt ansvar for de overgrep hun ble utsatt for. Norge som en rettsstat kan ikke ha denne type institusjoner. Alle institusjoner som skal ta seg av personer som får psykiske sammenbrudd og psykiske kriser må bygge på humane prinsipper. På samme måten som det skrives fra krigen, må vi som har historier å fortelle fra psykiatrien skrive ned det vi vet for at vi skal få til forandring. Det må ikke skje igjen.

Nå som det er førjulstid tenker jeg at en vegg er ute. Hadde jeg enda funnet en mening med det som skjedde, men det er helt meningsløst. Jeg kunne ha akseptert hvis mor hadde fått en naturlig død, men når jeg vet at hun døde av bivirkninger av medisiner, er det så vanskelig å akseptere. At vi som familie skal påføres så mye lidelse på grunn av andres uforstand, det har jeg ikke ord for. Det er en livslang meningsløs sorg de har påført oss. Og det var vel ikke det som var meningen?

Pårørende psykiatri i førjulstid

Jeg skriver daglig på bloggen min nå. Jeg skulle ønske julen var over. Men det er godt at jeg kan få skrive, få uttrykk for det som er vanskelig.
Jeg tenker på Hege Orefellen i dag igjen, hun som vant ytringsprisen innen psykisk helsefeltet for modig å ha påpekt alle de krenkelser som skjer i psykisk helsevern, spesielt forbundet med tvangen.

Jeg ser for meg en av de gangene mor ble tvangsinnlagt. Vi som barn var til stede da. De kom med fullt politioppbud og politibiler. Jeg kan tenke tilbake og huske hvor skremt jeg var, holdt øyet festet mot en skade i gulvbelegget for i det hele tatt å kunne klare å holde meg samlet. Og det var ingenting vi barna kunne gjøre.
Et slikt vedtak om tvangsinnleggelse på denne måten kunne overlegen ved det psykiatriske sykehuset ordinere uten å diskutere dette med noen annen eller ved selvsyn dra ut og finne utav hvordan situasjonen var for vedkommende det gjaldt.
Slik holdt de på, gjentagne episoder med krenkelser overfor mor og hennes familie.
Når jeg tenker tilbake på det nå, er det slik at jeg ikke tror dette er Norge. Men så ser jeg at det fortsatt er helt nødvendig å jobbe for menneskeretttigheter i psykiatri i Norge i dag, det samme skjer fortsatt.

Jeg leste to artikler i dag i Stavanger Aftenblad som jeg synes var interessante. Den ene var om Sunniva Erland som forteller om hvordan hun kom ut av krisen da hun møtte veggen og hvordan hun fikk hjelp til å ta i bruk sine egne iboende ressurser for å komme seg ut av vanskelighetene. Slike historier må en lære av, lære hvordan man skal møte mennesker i krise.

Det jeg mener er at det må være absolutt kompetente mennesker i bånn av hjelpeapparatet som vet hvordan de skal håndtere folk når de møter veggen og at de ihvertfall ikke må ha mulighet til å tvangsinnlegge en person uten å ha sett vedkommende først.

Den andre artikkelen jeg synes var interessant var en om ytringsfrihet som var ført i pennen av Sven Egil Omdal. Det får meg til å tenke på at det kan være lett for stater å se til andre land for å påpeke feil og mangler der.
Men vel så viktig er det å se på krenkelser i eget land uten å gå til forsvar. Jeg har sett litt tilbake på den debatten som var i forbindelse med at Ellen Kolsrud Finnøy utga sin bok: "Dødelig terapi". En psykiater gikk ut og lurte på hva hun hadde i mot psykiatriske pasienter, en annen håpet på at vi alle skulle ta oss litt lykkepiller en gang i fremtiden. Det var ramaskrik mot henne. Jeg som har kjent psykiatriens behandling for en av mine nærmeste, kjenner meg veldig godt igjen i det hun skriver. Du så formelig hvordan maktapparatet kom i forsvar. Det som er utrolig viktig er at vi får en åpen debatt for å få slutt på de krenkelser folk opplever i dette landet i psykiatrien. Overlege Dag Coucheron tar til orde for at de pårørende må komme mer til orde i et innlegg han hadde i dagens medisin.
Og det kan være vanskelig or folk flest å forstå hva som foregår. I den kritiske rapporten som var avgitt i forbindelse med gjennomgangen av den psykiatriske klinikken i Haugesund nylig , etterlyste granskerne mer diskusjoner på klinikken.
Jeg tenker at vi som holder på med å jobbe med dette, vår tanke er å gjøre det bedre for dem som trenger kontakt med det psykiske hjelpeapparatet. Da er det frie ord og ytringsfriheten av helt vesentlig betydning. Det som er det største traumet for meg er selvfølgelig at mor ble ødelagt i psykiatrien. Som politisk fange ville hun ikke blitt tilsvarende ødelagt hvis hun da ikke hadde blitt dømt til et opphold i psykiatrisk sykehus. Det er et tankekors.

Førjulstid for en pårørende.

I dag har jeg vært og sett filmen om Cornelis. Utrolig tankevekkende og god film. Det slår meg at de kvinner som Cornelis er i relasjon med kommer seg utav forholdet og ikke som min mor kommer i kontakt med et destruktivt system som kaller seg sykehus. Det skulle forplikte.
Jeg har tenkt mye på Hege Orefellen i dag. Hun vant en viktig pris i år. Det synes jeg er utrolig flott. I en vanskelig situasjon, ble hun også forsøkt fanget, men klarte å få tatt opp saken gjennom rette organer og har etterpå kunnet være med å påpeke hva som egentlig skjer med deg når du er i en ekstrem krise og møter tvangen i psykiatrien. Det er så kjempeflott at hun klarte å unnslippe og at hun nå kan være premissleverandør for øverste myndigheter som skal treffe beslutninger på psykisk helsefeltet.
Moren min klarte ikke å unnslippe. Hvor mange er i tilsvarende situasjon? Hvor mange er blitt ødelagt i de psykiatriske institusjonene? Jeg vet at mange har fått hjelp, men etter min mening finnes det ikke unnskyldning for at så mange liv r blitt ødelagt.

Det var fint da min søster og jeg tok kontakt med psykiateren for å få sett hva som sto i mors journal. Han var en veldig fin mann syns jeg og jeg har bare godt å si om ham. Han fortalte oss at mor hadde gått på så sterke doser av medisiner at hun nok ikke hade vært i stand til å fungere som mor.

Det er trist mor å tenke på hvordan de feilbehandlet deg, og hvordan det også gikk ut over oss. Siklingen som viste på utsiden, men hva med dine indre organer, det vi ikke kunne se.
Det første de gjorde da du kom inn i psykiatrien som 36-åring var å gi deg sjokkbehandlinger. Jeg tenker at hvis jeg på samme alder skulle fått noe tilsvarende eller mine barn, jeg ville jo satt himmel og jord i bevegelse for at det ikke skulle skje.
Jeg har lest at de brukte elektrosjokk som torturmetode i den spanske borgerkrigen for første gang. Jeg vet at det er noen som ønsker at de skal få sjokkbehandlinger, selv har jeg ikke noen tro på det hverken i krig eller i behandling.
Det var interessant å få innblikk i en del ting som jeg ikke visste om vår historie. Det var så mange ting som var gått meg hus forbi i en vanskelig oppvekst.
Det jeg er innmari glad for i dag er at jeg ikke selv er blitt fanget i noen slike systemer. Mor var den yngste i søskenflokken, hennes foreldre døde da hun var tidlig i 30årene. Jeg tenker at hadde de levd, ville ikke dette fått lov å skje med oss. Når en har opplevd slike ting som jeg, blir en glad for hver dag en får leve og for hver dag en får lov til å støtte og hjelpe barna. Mor hadde gamle foreldre, det var ingen fordel for henne slik jeg ser det.

Psykiateren som vi snakket med ga min søster tilbud om at han kunne skaffe en fagperson som hun kunne få snakke med. Vi synes imidlertid at det beste er å støtte hverandre som vi alltid har gjort og finne løsninger selv ut fra egne iboende krefter og ressurser i nettverket.

Førjulstid for en pårørende.

Jeg må bare fortsette å skrive om dette fordi tanken på det som skjedde med min mor, får jeg ikke fred for. Jeg tok kontakt med en psykiatrisk sykepleier og takket henne for et innlegg hun hadde i Stavanger Aftenblad hvor hun beklaget de overgrep hun hadde vært med på som avdelingsleder på en avdeling ved Rogaland psykiatriske sjukehus. Hun hadde ikke tenkt på at det de gjorde også fikk implikasjoner i mange generasjoner, og hun syns jeg skulle skrive om det. Det har jeg tenkt på, og det vil jeg gjøre.

Min far var uskyldig oppi dette. Han kan ikke ta ansvar for hva psykiatrien gjorde. Men det det psykiatriske tilbudet faktisk innebar for oss, var at de på alle mulige måter var med på å tilrettelegge for at vi barn skulle leve i fyll og spetakkel. Mens de på sin side feilbehandlet og gjorde mor uskikket til å ta vare på både seg selv og barna, måtte vi barn ta oss av en far som ikke var i stand til å ta seg av seg selv i perioder. I teorien snakker de så fint om de forstrekte barna, jeg vet ihvertfall at psykiatrien var med på å gi meg store belastninger som jeg absolutt skulle vært uten. De var så kalde de brydde seg ikke. For å beskytte seg selv, tolket de det slik at de ikke kunne ta barnas situasjon inn over seg, fordi det gjorde dem så vondt. Tenk å komme på det.

Tanker i en førjulstid fra en pårørende.

Det var vondt å høre i dag at det er fremlagt en knusende rapport av den psykiatriske klinikken i Haugesund.
Selv mener jeg at jeg tapte moren min ved at hun ble feilbehandlet i psykiattrisk sykehus. Det kostet henne livet.
På 1950 tallet var man i faglige kretser så optimistiske på grunn av at man hadde fått så mye nye medikamenter som skulle være så revolusjonerende i behandlingen av psykisk syke.
I dag sier man akkurat det samme om medkamentene, de er blitt så meget bedre, så nå er det ingen fare lenger.
Jeg har tenkt på om det kan være galt å gå ut å fortelle om problemene i familien min, men er kommet til at det må til forat jeg skal få frem hva jeg mener. Jeg mener også at man kan lære mye av levd liv. Derfor synes jeg det er greit at Karl Ove Knausgaard skriver om oppveksten med sin alkoholiserte far. Noen kan kjenne seg igjen og lære noe av det. I Stavanger Aftenblad har vi en skribent som går igjen og skriver om samme problemstilling, nemlig Stig Stangeland. Han har kjempegod innsikt i den problematikken og sier at alle blir syke i en familie som lever med en rusmisbruker. Denne kunnskapen hadde ikke psykiatrien. Derfor er det godt at noen som vet kan få frem disse kunnskapene ut til folk flest. Jeg mener også at vi må kunne tøre å være åpne om de problemer vi har, det er faktisk talt så mange i Norge som har lignende problematikk, som kan kjenne seg igjen og kan finne løsninger. Selv har jeg lært mye gjennom det skrevne ord.
Jeg fordømmer ikke min far. han var helt i alkoholens jerngrep, men det jeg anklager er måten mor og vår familie ble møtt av hjelpeapparatet.

En jeg snakket med som jobbet i psykiatrisk sjukehus sa til meg for ikke så lenge siden, at vi hjelper da noen. Hadde de som jobbet i kreftbehandling sagt det samme, ville det sannsynligvis blitt ramaskrik. Der krever en topp resultater og en topp kvalitet på behandlingen. De får og med være med og bestemme selv om de vil ha cellegift og blir gjort kjent med konsekvenser hvis de ikke vil. Hvorfor skal ikke psykisk syke ha samme rett?

Førjulstid for en pårørende.

Alle de vonde tankene kommer spesielt tilbake før jul. Jeg tenker på mor som skulle bli fanget i det psykiatriske systemet og aldri komme seg ut av det.
Mor hadde en veldig vanskelig livssituasjon. Det vet jeg som barn alt om. Min far var alkoholiker og det var mye fyll og spetakkel hjemme hos oss. Det toppet seg vel helst for oss barn i juletiden da alle skulle liksom ha det så hyggelig. Derfor kommer ofte de vanskelige tankene nå foran jul.

Mor hadde født et barn like før hun første gang kom i kontakt med psykiatrien i en ekstrem krise. Vi vet alle hvor viktig det er for mor og barn å ha det rolig, trygt og forutsigbart i en slik situasjon. Hos oss var det stikk motsatt, og jeg forstår meget godt mor som i en slik sårbar situasjon ikke klarte mer. Da kom hun inn på Stavanger sykehus, og det som skulle være hjelpen var tre sjokkbehandlinger mot hodet. Deretter ble hun sendt hjem uten noe mer oppfølgning. Jeg trodde ikke at mor hadde sagt noe om sin situasjon første gang hun var innlagt, men senere har jeg sett i journalen at hun uttrykte sterk bekymring for fremtiden for seg og barna p.g.a. mannens drikkeproblemer. Hadde mor blitt møtt av kyndige folk når det første sammenbruddet kom, så kanskje både hennes og vår historie, hadde sett annerledes ut. For det var henne de tok, og de tok feil person.

Jeg synes det er fint i dag når jeg leser i Stavanger Aftenblad at de har startet et tilbud for barn og ungdom som er pårørende til personer med rusproblemer lokalisert i Sandnes. Et slikt sted skulle jeg har tort å gått til , hadde det eksistert da jeg var barn. Det får meg til å minnes en episode da jeg tok kontakt med den psykiatriske klinikken i Stavanger for å spørre om mor kunne komme dit istedet for å være på Dale, det ville bety som jeg sa at hun ville komme nærmere barna sine som var et anliggende for meg. Mor hadde tre små barn på den tiden. Men jeg fikk ikke en gang komme innenfor døren, måtte stå i gangen. Psykiateren sa at jeg måtte gå til Dale, men hva trodde han jeg kunne få av hjelp der. Jeg følte at det var et kaldt, hardt system som det ikke var egnet for normale dødelige å ta kontakt med. Jeg har siden gått tilbake til denne psykiateren og fortalt hvordan jeg opplevde å bli møtt på den måten som jeg ble den gangen. Det hadde kostet meg enormt mye å ta kontakt og å bli avvist i en slik sårbar situasjon, det oppleves veldig nedverdigende. Jeg vet at jeg ikke selv var helt god på det tidspunkt, slet med spiseforstyrrelser og depresjon. Denne psykiateren beklaget meget sterkt den måten han hadde møtt meg på.Jeg fikk komme inn på kontoret hans, og vi hadde en samtale der. Det står det respekt av, og da er jeg i stand til å tilgi. Kanskje en skulle ta kontakt med flere av de som har vist uforstand i tjenesten og fortelle hvordan en har opplevd møtet.

Det som jeg synes er vanskelig er at så mye er så taushetsbelagt, hvem er taushetsplikten en beskyttelse for, er det for pasienten eller systemet? Det skulle vært mer innsynsrett i alt det som skjer for eksempel i psykiatri og almuen skulle fått vite mer. Jedg vil jobbe for at det skal skje. Å bli sitert i tvangsbehandlingsdebatten i Stortinget i vår fra bloggen min gir et håp.

Pårørende psykiatri i førjulstid

Det er alltid vanskelig før jul. Da er det godt å skrive litt. Da jeg sto oppi episodene med mor hvor ting var dramatisk, så tenkte jeg at det var en del av sykdommen hennes. Nå i ettertid da jeg skjønner at mor var påført dette p.g.a. bivirkninger av alle de medisiner de ga henne, blir hendelsene traumatiske for meg. Jeg tenker på at hun siklet så mye fra munnen. Hva gjorde ikke dette med hennes indre organer, det vi ikke kunne se.

Jeg ser for meg en episode da jeg sitter ved sykehussengen inne på Stavanger sykehus. Det ligger en annen dame fra Rogaland psykiatriske sjukehus i den andre, en søt gammel dame. Jeg husker at hun var opptatt av at maten var forgiftet. Denne damen sier til meg. "Din mor har utholdt smertefulle operasjoner, og hun har utholdt disse store smertene uten å et knys." Jeg husker at jeg satt der og overhørte denne bemerkningen,
I dag når jeg tenker på at mor måtte ta alle disse operasjonene p.g.a. bivirkninger av medisiner, får jeg et annet syn på disse såkalte spesialistene. De visste jo ikke hva de holdt på med.
DEt var en kjent Stavangerlege som utførte denne operasjonen, jeg tror det var på urologisk avdeling. Hvorfor ga ikke han beskjed til psykiaterne at de måtte slutte med all den medisineringen, eller kanskje han gjorde det? Eller var det slik at leger på somatiske avdelinger ikke torde si psykiaterne imot. I boka Fra ambisjon til handling" er det beskrevet en episode hvor legen som utførte lobotomien begynte å tvile på det han gjorde, men psykiateren mente det var så effektfullt, og da fortsatte bare legen med det uten å stille noen flere spørsmål. Det kan være vanskelig å sette seg opp mot såkalte spesialister.

Når jeg tenker på behandling, så tenker jeg at dette skal være livgivende. Mor hadde sunne reaksjoner på en uholdbar sosial situasjon og svært usunne relasjoner. Når man så begynner å medisinere et friskt menneske med sunne reaksjoner, da må det bare bli helt feil. Vi vet så lite, og det er all grunn til å utvise større grad av ydmykhet og ikke være så skråsikre. For mor og oss som familie ble det dramatisk. Og det er vi som må leve med dette etterpå. FRa de som utførte behandlingen har vi aldri hørt et ord.

pårørende i psykiatri når det nærmer seg jul

Det er lenge siden jeg har blogget nå, har vært i Spnia over lengre periode. Der føler jeg meg fri, langt borte fra det systemet som ødela moren min.
Tenkene blir alltid mye mer påtrengende når det nærmer seg jul.
Jeg kan se helt klart for meg en episode med mor, jeg må ha vært omkring 25 år på den tiden og hadde fått mitt første barn.
Jeg husker mor, hun så sliten ut, og hun siklet noe aldeles grusomt fra munnen, det rant i strie strømmer. Du kunne se på hele holdningen og utseendet hennes at hun ikke var seg selv, i min uvitenhet tenkte jeg, du må være blitt helt gal nå. Samtidig var det ekkelt. Mor var på det tidspunktet ca. 55 år.

I ettertid vet jeg at mor var påført dette av de medisinene hun ble pådyttet. Tenk at de kunne gjøre slik mot et menneske. Dette sksjedde mens hun var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus på Dale.

Det de i stedet skulle hjulpet mor med var å sette henne i stand til å bli en oppegående mormor og farmor som hun så absolutt hadde alle ressurser i seg til å fylle. I stedet mishandlet de henne med all slags drepende terapi som gjorde henne ute av stand til å fungere både i rollen som mor, som bestemor og som deltager i det sosiale liv. Hvem syns det er noe stas å gå i selskap mens sikkelet bare strømmer fra munnen din. Og mor som alltid hadde vært så glad i å pynte seg. Alltid leppestift og pudder på nesen, som mor da jeg var liten på 1950 tallet var hun en spesiell dame som alltid likte å være fin. Så skulle de forandre henne til et siklende vesen. I dag når jeg forstår hva dette bunner i, blir jeg så fortvilet. At ingen kunne stoppe det.

Når jeg ser selv hvilken glede jeg har av mine barnebarn, så blir jeg så lei meg for at en såkalt behandling skulle ødelegge min mor. Det er henne jeg ser for meg når jeg er sammen med mine barnebarn, jeg vet akkurat hvordan hun ville vært, hun er min modell og mitt forbilde slik som hun var før hun ble fanget av psykiatrien.

Jeg har nettopp nå lest boka: "Overgrep" Søkelys på psykiatrien av menneskerettighetsadvokat Gro Hillestad Thune. Jeg skammer meg over å ha vært ansatt i psykiatrien som sosionom. Det som jeg selv har erfart med innleggelsen av min mor tilbake fra 1950 tallet og opp mot 1980 tallet, er ikke langt unna den behandling som skjer i dag. Det opprører meg i stor grad. Hva tid skal det ta slutt denne galskapen. Det er som det ofte har vært sagt, hvor mye skal dokumenteres før det skjer en endring?
De enkeltskjebnene som legges frem i denne boka, gjør et stort inntrykk. En kommer til behandling og blir "dukket og trampet ned i skitten." Dette i en situasjon hvor en skulle ha fått håp og trøst, omsorg og medmenneskelighet og hjelp til å bygge opp et skjørt selvbilde. Gro Hillestad Thune stiller mange gode spørsmål, bl.a. om slik hjelp er et demokrati verdig.
Jeg klarte ikke å legge boka fra meg. Den anbefales som lesning av alle som jobber innen behandling og skulle ligge lett tilgjengelig ved enhver psykiatrisk enhet med en stor påminning om at slik gjør vi det ikke her. Jeg håper at boka er pensum i alle utdanninger hvor en studerer psykiatri, f.eks. i utdanninger i psykisk helsearbeid. Holdning og innstilling til mennesker i livskriser må endres fundamentalt.

I dag leste jeg et interessant innlegg i Stavanger Aftenblad. Det var Målfrid Frahm Jensen som ville skjedd dersom hun ved innleggelser i psykiatrisk sjukehus hadde fortalt at hun hadde kontakt med engler, de døde osv.
Heldigvis kan vi vanlige dødelige beskjeftige oss med den type ting uten å bli beskyldt for å ha vrangforestillinger, bli tvangsmedisinert osv.
Det minner meg på en gang jeg sto i gangen på psykiatrisk klinikk i Stavanger. Inn kommer i lenker en av de pasienter som mor tidligere har vært innlagt sammen med. Hun spør meg: "Er det deg Ruth". Jeg svarer at jeg er hennes datter. Da sier denne pasienten" Å, din mor var så snill, jeg tror at hun svever som en engel over oss akkurat nå". Tenk det kunne en person som var i ferd med å tvangsinnlegges, slept i lenker, makte å si, å si noe så pent om et annet menneske.
Og det er nettopp slik jeg føler om min mor, at hun er en engel i himmelen som passer på oss, meg og søsknene mine og barnebarna. Det er godt å vite. Hun ser.

Mor hadde en enkel form for kristendom. Denne var vi oppvokst med. Hver søndag på søndagsskole, det var noe vi gledet oss til og så frem til. Mor likte godt å synge, hun var altetende, og kunne både slagere og salmer like godt. I tunge stunder fant hun ofte trøst i salmene. Spesielt kunne hun synge; "Han tek ikkje glansen av livet". Hun kunne synge: Navnet Jesus pluss mange ande som sikkert ga lindring når ting var vanskelig.
Det er derfor vanskelig å tenke på at de som var behandlere for mor på Dale spurte etter om hun var spesielt opptatt av religiøse spørsmål. Ingen ting skulle få lov å være naturlig, alt skulle problematiseres og vurderes for å finne ut av om det var vrangforestillinger. Kan vi finne enda mer å medisinere?
Jeg foretrekker Martha Louises budskap som jeg oppfatter er at en skal tale med hjertene og ikke skjule seg bak en profesjonell maske hvor en kan få seg til å spørre om de mest vanvittige ting uten å bli stilt til ansvar. Det en trenger når livet går i vranglås er medmenneskelig omsorg, støtte og forståelse, ikke reimer, tvang og innesperring.

pårørende psykiatri

TIL GLEDE OG NYTTE FOR DE UNGE

Jeg leste en artikkel i Stavanger Aftenblad i ferien. Det har vært en debatt om å få flere helsesøstre i kommunene.Jeg har syntes det har vært et godt forslag. Men så leste jeg da denne artikkelen i Aftenbladet om ungdomshelsetasjonen. I denne artikkelen sier ledende helsesøster at TIPS (tidlig oppdagelse og behandling av psykoser) kommer til å være på helsestasjonen en gang i uka. "Hun sier at de vil se temaet unges seksualitet og psykisk håelse opp mot hverandre. Flott at TIPS kommer til oss her på huset, det styrker vr kompetanse og tilstedeværelse og det vil igjen være til glede og nytte for de unge", sier denne ledende helsesøsteren.
Vi som har fått smake psykiatrien selv, vet ikke om dette er et gode. Psykiatrien sniker seg inn i det forebyggende arbeidet som kommunen skal gjøre, men under nye navn, nå TIPS. Jeg lurer på om andre kommuner har slike vesen.
Det er ikke nytt i psykiatri at de er opptatt av seksualitet. Jeg husker til og med at jeg som barn ble spurt av en av legene som såkalt behandlet min mor om hun hadde vært overdrevent seksuelt opptatt. Tenk å spørre et barn om slikt. At de i det hele tatt kunne komme på det.

Jeg liker heller ikke den profilen som TIPS har her i Stavanger. Etter min mening virker det heller angstskapende enn oppbyggende. TIPS kan også medvirke til at ungdom blir stigmatisert.
Jeg syns at de skulle holdt seg ute av det forebyggende arbeidet for ungdom på helsestasjonen når en vet hvilket lovverk psykiatrien er hjemlet i og når en kjenner til virkemidlene som er hjemlet i denne loven.
Jeg kjenenr til eksempler hvor ungdom er kommet inn i psykiatrien via TIPS og hvor medisinering og langvarig innesperring har blitt følgene.
Selv ville jeg som mor fulgt kjempegodt med og ikke tatt alle gode tilbud som gis for god fisk. Erfaring viser at møte med psykiatri slett ikke har vært til glede og nytte for dem det gjelder.

Pårørende psykiatri

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen min nå. Det er så mye som har surret rundt i hodet. At ikke jeg skal klare å komme over dette som skjedde med mor og familien min da hun var innlagt i Rogaland psykiatriske sjukehus Dale. Jeg lurer på om det sitter noen der ute som har samme erfaring som meg.

Da mor var 50 år hadde hun fått utlagt kateter og gått gjennom smertefulle operasjoner, hun hadde svikt i nyrefunksjonen. Jeg ser i journalen at Sarotex ble seponert med en gang. Det må være noe med disse medikamentene som ikke var bra. Jeg syns det er så alvorlig å tenke på at hun ble ødelagt i så vitale organer. Pipen hadde nok fått en annen lyd hvis de som foresto behandlingen hadde fått ødelagt muligheten til å ha naturlig sex. .

Jeg så i Aftenposten at en lege sto frem for ikke så lenge siden. Han hadde foretatt en feilvurdering av en pasient, og sto frem sammen med familien til denne pasienten i etterpåklokskapens tegn. I denne artikkelen tok en frem Hippokrates læresetninger for behandling: Aldri skal du skade, iblant skal du lege, ofte skal du lindre, alltid skal du trøste.

Jeg tenker på alle de skadene mor ble påført av disse medikamentene. Mor var mye trøtt. Da kunne en jo tenke at det var symptom på depresjon. Men trøttheten mener jeg kom av alle disse medikamentene, det står jo også i journalen at det kunne tenkes at hun hadde en overopphopning av psykofarmaka i blodet. Hva gjorde de med det? Mer piller, mer sprøyter.




Mor var gift med en alkoholiker. Jeg vet at første gang hun var innlagt i psykiatrisk sjukehus, sa hun at det bekymret henne disse problemene med mannen og hvordan det skulle gå for fremtiden med henne og barna. Hun hadde på det tidspunkt en baby og var en ung mor på 36 år med tre barn. Kur mot dette var sjokkbehandlinger, så hjem. Det er mange i dette landet som lever med rusproblemer tett innpå seg. Og det kan være en stor belastning for barn og familier. Det kan jeg underskrive på. Jeg syns ikke det er farlig å gå ut med slike ting, at det er godt å være åpen. Alle har sine problemer, noen har det, andre har det. Det som er farlig synes jeg er denne taushetsplikten, hvor en har klart å kunnet skjule virkelig grove overgrep mot mange personer også i Norge.




Mor fikk serier av sjokkbehandlinger står det i journalen, og det hadde ingen nytte. Likevel holdt de på. Tenk hvordan en kunne finne på å behandle en mor som levde i en svært vanskelig livssituasjon.

Det som skulle være en behandling som skulle gi henne livet, det fratok henne livet.

Nyresvikten ble på slutten av livet hennes så alvorlig, hun gjennomgikk dialysebehandlinger, flere ganger måtte hun skifte blod.
Det er en stor sorg for meg som er hennes datter å tenke på. Er det andre pårørende som har samme erfaring?

Når jeg hører at slike ting fortsatt skjer i dag, ripper det opp i gamle sår.
Ofte er det kriser som fører til at folk får kontakt med psykiatri. Historien om Hege Orefellen har gjort så stort inntrykk på meg, og at hun klarte å ta kampen opp og ikke ble fanget.

Eksempelet med mor er et eksempel på store overgrep mot en mor og hennes barn etter min mening. Når jeg snakker med folk i psykiatri i dag, så sier de at de gjorde sikkert ikke noe for barna fordi barnas smerte var nok så vanskelig å ta innover seg. For et tullprat. Sånn holder de ennå på og tolker og snakker. De skulle blitt litt mer alminnelige.

Det er klart at vi som barn som har opplevd dette, blir veldig skeptisk til psykiatrisk behandling. Barn av psykisk syke ble i Danmark invitert til de psykiatriske sykehus for det var jo så viktig at de skulle snakke med barna. Men barna kom ikke, og behandlerne tenkte jo riktig til slutt. De kom jo ikke på grunn av sine dårlige erfaringer.

Jeg håper at mer åpenhet kan føre til endringer og at en må få systemer som møter personer med verdighet , likeverd og mer likt tilbudet som gis i somatisk medisin.

Jeg har nettopp sett på brennpunkt fra 2008 hvor to kvinner blir intervjuet om sitt møte med psykiatrien. Det gjør sterkt inntrykk.
Jeg tenker tilbake på den gangen da min mor første gang ble innlagt i psykiatrien i februar 1959 som 34 år gammel småbarnsmor. Den gangen ble hun behandlet på Stavanger sykehus.
Jeg ser på papirene fra den gangen at hun ikke ble spurt om hvordan hun hadde det eller om det var noe spesielt i hennes situasjon. Jeg var 11 år den gangen og visste at hun levde i en forferdelig situasjon.
På den tiden mor ble innlagt hadde hun i tillegg til meg et barn til på 7 år og en baby på 1 år.

Mor fikk tre elektrosjokkbehandlinger den gangen, og ble ustrevet etter 10 dager. Hvilken forferdelig opplevelse det må ha vært for henne.
Hvordan kunne de tro at det skulle hjelpe henne til å bedre hennes situasjon?

Ingen spørsmål om hva hun gikk hjem til, ingen oppfølgning, da skulle hun hjem og fungere som småbarnsmor.
Når en kommer inn i sykehuset, så tror en at en skal få hjelp, ikke bli mishandlet på denne måten. Hvordan har hun opplevd dette?
Dette er bare begynnelsen på det marerittet som hennes innleggelser i psykiatrisk sjukehus skulle påføre ikke minst henne, men også barna hennes.

Det er så bra at du Hege og Christina går ut på den måten som dere gjør. Så reflektert og dere stiller så mange gode spørsmål. At en ikke er kommet lenger i 2008, men at mishandlingen er blitt mer strømlinjeformet, med egne kalde skjermingsrom, det ser sikkert annerledes ut på rommene hvor de utfører elektrosjokkbehandlinger nå enn i 1959 osv.

Jeg tror at en må helt vekk for å kalle psykisk sykdom for sinnslidelse. Det dreier seg om så mye forskjellig, og det må normaliseres mye mer.
Forståelsesmodellen er helt feil.

Psykiatrien i Norge har en så forferdelig historie, jeg tror ikke det kan gro noe godt utav det. Det må bygges noe helt nytt med helt ny kultur. Jeg har nettopp lest i Per Haaves bok: Ambisjon og handling." som dreier seg om psykiatriens histore i Norge med utgangspunkt i Sanderud sykehus. Der er mye opprørende lesning.

Eksemplet fra Follo og fra sykehuset på Sørlandet som ble vist i dette Brennpunkt, viser at det må bli slutt på denne "galskapen" og at mennesker i psykisk nød må bli møtt på kompetent måte. Det jeg så i dette programmet, var ikke annet enn undertrykkelse satt i system.

Jeg vet at min mor ville likt det som dere to modige kvinner gjør i dette programmet. Jeg hedrer min mor ved å delta i denne kampen sammen med dere.

Jeg sitter og ser på en artikkel i Stavanger Aftenblad av 12/1 2002. Det er en dame som har jobbet ved Rogaland psykiatriske sjukehus som står frem i denne artikkelen. Denne familien har jobbet i flere generasjoner ved Rogaland psykiatriske sjukehus. Denne damen forteller i denne artikkelen at etter 1954, var det mange som ble glade på Dale. Da ble nye beroligende medisiner tatt i bruk, Ataraxica, som betyr fred i sinnet.
Videre i artikkelen står det at det skulle vise seg at det fulgte betydelige bivirkninger med medisinene. Sitat: "Medisinene gjorde at enkelte pasienter skalv, ristet, fikk stive armer og bein, kjevesperre, klaprende tenner eller at tunga ble lammet."
Her er bare beskrevet de ytre tegnene, men hva med alle bivirkningene på innvortes organer som en i første omgang ikke kunne se med det blotte øye.
Etter min mening er dette medisinske eksperimenter, noe jeg ikke trodde en hadde lov til her i dette landet. Jeg forbinder medisinske eksperimenter med helt andre regimer.

Det er vanskelig for meg å lese hva denne damen skriver, jeg hadde min mor innlagt her i dette sykehuset på denne tiden og fikk følge bivirkningene av medisinene på nært hold. Mange ganger kan det virke for meg som om de kunne tro at vi som pårørende ikke hadde øyne og ører til både og se og høre hva det var de holdt på med. Vi var slett ikke dumme, men helt hjelpeløse i forhold til et slikt autoritært system. Og jeg tror ikke de vet hva de holdt på med.

Damen som intervjues sier videre at hun som barn ble veldig glad i pasientene. "Ja vi har vært spesielt glad i dem. De fleste er som du og meg. Bare langt mer rause og tolerante, sier moren."

Og hvorfor skulle det da være nødvendig å medisinere mennesker med så gode egenskaper slik at de ble gjort helseløse?
I intervjuet sier hun videre at Dales historie er fylt med mye gru. Sitat: Noen mennesker måtte gjennomgå forferdelige ting for at ettertiden skulle bli klokere."

Det var min mor dere holdt på å eksperimentere med. Ville du likt det hvis det hadde vært din mor?

Det som er så forferdelig syns jeg er at en på denne måten fratok pasientene muligheten for å tale sin sak fordi de ble ødelagt og gikk i graven uten å kunne fortelle hvilke forferdelige ting de ble utsatt for. Samfunnet skulle tatt et skikkelig oppgjør med de som skjedde i disse store psykiatriske sjukehusene og beklaget både overfor pasienter og pårørende.
Jeg tror ikke at en kommer videre før en har tatt et skikkelig oppgjør med psykiatriens historie helt opp til vår tid. Tiden er overmoden.

Jeg er kommet fra fjellet etter en flott helg i den herlige fjellheimen vår. Å hvor godt det gjør på sjel og sinn.
Jeg traff noen ungdommer som jeg kom i drøs med. Jeg fortalte dem at jeg blogget og hvilket tema jeg blogget om.
En av ungdommene sa at han hadde sett Hank Von Helvete på Skavlan, og ga uttrykk for at han var enig i hans synspunkter når det gjaldt psykiatri. Denne ungdommen mente at det var viktig at kjendiser som Hank sto frem. Selv skjønte han lite av at psykiaterne kunne medisinere noe som de ikke visste hva bunnet i.
Jeg fortalte ham at jeg var enig i den kritikken som Hank fremfører mot psykiatrien.
Tenk hvor stor virkning det har at han står frem på Skavlan og fremfører med enkle ord sine ankepunkter mot psykiatrien her i landet.
Jeg oppfattet også at han sa i dette programmet at mange av hans kolleger var ødelagt av psykiatrien.
Jeg håper at han vil fortsette å komme med friske innlegg selv etter at han reiser til Sverige for filming. Det han har sagt har vært uhyre viktig for meg, og jeg håper at han vil fortsette med å kritisere og debattere. Det har jeg oppfattet at han kommer til å fortsette med.

Igjen er jeg blitt spurt om å komme i en barnegruppe hvor det er barn av psykisk syke og rusmisbrukere.


Det har jeg gjort mange ganger, men selv er jeg minst opptatt av det. Mitt anliggende er den behandling min mor ble utsatt for, de overgrepene hun ble utsatt for som også hadde konsekvenser for oss barn.


Psykisk sykdom kan ramme alle, og for meg er det ikke snakk om dem og oss, men om vi. Behandlerne må tenke på at dette er noe som kan ramme dem på lik linje med somatiske sykdommer.
Det er flott at søkelyset er blitt satt på barn av psykisk syke. Men etter at det sto en artikkel i Stavanger Aftenblad hvor jeg sto frem som barn av psykisk syk, synes jeg at det hefter som en merkelapp ved meg. Det er derfor jeg også blir bedt om å komme i denne barnegruppen. Denne artikkelen sto i avisen i 2003, og jeg synes det hefter ved meg ennå. En setter vel ikke merkelapper på barn av kreftsyke, barn av hjertesyke. Barn av psykisk syke er vidt forskjellige liksom alle andre barn, ikke en homogen, ensartet gruppe.

Jeg ønsket ikke at dette skulle være tema i artikkelen da jeg gikk til avisen i 2003. Da som nå var jeg oppatt av de autoritære behandlingen, mangel på medbestemmelse og medisineringen. Journalisten skriver at jeg ivret for at hun skulle ta opp hele dette komplekset i avisen.

Journalisten prøvde å få sitt bidrag antatt på Skup konferansen i 2003.
Dette er jeg blitt kjent med ved at skrivet til Skup en dag bare befant seg på min datamaskin.

Skup prisen gis til kritisk og undersøkende journalistikk. Selv syns jeg det ville vært fælt hvis denne journalisten skulle fått en slik pris. Hun ville ikke en gang skrive om overgrepene innlagte i psykiatri var utsatt for, men skrev en artikkel om de usynlige barna. Journalister har stor makt. De velger sitt tema. Men hennes bidrag kunne vært langt mer verdifullt hvis hun skrev om det jeg ønsket og ivret for, nemlig den "såkalte" behandlingen i psykiatrien. Da kunne hennes bidrag ha fortjent en SKUP pris.

Det er fint i dag å ha fått Søkelyset i Posten. Det er godt å se at det er flere som står sammen i kampen mot Psykiatrien.
Jeg er i det siste blitt opprørt over han kunstneren som hade vært innlagt i psykiatrisk sykehus og fått diagnosen shizofreni. Det gjorde sterkt inntrykk bildet Castraksjon. Dette bildet uttrykker etter min mening hvordan psykiatrien virket da og gjør det fortsatt. Et sterkt uttrykk. At det ennå ikke er blitt avskaffet. Hvor mye dokumentasjon skal til.
Jeg tenker på Jan Olav Johannesssen som fikk spørsmål i intervju om metodene i psykiatri da noen kvinner ganske nylig gikk ut og fortalte om nedverdigende og diskriminerende behandling i psykiatri. Formannen i norsk psykiatrisk forening ville ikke gi noen kommentar, men sa: "Det er ikke meningen at det skal virke slik". Tenk å tro at beltelegging, sjokk, tvangsmedisinering ikke virker undertrykkende og som overgrep. Han skulle prøvd sine metoder selv.

Det står menge tankevekkende ting i Søkelyset denne gangen. Bladet skulle kommet ut til flere.
Det er mange gode innlegg om medisiner og bivirkninger. Jeg synhes det var interessant denne uken å lese om forskjell i reseptutskrivning på antidepressiva her i Norge, hvor Østfold kom ut med størst andel. I nord Norge var det langt færre som gikk på denne type medisiner. Så flott.
Så kom kommentarene fra legehold, det var for lite leger i Nord Norge, og det var nok et underforbruk i denne landsdelen. Jeg tenker at det er naturlig at folk svinger i sinnstemning. en depresjon kan være uttrykk for at noe er galt og at en må jobbe for en forandring. I mitt hode er symptomet en ressurs og som sådan en drivkraft til forandring. Å bruke medisiner bare for å døyve er ikke gangbar veg etter mitt syn. Vær glad Nord Norge for at dere har mindre forbruk av antidepressiva, bruk humoren og egne ressurser. Søk alternativ behandling uten medisiner.

Jeg mener at min mor ble ødelagt allerede første gang hun var innlagt i psykiatrisk sykehus. Etter det ble hun forandret, og hennes livsvilje var knekket, hennes egne iboende krefter til selv å kjempe i eget liv var ødelagt, dempet av medisner, sjokk og belter. Du kan si det slik at jeg som pårørende har vært heldig, jeg har fått sett Psykiatriens bivirkninger på nært hold, og kunne ikke tenke meg å ta en eneste pille for noe som har med sjel og følelser å gjøre. Men vi har betalt en dyr pris. Vi tapte moren vår i et udugelig behandlingsregime. Og det var det det var, et regime.

Det går mot vår og ny vårløsning. La oss virkelig sette alle krefter inn for at denne våren skal bety et paradigmeskifte i behandling av psykiske lidelser og at vi må få forandret den forhatte loven på dette feltet.
Stå på.

Jeg har det bra selv, og har nettopp lest et kapitel i boka Como agua para chocolate av Laura Esquivel.
På norsk heter boka Hjerter i chili.
Det er sjette kapitel i boka og det samstemmer veldig med hvordan jeg mener en skal møte mennesker med psykiske vansker. Tita er hovedpersonen i denne boken.
Tita som har hatt et sammenbrudd, hun er sikkert det som vi vil benevne psykotisk, kommer til dr. Brown. Det er det beste som kunne skjedd henne. Moren hennes ville at han skulle ta henne med til et sinnsykehus, men han tok henne med hjem til seg. I dette kapitlet beskriver Esquivel hvordan en skal ta imot mennesker som har hatt et psykisk sammenbrudd. Her er det ikke snakk om tvang, belter og elektrosjokk.
Det er en helt annen forståelse som beskrives her i dette kapitlet i boken. Det skulle vært lest av alle de som jobber i psykisk helsevern som jeg liker best å kalle det.
Laura Esquivel må ha en ufattelig stor innsikt i menneskers psyke og i sjelelige tilstander.
Jeg synes det er så bra når hun beskriver at en må holde seg borte fra mennesker med kald pust. Tita forstår også til slutt i dette kapitlet at hun må holde seg borte fra moren sin. Tita sier i slutten av kapitlet: "Jeg ønsker aldri mer å leve i nærheten av mama Elena".
Egentlig er hele boka vel verd å lese fordi det gir en god forståelse for hvordan psykiske sammenbrudd kan oppstå og som her i sjette kapitel som jeg nettopp har lest, hvilke mennesketyper det er behov for når det dreier som om behandling og hvordan en skal møte mennekser i krise. Det har gjort inntrykk på meg. En person som John ville jeg likt å møtt hvis noe skulle skje med meg, men aldri gi meg medisiner, belter, elektrosjokk, innelåst bak lukkede dører hvis jeg skulle få psykisk sammenbrudd.

Jeg har nettopp kommet hjem fra et opphold utenlands. Jeg så igjen på norsk TV et par intervjuer med kvinner som var blitt diskriminert og utsatt for nedverdigende behandling i norsk psykiatri. Hva tid skal dette ta slutt. Jeg ble oppløftet da jeg så et intervju med helseministeren som jeg oppfattet sa at lovverket i psykisk helsevern må forandres fordi det strider mot menneskerettighetene.
Som alltid når jeg ser intervjuer med personer som har vært utsatt for nedverdigende behandling i psykiatri, blir jeg så opprørt at jeg får problemer med søvnen. Min store sorg over tap av en vidunderlig mor som ble utsatt for den umenneskelige behandlingen hun ble utsatt for kommer så nær.
Jeg har også en sorg over at Hank von Helvete drar til Sverige. han er tydelig i sin kritikk av psykiatri, sier sånn rett ut på Tv, sist jeg så ham i Skavlan at han ikke har noen tro på at medisiner, elektrosjokk og beltelegging kan hjelpe når det gjelder problemer som handler om sjel og sinn, relasjoner og følelser. Han har erfaring fordi han har prøvd denne behandlingen selv og som han sa, hadde han sett flere kunstnere bli ødelagt etter å ha vært behandlet i psykiatri. Ja det er noe jeg ikke tviler et øyeblikk på.
Jeg som har egen personlig erfaring og som har jobbet der selv, er helt enig med ham.
Jeg så også et intervju med Jan Olav Johannessen som ble bedt om en uttalelse etter at intervjuer med kvinnene som slet med ettervirkningene av behandlingen, var blitt vist. Han ville ikke uttale seg, og han som er leder i Norsk psykiatrisk forening. Hvordan kan han få seg til å tro at tvang, låste dører, invadering, neglisjering av behov, beltelegging, sterk medisinering ikke virker undertrykkende? Men som han sa, det var ikke meningen at de skulle virke slik.
I psykiatri snakker man mye om sårbarhet, og det syns jeg er helt ok. Dette at vi tåler ulikt, og at ulike tuer velter ulike lass. Men hvordan kan en så forsvare så stor grad av medisinering overfor sårbare mennesker. Menneskekroppen er et finstemt instrument og tåler ikke disse medisinene hvilke alle bivirkningene tildels veldig inngripende, er et alvorlig varsko om. Nå må vi våkne. Bare mer og mer gi uttrykk for hva en kan tillate seg å gjøre over mennesker som kommer i kontakt med norsk psykiatri.

Jeg er opprørt etter å ha lest Tor Kjetil Larsens innlegg i Stavanger Aftenblad den 26/1 2010 med overskrift "samfunn uten diagnoser?". Jeg selv er veldig glad for at Stavanger Aftenblad debatterer psykiatri for tiden, hvor skulle vi vært i dag uten alle de innspill og den kamp som har vært ført for å få endringer på feltet. Professor Tor Kjetil Larsen devaluerer journalisten som en som ikke har greie på hva han skriver om. Tor Kjetil Larsens innlegg er en hyllest til psykiatrien i dag og diagnosesamfunnet. Det må ha gått ham hus forbi alt det som er skrevet om nedverdighende behandling, om den uhyrlige tvangsmedisineringen som til og med finner sted nå i 2010, belteleggingen, sjokkbehandlingene osv. Jeg synes det han skriver er svært arrogant og lite ydmykt. Det er uttrykk for en nedlatende og lite respektfull holdning overfor denne journalisten og andre som problematiserer og reflekterer. Til slutt i innlegget skriver Tor Kjetil Larsen: "Jeg er tilsvarende lei av journalister som skriver kommentarer som avspeiler manglende kunnskap, forståelse, respekt og evne til innlevelse."
Jeg vil bare si takk til journalister, alle andre folk som tør si fra om de uverdige forhold i psykiatri. Stå på. Det er viktigere enn noen gang.

Jeg kom på at jeg kunne skrive dette på bloggen min, siden det ikke ble tatt inn i lokalavisen hvor jeg hadde håpet det kunne blitt et innlegg.

HVEM HAR GITT NOEN RETT TIL Å PÅFØRE ET MENNESKE SÅ STOR SKADE?
Jeg har med interesse fulgt med i debatten som har foregått i Stavanger Aftenblad omkring flere forhold i det psykiske helsevern her i distriktet. Etter min mening er det svært viktig at dette stadig debatteres. Jeg retter en takk til Unni Hammervoll som har bedt om beklagelse for ydmykende behandling som har foregått.
Jeg ønsker å skrive noe fra min egen erfaring.
Min mor var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus da jeg og mine søsken var små.

Første gangen da hun som 35-åring ble innlagt, kom hun hjem etter å ha vært behandlet med sjokkbehandlinger. Jeg har prøvd å finne ut fakta for hvordan disse sjokkbehandlingene ble utført, men har ikke funnet det ut. rita Westvik jobbet som programleder i fjernsynet tidligere. Hun fortalte i et TV-program at hun hadde jobbet i en psykiatrisk institusjon tidligere og at måten disse behandlingene ble utført på, var forferdelig.
Mor kom på ny inn i det psykiatriske sjukehuset. Da kom hun til vaktsal I på Dale. I sin ytterste psykiske nød og sterkt deprimert ble hun lagt i belter. De ville tjore hendene hennes. Mor ba om å få slippe. De tjoret hendene hennes som hun skulle være en farlig kriminell. Ingen spurte henne om årsakene til at hun var deprimert. Hvis de kvidde seg for å spørre henne, ville vi barn kunne svart på hva som var grunn.
Mor var innlagt i slutten av 50- tallet, på 60- og 70-tallet i lengre og kortere perioder. I tillegg til de allerede nevnte behandlingsformene ble hun behandlet med medisiner. Etter hvert førte disse medisinene til at hun begynte å sikle, hun fikk lammet tunge, hun fikk sterke rykninger ved munnen. Et av hennes varemerker var sangen. Medisineringen førte til at stemmen ble ødelagt.
En lege vi hadde kontakt med fortalte at den sterke medisineringen hun hadde i perioder, gjorde henne ute av stand til å fungere som husmor og mor.
Tidlig på 1970 tallet begynte medsineringen å gå ut over indre organer, det ble problemer med urinblære, og hun måtte få innlagt kateter. Dette medførte smertefulle operasjoner og førte til at hun resten av livet måtte gå med utlagt pose for urin. Er det dette som regners som god depresjonsbehandling?
I mange år måtte hun jevnlig undergå dialysebehandling p.g.a. at medisinene ødela nyrene. Hun døde til slutt av nyresvikt. Hvorfor skulle mor bli utsatt for dette, hun var helt harmløs og hadde aldri gjort en katt fortred.
Det er klart at disse bivirkningene av medisiner hemmet henne svært i sosiale sammenhenger. Hvem ville likt å gå ut blant folk med urinpose under kjolen, sikkel rennende fra munnen og uten kontroll på tungen?
Etter min mening er det viktigste i psykisk behandling å styrke selvfølelse og selvtillit. Hvordan kunne mor med denne behandlingen få økt selvbilde og mulighet til å bygge seg opp?
Når jeg tenker på det nå, er det en tragedise som har fått lov å skje med henne og hennes familie. Vi søsken kommer aldri over det.
Jeg tenker at systemet slik det virket, var sterkt undertrykkende. De brukte kontroll og makt, invadering (vi vet hva som er best for deg), og de neglisjerte behov. Dette er de samme mekanismene som en bruker i undertrykking og tortur.
Mor hadde ikke behov for det. Hun hadde hatt behov for å komme et sted hvor hun kunne fått anledning til å bygge seg opp, få frem de frigjørende kreftene i henne som kunne bringe henne inn i forandringsprosesser.
Vi barn kjente også på dette ydmykende og kalde systemet. Broren min ble så redd da han så de store nøkkelknippene, og han trodde hun var i fengsel. Det var faktisk talt et sted med mye mindre rettsvern enn i kriminalomsorgen.
Ingen av behandlerne mor var i kontakt med, har noen gang tatt kontakt med oss barn, Ingen spurte hvordan vi hadde det eller hvordan det gikk med oss.
Når jeg ser tilbake har de belastningene vi hadde som barn, ungdommer og og inn i voksenalder, vært altfor store. Jeg skjønner faktsik talt ikke hvordan jeg selv har klart det, men en klarer det en må og det går på et vis.
Jeg aksepterer at mor hadde problemer, det kan skje med alle, men det jeg ikke aksepterer er den behandlingen hun ble utsatt for.
Dette fikk også store konsekvenser for oss barn. Vi ble fratatt en kjærlig og omsorgsfull mor, og hennes barnebarn ble fratatt en kjærlig og omsorgsull farmor og mormor. At hun som var et friskt menneske i utgangspunktet, i behandlingens navn skulle bli ødelagt. Jeg tenker på det hver dag, og jeg kan ikke fatte og forstå at det går an.
Slik får det som skjedde på 50-60 og 70-tallet konsekvenser i generasjoner.
Min holdning til psykiske problemer ut fra erfaring og kunnskap som jeg har, er å se symptomet som en ressurs. Kroppen og følelsene reagerer på at noe er galt, og en må inn i forandringsprosesser.
Mitt håp er at alt det som skrives å debatteres nå får konsekvenser for det psykiske helsevernet.
Jeg tror ikke at en kommer videre før en tar et skikkelig oppgjør med det som skjedde på Dale på 1950, 1960 og 70-tallet. Det kunne også ha endt opp med en beklagelse til oss som var barn av innlagte i det tidsrommet.

Jeg syns det har vært oppløftende at Stavanger Aftenblad hadde en artikkel hvor de problematiserte all bruken av medisiner (narkotika) som ble gitt til barn og hvor økningen hadde vært formidabel her i landet. Jeg noterte meg at det var den samme journalisten som tidlig på 2000 tallet skrev artikler fra RPS, men han snakket i den artikkelen som jeg leser og har tatt vare på, kun med personalet. Det hadde vært bedre om de som var utsatt for den såkalte behandlingen, hadde kommet til orde. Samme dag som denne artikkelen sto på trykk leser jeg et lite innlegg i avisen om en som hele livet må være i hendene på en psykiater. Jeg oppfatter det som et rop om hjelp.
Det er oppløftende det som skjer i WSO for tiden, møte om elektrosjokk. Jeg ble gjort kjent med at elektrosjokk var noe man først brukte i tortur under den spanske borgerkrigen. Min mor ble utsatt for dette, og jeg tenker på hvor forsmedelig hun syns det var at hun aldri kunne huske barnas fødselsdager. Slik det ser ut nå, skyldes dette at hun var utsatt for elektrosjokk som ødela hukommelsen. Det kan virke som en bagatell, men det er rart når du ikke husker hva tid barna dine fyller året. De som spør vil se rart på en.
Jeg støtter tanken om et senter hvor en kan komme uten å bli pådyttet medisiner, elektrosjokk, belting og annen nedverdigende behandling, men kommer til et sted hvor folk har store hjerter og medmenneskelig omsorg. Jeg skjønner alle som søker alt annet enn psykiatrisk behandling, og det må jobbes frem langt flere alternativer enn som finnes i dag.
Det er en vei å gå, men vi er på vei.

Jeg er kommet fra tur i fjellet og som alltid forfølges jeg av disse tankeen på hva som skjedde og som fortsatt skjer innen psykiatri. Jeg hadde med meg boka fra WSO, kampen for rettsikkerhet og menneskerettigheter og fikk noe diskusjon med andre tilstedeværende om norsk psykiatri. Jeg er så glad for at jeg er kommet i kontakt med WSO, på den måten er jeg kommet i kontakt med likesinnede som har opplevd noe av det samme som jeg har følt på kroppen. Det jeg har opplevd, har andre bekreftet og gyldiggjort.
Selv har jeg også forfattet skriv til hovedavisa her på stedet, men har ikke fått innleggene inn.
Bl. a. skrev jeg et innlegg hvor jeg hadde nevnt Juklerød saken. En av avisens journalister skriver: "Personlig synes jeg du tipper noe over når du går til ytterpunktene med Juklerød etc. Dette synes jeg ødelegger noe for helheten i ditt budskap. Kan du bearbeide dette noe, kan vi i neste omgang trykke artikkelen."
Tenk om denne avisen hadde gjort noe for å avsløre hva som skjedde ved Rogaland psykiatriske sjukehus, men et skikkelig oppgjør med hva som skjedde der, føler jeg aldri er blitt tatt her i distriktet.
Jeg synes at østlandsområdet har vært de drivende kreftene i å få frem hva som har skjedd i psykiatrien, både pressen og folk for øvrig og ikke minst de som har opplevd ting på kroppen selv.
Jeg sliter med å akseptere er at det kan skje slike forferdelige ting i behandling, i et demokrati som Norge. At min mor kom som et uskyldig menneske inn på et psykiatrisk sykehus for å få hjelp og at hun kom ut fra dette sykehuset fullstendig ødelagt. Vi var barn på denne tiden, og vi trodde at det skulle hjelpe. I stedet ble hun ødelagt. Det hjelper ikke at en sier at det var i det godes tjeneste.
I panikk en gang lette jeg i journalen hennes for å se om hun var lobotomert, en kunne jo aldri være sikker på hva de hadde funnet på? Jeg var helt fra meg, så redd hvar jeg. Er det riktig at det som skal være behandling, skal gjøre de pårørende også redde og sette så dype spor i generasjoner? Jeg kommer aldri over dette og at det kunne skje i et demokrati som Norge, jeg trodde ikke at noen kunne finne på slikt her når en skulle drive behandling av sjel og følelser. Hvor fikk de opplæringen henne? Behandlingen av min mor skjedde i Rogaland psykiatriske sjukehus på slutten av 1950- 1960 og 1970. tallet. Det er mitt håp at alle avsløringene og den opplysning som brukerne har gitt om sine erfaringer, fører til at den diskriminerende loven i psykisk helsevern snart er historie.

Refleksjoner i januar 2010

Jeg skulle ønske at jeg kunne bli ferdig med dette, med dette "blødende såret" som aldri vil gro. Det er når jeg tenker på hva de gjorde mot mor, de som kalte seg behandlere og spesialister. Jeg er selv så skeptisk til å bruke medisiner når det gjelder følelsesmessige vansker, og jeg sier meg enig med Lisbeth Salander i at jeg vil ikke ha kontakt med en hjernedoktor. Det som skjedde med mor under denne behandlingen, var at hun ble helt nedbrudt både psykisk og fysisk. Oppholdene i psykiatrisk sjukehus, førte til en nedbryting av psyken. Etter hvert førte medikamentene til ødeleggelse av indre organer, hun fikk såkalte "tardive dyskenesier." Hun som hadde hatt en vidunderlig sangstemme, fikk denne ødelagt. Etter hvert ble naturlige funksjoner ødelagt slik at hun måtte gå med utlagt pose for urin. En kan tenke seg hva dette gjorde med selvfølelsen. Nyrene ble ødelagt, og hun måtte gjennomgå smertefulle dialysebehandlinger, måtte skifte blod m.m. Hun måtte gjennomgå store operasjoner p.g.a. alt det medikamentene påførte henne. Hvorfor kalte de det sykehus? Hvorfor tok de fra oss moren vår og bestemoren til barnebarna. Det var ikke hun som var noe problem, men behandlerne behandlet det som om det var hun som var det. Hun som aldri hadde gjort en katt fortred ble behandlet med sjokk, reimer, sprøyter og medisiner i store mengder.
Jeg håper at året 2010 skal føre til at tvangsmedisinering må bli forbudt. Likeledes at det diskriminerende lovverket på dette feltet må forsvinne og at en får en lovgivning som er i tråd med hva brukerne ønsker , en lovgivning som er human og bygger på menneskerettighetene og som gjelder for alle om vi skulle miste fotfestet og skulle ha behov for å bli tatt hånd om.