Jeg tenker at jeg må gå tilbake til første gang mor var innlagt i det psykiatriske systemet. Denne befant seg da på medisinsk avdeling på Stavanger sykehus. Hun var innlagt der ca. 1 år etter at hun hadde født baby. Jeg ville tro det ville være nærliggende å spørre henne om hvordan babyen hadde det, hvordan hun hadde det med babyen, hvordan forholdene og miljøet var rundt dette. At en hadde prøvd å få kontakt med henne via det som jeg mener er det viktigste for en mor nemlig barna. Hun hadde to barn til i alder 8 og 12 år. vi hadde kunnet fortelle om en svært vanskelig situasjon for mor med høyt alkoholmisbruk hos far i en periode hvor hun hadde hatt behov for å ha det rolig og trygt med babyen. Man vet hvor sårbare mødre er, når de nettopp har født barn. Men det var ingen undring på hvordan hun hadde det. Vi barn var også preget av dette med mye utrygghet, angst og uforutsigbarhet. Det er klart det skal ikke være slik når du nettopp har født et barn. Vi som barn måtte oppleve at broren vår som var baby ble sendt i skytteltrafikk til slektninger, og det var ingen grundig og god utredning omkring mors situasjon.
Legen sa: Søvnløshet og depresjon, tiltak tre elektrosjokkbehandlinger. Så ble hun utskrevet etter ti dager da psykiateren mente at han så bedring etter disse sjokkene. Mor var 36 år. Hun var sårbar etter en fødsel og i tillegg hadde hun hatt en lang periode hvor hun levde i en ekstremt vanskelig situasjon. Ingen undersøkelser på hva hun gikk hjem til, ingen type oppfølgning av henne eller barnet. Når en nå ser hvordan det skal tilrettelegges for mor og barn ved at en har lange fødselspermisjoner, er det underlig at psykiaterne ikke hadde mer kunnskap om mor barn/forhold og at de i det hele tatt ikke hadde fokus på dette. De som skulle være spesialister på hvordan psykisk sykdom oppstår. Det hadde også vært på sin plass at de hadde hatt mer tanke for barna.
Det var der grunnlaget for hele det dårlige behandlingsforløpet og den dårlige utviklingen ble lagt, ingen samtale, kjør på med sjokk.
Selvfølgelig hjalp ikke dette, og mor ble innlagt noen måneder senere. Hun fortalte da at hun hadde følt seg forferdelig nedtrykt i stemningen etter det oppholdet hun hadde hatt. Og så sendte de henne bare hjem til en baby uten å følge opp noe som helst. Jeg tror ikke på at kan oppnå bedring etter sjokk, ihvertfall var det ikke riktig å gi til min mor i en så sårbar fase som hun var. Jeg tror heller at det gjorde situasjonen verre.
Ved denne gangens innleggelse var det mer alvorlig med mor, hun hadde gjort selvmordsforsøk. Det er rart å si det, men som datter kan jeg forstå at hun så det som en utvei. Det er en grense for hva mennesker kan tåle, og jeg vet at vi kan komme i eksistensielle kriser hvor livet kan føles så mørkt at en kan se døden som en utvei. Slik jeg ser det, er det viktig at man snakker om slike ting.
Psykiaterne var ikke opptatt av ting i den aktuelle situasjonen, det var depresjonen, søvnløsheten, rastløsheten som de skulle behandle, ikke noen spørsmål om hvorfor, men påny ble instituert elektrosjokkbehandling med curasit. Hun fikk i alt 6 sjokk og det kom til en stabilisering av tilstanden ifølge psykiateren.
6/7 1959 ble hun utskrevet til hjemmet som sinnsyk står det i journalen. Da skulle hun hjem til barna og babyen. For meg når jeg sitter og leser dette i ettertid, er det klart at den behandling hun fikk, ikke kunne hjelpe.
Jeg tror ikke det ville kunnet hjelpe en hvilken som helst mor med baby og små barn i det hele tatt.
Det som det heller kunne stått er etter min mening fra sykehusets side: Vi vet ikke hvordan vi skal hjelpe fordi vi har ingen kunnskap om det bortsett fra belter, sjokk og innesperring.
Mor kom inn til sitt tredje opphold samme året. Påny suicidforsøk med tabletter.
Det som slår meg er det tilbudet som var for mor og barn, var skandaløst dårlig. Jeg ser også hvilken belastning det har vært for meg når jeg går tilbake og ser på hva som skjedde.
Jeg vet at det var en veldig tøff periode 1959, og det fortsatte det med. Jeg følte jeg ble bråvoksen det året. Jeg skulle gå på skole, det skulle min bror også. Vi måtte greie oss som best vi kunne. Ordne med mat når mor var på Dale, ordne med klærne, gjøre de ting i et hus som var nødvendig så godt vi kunne. Det var helt uvirkelig. Babyen var plassert hos slektninger rundt i ulike hjem
Mor har bedt meg om å tilgi henne for at hun forsøkte å ta livet sitt og at hun ønsket å dø fra barna. Det sa jeg til henne at jeg tilga fordi jeg forsto hvilken vanskelig situasjon hun levde i.
Jeg kan gå rett inn i situasjonen og føle hvor forferdelig det var for oss barn og for mor og at det som var behandlingsapparat ikke så kjernen i problematikken, men fortsatte med undertrykking overfor et menneske i ekstrem psykisk nød. Det er ufattelig for meg.
For meg var det så godt å se på TV da Hege Orefellen beskrev hvordan hun ble forsøkt fanget i psykiatrien. Hun skulle også sjokkbehandles og tvangsinnlegges i en situasjon da hun hadde det vanskelig etter å ha født et sykt barn. Det er så godt at du slapp unna og nå kan være med på å forandre lovverket på dette feltet.
Jeg hørte statsministeren tale til NHO i dag. Han snakket om fornyelse og kvalitetshevning på innhold i en del systemer. Er det et system som er overmodelt for fornyelse, er det psykiatrien, ikke bare fornyelse men hel omveltning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar