søndag 1. januar 2017

Nytt år.
Jeg føler på meg at 2017 vil bli et bedre år for meg. Det har vært godt å få utgitt boken om min mor. Det er som jeg har lagt av meg noe, latt andre få ta del i det jeg opplevde. Det føles bedre å ha delt historien min med andre. Etterat jeg ga ut boken, har jeg opplevd mye positivt. Dette har vært både i forhold til familie, tidligere kolleger, venner, bekjente og mange flere. En ga uttrykk for at hun mente at boken burde vært pensum ved helse- og sosialhøgskoler,  en tidligere kollega kjøpte fem bøker på en gang. Kommentarer jeg har fått er at jeg har beskrevet overmedisinering, tvangsmedisinering i psykiatri godt. Mange synes også at min beskrivelse av rusmisbruk er god.

Denne julen har igjen vært vanskelig. Selv om jeg nå nærmer meg 70 år, ser jeg på alt det jeg og mine søsken har gått glipp av. Da jeg som ung mor ikke kunne få hjelp av moren min, ingen hjelp til å passe barna, ingen til å komme på middagsbesøk hos. Det var travle tider med to små barn, svangerskapspermisjoner var på to måneder ca. den gangen,  det var bare til å stå på. I tillegg fikk jeg ekstra ansvar for mine små søsken. Det var for mye, og det var ingen som tenkte på hva de påla meg av ansvar. Når jeg tenker tilbake, blir jeg helt forferdet over hvordan det som skulle være et hjelpeapparat fungerte.
Men aller mest tenker jeg på alt det vi savner ved ikke å ha fått mors omsorg og støtte som det er vanlig at andre får av sine mødre. Hvordan hun ville vært et funn for sine barnebarn med alle sangene hun kunne, med sitt blide vesen, sitt gode humør. Når jeg selv ser på hvilken glede jeg har av å være sammen med mine barnebarn, vet jeg med meg selv at det også ville ha gledet moren min stort.  Mange ganger tar jeg meg selv i å tenke, slik ville mor gjort. Det er akkurat som jeg ser henne for meg, og da vet jeg hva hun ville gjort i en tilsvarende situasjon.  Mor  ville ha kost seg veldig med sine barnebarn.  Tilsammen fikk hun ti barnebarn, og har til nå fått åtte oldebarn

Jeg vet også at hun ville gjort hva hun kunne for meg  hvis hun ikke var blitt fanget av psykiatrien.  Hun ville ha hjulpet og støttet meg både i form av praktisk hjelp og ved å dele av sin kunnskap med meg.

Det er alt dette som jeg mistet som jeg blir så lei meg for. Mor var en rikdom i seg selv.
Men jeg føler at jeg nå skal greie å komme meg videre. Jeg har forandret fargene på bloggen min til lysere farger.   Jeg er blitt mer fri i å fortelle om hva jeg har opplevd. Jeg står på sammen med andre for å få til endringer, jeg bruker kreativiteten min til å skrive. Jeg har blant annet utgitt bok samt at jeg har laget en til bok til mine barnebarn. Jeg holder også på med en bok til, å skrive har vært god terapi for meg.

Samtidig vet jeg at min mor passer på meg, hun er en stjerne på himmelen som alltid ser meg. Det er godt å vite.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar