Pårørende psykiatri, hvorfor stilles ikke psykiatrien til ansvar for sine feilgrep

At jeg en helt alminnelig innbygger i Norge, skulle oppleve det jeg har opplevd, det føles helt ufattelig. Jeg kan ikke skjønne at det det kunne skje. Hadde jeg opplevd at min mor døde på en naturlig måte, ville jeg kunne tatt dette på en helt annen måte enn jeg gjør nå. Hver dag blir jeg minnet på mishandlingen de utsatte henne for i psykiatrien, en mor med fire barn, som aldri hadde gjort noe vondt mot noen. Jeg ser henne for meg hvor merket hun var av den såkalte behandlingen de ga henne, noe jeg mener var tortur og mishandling.
Flere og flere kjemper mot "behandlingen" i psykiatrien i dag, og en dag vil det komme skikkelig frem hva dette egentlig er for noe. Hver dag når jeg ser i journalen hennes, ser jeg noe nytt. I dag leser jeg om en undersøkelse på urologisk avdeling ved sykehuset der det står at spissen av kateteret støter mot blæreveggen og lager sår. Ødelagt tissefunksjon,. ødelagt blære, utlagt pose for urin og kateter, alle disse bivirkningene av medisiner, det var ikke mye å komme seg av psykisk. Og alle de smertefulle operasjonene hun måtte gjennomgå p.g.a. de bivirkningene medisinene ga henne.    Mor var et sånt fint menneske, hvorfor skulle det være nødvendig å påføre henne så store plager. For meg hennes  datter er det så forferdelig vanskelig å tenke på, at jeg ikke skulle klart å forhindre det . Det gir meg så dårlig samvittighet. Psykiaterne var de som skulle skammet seg, de skulle vært stilt til ansvar for hva de gjorde. For de visste ikke hva de holdt på med.

Jeg husker selv at jeg leste en historie av Gabriel Scott om hvordan barnevernsbarn ble behandlet, at de ble pyntet opp da tilsynet kom på besøk, men så snart tilsynet var forsvunnet, ble barna hundset med og mishandlet av den fosterfamilien som skulle ta seg av dem.

At vi vil kunne skrive tilsvarende historier fra Norge i dag, det er et tankekors.

Jeg tror det har skjedd mange overtramp og overgrep både i psykiatri og i barnevern. Det har historier bekreftet, historier som har vært vist på TV,  det er kommet frem ting i pressen og ikke minst  kommer ting frem på sosiale medier. Det har vært et gjennombrudd for å få frem hva som har skjedd, etter at vi fikk hjelp av sosiale medier. Før var det slik at overlegen ved et psykiatrisk sykehus kunne si at av hensyn til taushetsplikten, får ingen innsyn.  Det er derfor befriende at flere og flere ytrer seg mot disse undertrykkende systemene.

Jeg håper at jeg skal kunne få utgitt historien om meg og mor, om hvordan det var å være barn  i en familie når livet blir snudd på hodet. En medvirkende årsak til hva som skjedde var fars store alkoholproblemer. I stedet for å ødelegge moren vår, skulle hun fått all mulig hjelp til å bygge seg opp og få hjelp til å ta i bruk egne ressurser. Jeg har ikke ord for det som skjedde, det er nesten slik at du ikke kan fatte at det har skjedd.

En dag håper jeg at det skal komme noe godt ut av det jeg har opplevd, at offentligheten må få innsyn i hva som er bedrevet i disse såkalte behandlingsinstusjonene. Jeg håper at jeg skal få oppleve i min levetid at det blir en endring.