Fylkesrådmann Trond Nerdal Anne
Marie Haga Pollestad
Postboks 130 Sentrum Erika
Nissensvei 3 H
4001 Stavanger 4023
Stavanger
Fylkesordfører Solveig Ege Tengesdal,
Postboks 130 Sentrum
4001 Stavanger
Vedr. Rogaland psykiatriske sjukehus,
Dale.
Jeg følger med i pressen og ser at Dale
igjen er aktuell i forbindelse med Dale Eiendomsselskap og alt dette medførte
av kostnader og turbulens. Jeg syns det er fint at det tas opp i pressen slik
at en kanskje kan lære noe av det som skjedde.
Men jeg vil ta opp en annen ting om Dale,
dette som var fylkessykehus innen psykiatri for hele Rogaland fylke. På slutten
av året 2015 ga jeg ut en bok om min mors opphold på dette sykehuset, titel:
”Noe forferdelig vil skje.” Jeg er
sikker på at hun ikke er den eneste der som ble utsatt for vilkårlig
behandling, feilbehandling , krenkelser og rett og slett mishandling. Dette er mye verre enn det som skjer med
tomten på Dale, for dette dreier seg om menneskeskjebner, våre mødre og fedre
som ble helt ødelagt av den såkalte behandlingen de tilbød der.
Jeg fikk adgang til hennes journal da jeg og
min søster var og snakket med en psykiater som jobbet i systemet.
Moren min var i en veldig sårbar
situasjon, hun levde i et samliv som var helt uutholdelig, og hun hadde fire
barn. Det er ikke unaturlig at en blir
sliten, lei seg og nedfor når en lever under forhold som er ekstremt
vanskelige. Hun hadde i grunnen en naturlig reaksjon på en uholdbar situasjon. Da
hun kom i kontakt med psykiatrien i 1959 fikk hun elektrosjokk og ble gitt
medisiner som jeg så kunne gi både selvmordsimpulser og aggressiv atferd. Jeg
kunne lese i journalen hennes at hun hadde vært overmedisinert, etter hvert ga
de henne serier med elektrosjokk mot hodet. Som om ikke innelåsing skulle være
nok, bandt de henne i belteseng. Hun var i kontakt med sykehuset på Dale i flere perioder til hun ble skrevet ut derfra
på slutten av 1970-tallet da Dale skulle nedlegges. Psykiateren som vi var og snakket med, sa at hun var blitt så sterkt medisinert at
hun ikke kunne fungere som verken husmor eller mor. Hun var aldri det man
kaller ”sinnsyk”, men allikevel ble hun medisinert som om hun skulle vært det. De
brukte diagnoser som et maktovergrep uten noen som helst undersøkelser. Det var
helt vilkårlig. Hun ble etter hvert ødelagt fysisk, måtte gå med utlagt pose
for urin. De ga henne nevroleptika som de ga henne med sprøyter helt til hun
døde. Da var nyrene helt ødelagt, og den siste tiden hun levde, måtte hun ha
dialysebehandling.
Moren min var en veldig forsiktig dame,
hun var snill, omtenksom, hadde et godt humør, hun var en god mor. Det de
gjorde mot henne på Dale, finnes det ikke ord for. De gjennomførte alt med
tvang, medisinerte henne med tvang,
spurte henne aldri om hva som ville være godt for henne, de handlet som om de
visste best, men egentlig kunne de ingen ting om hvordan de skulle behandle
mennesker i kriser og vanskelige situasjoner slik jeg ser det.
Det har vært utrolig tøft å vokse opp i
skyggen av Dale. Som barn opplevde jeg aldri at det kom noe godt derfra. Vi barn visste ikke hva de holdt på når det
gjaldt vår mor. Hun må ha vært sterk som klarte å holde ut den undertrykkende
behandlingen, jeg så ikke noe tegn til hva de gjorde for å bygge folk opp. Selv
ville jeg aldri ha utholdt slik behandling.
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på
henne og det hun var utsatt for. Det de gjorde mot moren vår, kan ikke måles i
penger, men det var en tragedie for henne og hennes nære pårørende.
Det kom sterke signaler på at Dale måtte
nedlegges, fordi det de holdt på med ikke kunne forsvares.
En psykolog som jobbet der som
sommervikar, Reidun Ueland, kalte stedet
et ”vilkårlighetens helvete”. Dale var kjent som et av de verste
psykiatriske sjukehusene i landet. Da
tidsskiftet ”Hverdag” prøvde å komme inn på stedet, fikk de ikke tillatelse av
overlegen som viste til taushetsplikten. Den er mye brukt for å beskytte det
bestående, for at ingen skal få innsyn i det som skjer. En av prestene som
jobbet der, gikk ut i Morgenbladet og sa at mange av pasientene så ut som
”levende døde”. Ikke så rart når de ble medisinert til det helt
ugjenkjennelige.
Det ble laget en film om ”Blåveispiken”.
Hun var på Dale. Denne er blitt vist på
TV. Det er en sterk historie om en psykisk utviklingshemmet pike som ble kastet
på glattcelle. Legene på Dale ville medisinere henne med nevroleptika, som en
gir når folk er såkalt ”sinnsyke” Noen damer fra Jæren ville ikke godta at de gjorde
det. Og slik ble det.
Mange av de som var pasienter der er nok
døde, og barna deres er kanskje kommet
godt opp i pensjonsalder. Det er kanskje
ikke så mange som kommer med krav om at
de ønsker en unnskyldning for det som skjedde med deres pårørende. Det er
forbundet med mye skyld og skam å si at en har hatt nære pårørende på Dale.
Men jeg vil be om at det blir tatt et
oppgjør med det som skjedde der mens det
var sykehus, og at de som styrer nå kommer
med en unnskyldning til oss som ble utsatt for det som skjedde. Selv hadde jeg ikke trodd
at det skulle få så store konsekvenser, at jeg skulle bli plaget med dette
gjennom hele livet. Hver dag kommer det tanker som: ”Hvorfor skulle vi som
familie komme borti noe slikt, hvordan kunne det skje i Norge, vi regner oss jo som et demokrati, hvordan
kunne de ha rett til å ødelegge moren vår på denne måten, hva tenkte
sykepleierne da de så hva som foregikk. Ville de godtatt slik behandling av egne mødre.
Jeg tenker på hvor mye vondt moren min må ha hatt , hvordan hun må ha
bekymret seg for barna som levde under svært vanskelige forhold, at de som skulle kalle seg seg behandlere ja
endog spesialister, bare brøt folk ned i stedet for å bygge dem opp. Mor hadde sikkert også mye vondt i forbindelse med
alle de fysiske plagene de påførte
henne. Tenkte de noen gang på at konsekvensene kom til å bli så store for helt
uskyldige, pasientene, pårørende og oss barna og barnebarna.
Tiden er inne for å ta et oppgjør. Før det
skjer, tror ikke jeg at det kommer til å komme noe godt utav noe på Dale, og
det er sannsynligvis ingen mulighet for suksesshistorie på noe felt.
Mvh
Anne Marie Haga Pollestad
