søndag 5. mars 2017

Brev til fylkeskommunen og fylkesordføreren hvor jeg ber dem ta et oppgjør med det som skjedde på Rogaland psykiatriske sykehus, Dale

Fylkesrådmann Trond Nerdal                                          Anne Marie Haga Pollestad
Postboks 130 Sentrum                                                      Erika Nissensvei 3 H
4001 Stavanger                                                                  4023 Stavanger


Fylkesordfører Solveig Ege Tengesdal,
Postboks 130 Sentrum
4001 Stavanger



Vedr. Rogaland psykiatriske sjukehus, Dale.

Jeg følger med i pressen og ser at Dale igjen er aktuell i forbindelse med Dale Eiendomsselskap og alt dette medførte av kostnader og turbulens. Jeg syns det er fint at det tas opp i pressen slik at en kanskje kan lære noe av det som skjedde.

Men jeg vil ta opp en annen ting om Dale, dette som var fylkessykehus innen psykiatri for hele Rogaland fylke. På slutten av året 2015 ga jeg ut en bok om min mors opphold på dette sykehuset, titel: ”Noe forferdelig vil skje.”  Jeg er sikker på at hun ikke er den eneste der som ble utsatt for vilkårlig behandling, feilbehandling , krenkelser og  rett og slett mishandling.   Dette er mye verre enn det som skjer med tomten på Dale, for dette dreier seg om menneskeskjebner, våre mødre og fedre som ble helt ødelagt av den såkalte behandlingen de tilbød der.

Jeg fikk adgang til hennes journal da jeg og min søster var og snakket med en psykiater som jobbet i systemet.

Moren min var i en veldig sårbar situasjon, hun levde i et samliv som var helt uutholdelig, og hun hadde fire barn.  Det er ikke unaturlig at en blir sliten, lei seg og nedfor når en lever under forhold som er ekstremt vanskelige. Hun hadde i grunnen en naturlig reaksjon på en uholdbar situasjon. Da hun kom i kontakt med psykiatrien i 1959 fikk hun elektrosjokk og ble gitt medisiner som jeg så kunne gi både selvmordsimpulser og aggressiv atferd. Jeg kunne lese i journalen hennes at hun hadde vært overmedisinert, etter hvert ga de henne serier med elektrosjokk mot hodet. Som om ikke innelåsing skulle være nok, bandt de henne i belteseng. Hun var i kontakt med sykehuset på Dale  i flere perioder til hun ble skrevet ut derfra på slutten av 1970-tallet da Dale skulle nedlegges. Psykiateren som vi  var og snakket med,  sa at hun var blitt så sterkt medisinert at hun ikke kunne fungere som verken husmor eller mor. Hun var aldri det man kaller ”sinnsyk”, men allikevel ble hun medisinert som om hun skulle vært det. De brukte diagnoser som et maktovergrep uten noen som helst undersøkelser. Det var helt vilkårlig. Hun ble etter hvert ødelagt fysisk, måtte gå med utlagt pose for urin. De ga henne nevroleptika som de ga henne med sprøyter helt til hun døde. Da var nyrene helt ødelagt, og den siste tiden hun levde, måtte hun ha dialysebehandling.

Moren min var en veldig forsiktig dame, hun var snill, omtenksom, hadde et godt humør, hun var en god mor. Det de gjorde mot henne på Dale, finnes det ikke ord for. De gjennomførte alt med tvang,  medisinerte henne med tvang, spurte henne aldri om hva som ville være godt for henne, de handlet som om de visste best, men egentlig kunne de ingen ting om hvordan de skulle behandle mennesker i kriser og vanskelige situasjoner slik jeg ser det.

Det har vært utrolig tøft å vokse opp i skyggen av Dale. Som barn opplevde jeg aldri at det kom noe godt derfra.  Vi barn visste ikke hva de holdt på når det gjaldt vår mor. Hun må ha vært sterk som klarte å holde ut den undertrykkende behandlingen, jeg så ikke noe tegn til hva de gjorde for å bygge folk opp. Selv ville jeg aldri ha utholdt slik behandling.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne og det hun var utsatt for. Det de gjorde mot moren vår, kan ikke måles i penger, men det var en tragedie for henne og hennes nære pårørende.

Det kom sterke signaler på at Dale måtte nedlegges, fordi det de holdt på med ikke kunne forsvares.


En psykolog som jobbet der som sommervikar,  Reidun Ueland, kalte stedet et ”vilkårlighetens helvete”. Dale var kjent som et av de verste psykiatriske  sjukehusene i landet. Da tidsskiftet ”Hverdag” prøvde å komme inn på stedet, fikk de ikke tillatelse av overlegen som viste til taushetsplikten. Den er mye brukt for å beskytte det bestående, for at ingen skal få innsyn i det som skjer. En av prestene som jobbet der, gikk ut i Morgenbladet og sa at mange av pasientene så ut som ”levende døde”. Ikke så rart når de ble medisinert til det helt ugjenkjennelige.

Det ble laget en film om ”Blåveispiken”. Hun var på Dale.  Denne er blitt vist på TV. Det er en sterk historie om en psykisk utviklingshemmet pike som ble kastet på glattcelle. Legene på Dale ville medisinere henne med nevroleptika, som en gir når folk er såkalt ”sinnsyke” Noen damer fra Jæren ville ikke godta at de gjorde det.  Og slik ble det.

Mange av de som var pasienter der er nok døde, og barna deres er  kanskje kommet godt opp i pensjonsalder.  Det er kanskje ikke så mange som kommer med krav om  at de ønsker en unnskyldning for det som skjedde med deres pårørende. Det er forbundet med mye skyld og skam å si at en har hatt nære pårørende på Dale.

Men jeg vil be om at det blir tatt et oppgjør  med det som skjedde der mens det var sykehus, og at de  som styrer nå kommer med en unnskyldning til oss som ble utsatt  for det som skjedde. Selv hadde jeg ikke trodd at det skulle få så store konsekvenser, at jeg skulle bli plaget med dette gjennom hele livet. Hver dag kommer det tanker som: ”Hvorfor skulle vi som familie komme borti noe slikt, hvordan  kunne det skje i Norge,  vi regner oss jo som et demokrati, hvordan kunne de ha rett til å ødelegge moren vår på denne måten, hva tenkte sykepleierne da de så hva som foregikk. Ville de godtatt slik behandling av  egne mødre.  Jeg tenker på hvor mye vondt moren min må ha hatt , hvordan hun må ha bekymret seg for barna som levde under svært vanskelige forhold,  at de som skulle kalle seg seg behandlere ja endog spesialister, bare brøt folk ned i stedet for å bygge dem opp.  Mor  hadde sikkert også mye vondt i forbindelse med alle de fysiske plagene  de påførte henne. Tenkte de noen gang på at konsekvensene kom til å bli så store for helt uskyldige,  pasientene, pårørende  og oss barna og barnebarna.

Tiden er inne for å ta et oppgjør. Før det skjer, tror ikke jeg at det kommer til å komme noe godt utav noe på Dale, og det er sannsynligvis ingen mulighet for suksesshistorie på noe felt.


Mvh




Anne Marie Haga Pollestad

2 kommentarer:

  1. En sterk historie. Og sterk må din mor ha vært.
    Ville de ansvarlige ha godtatt slik behandling? Neppe. Jeg er glad du tar dette opp. Både fordi dere har krav på en stor beklagelse fra de skyldige(om enn en beklagelse aldri kan rette opp uretten) og fordi det skjer enda mye rart i dette systemet som ikke er helsefremmende i det hele tatt.

    SvarSlett
  2. En erkjennelse fra styresmaktene om overgrepene som ble begått er nødvendig, og jeg håper dere i det minste får en beklagelse...
    Det er prisverdig at du er åpen om følgene for generasjonene som følger. Mange lever i skyggene fra overgrep begått mot de nære pårørende. Sammenhengene blir tydelig med det du beskriver.

    SvarSlett