Igjen er jeg blitt spurt om å komme i en barnegruppe hvor det er barn av psykisk syke og rusmisbrukere.
Det har jeg gjort mange ganger, men selv er jeg minst opptatt av det. Mitt anliggende er den behandling min mor ble utsatt for, de overgrepene hun ble utsatt for som også hadde konsekvenser for oss barn.
Psykisk sykdom kan ramme alle, og for meg er det ikke snakk om dem og oss, men om vi. Behandlerne må tenke på at dette er noe som kan ramme dem på lik linje med somatiske sykdommer.
Det er flott at søkelyset er blitt satt på barn av psykisk syke. Men etter at det sto en artikkel i Stavanger Aftenblad hvor jeg sto frem som barn av psykisk syk, synes jeg at det hefter som en merkelapp ved meg. Det er derfor jeg også blir bedt om å komme i denne barnegruppen. Denne artikkelen sto i avisen i 2003, og jeg synes det hefter ved meg ennå. En setter vel ikke merkelapper på barn av kreftsyke, barn av hjertesyke. Barn av psykisk syke er vidt forskjellige liksom alle andre barn, ikke en homogen, ensartet gruppe.
Jeg ønsket ikke at dette skulle være tema i artikkelen da jeg gikk til avisen i 2003. Da som nå var jeg oppatt av de autoritære behandlingen, mangel på medbestemmelse og medisineringen. Journalisten skriver at jeg ivret for at hun skulle ta opp hele dette komplekset i avisen.
Journalisten prøvde å få sitt bidrag antatt på Skup konferansen i 2003.
Dette er jeg blitt kjent med ved at skrivet til Skup en dag bare befant seg på min datamaskin.
Skup prisen gis til kritisk og undersøkende journalistikk. Selv syns jeg det ville vært fælt hvis denne journalisten skulle fått en slik pris. Hun ville ikke en gang skrive om overgrepene innlagte i psykiatri var utsatt for, men skrev en artikkel om de usynlige barna. Journalister har stor makt. De velger sitt tema. Men hennes bidrag kunne vært langt mer verdifullt hvis hun skrev om det jeg ønsket og ivret for, nemlig den "såkalte" behandlingen i psykiatrien. Da kunne hennes bidrag ha fortjent en SKUP pris.
Hei, Mia!
SvarSlettOm ikke journalister skriver om elendigheten som vi utsettes for i psykiatrien, så vil jeg iallefall takke stortingsrepresentant Kari Kjønaas Kjos, som siterte fra bloggen din direkte fra Stortingets talerstol i debatten om tvang i psykiatrien, mandag 22. mars. Sitat fra Stortingets referat, Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:06:40]:
"(...) En som kaller seg Mia, har en blogg hun kaller «Pårørende i psykiatri», hvor hun skriver om sin mor. På hennes blogg fant jeg bl.a. følgende:
«Jeg skulle ønske at jeg kunne bli ferdig med dette, med dette «blødende såret» som aldri vil gro. Det er når jeg tenker på hva de gjorde mot mor, de som kalte seg behandlere og spesialister. (…) Det som skjedde med mor under denne behandlingen, var at hun ble helt nedbrudt både psykisk og fysisk. (…) Hvorfor kalte de det sykehus? Hvorfor tok de fra oss moren vår (…)? Det var ikke hun som var noe problem, men behandlerne behandlet det som om det var hun som var det. Hun som aldri hadde gjort en katt fortred ble behandlet med sjokk, reimer, sprøyter og medisiner i store mengder. Jeg håper at året 2010 skal føre til at tvangsmedisinering må bli forbudt. Likeledes at det diskriminerende lovverket på dette feltet må forsvinne og at en får en lovgivning som er i tråd med hva brukerne ønsker, en lovgivning som er human og bygger på menneskerettighetene og som gjelder for alle om vi skulle miste fotfestet og skulle ha behov for å bli tatt hånd om.»
Personlig synes jeg det er tøft å bli kontaktet av enkeltmennesker som mener seg utsatt for tvang, noe TV 2 den siste tiden også har satt søkelyset på. Jeg føler meg hjelpeløs og ute av stand til å gi gode svar eller råd. Det er derfor noe puslete når Regjeringens svar på også disse alvorlige problemstillingene er å avvente, vurdere, komme tilbake til eller nedsette et utvalg."
Les hele referatet på Stortingets nettsider: http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/100322/
:)
Hei.
SvarSlettSå fantastisk at noe av det jeg har skrevet er blitt brukt på den måten. Jeg har i tankene at jeg skal skrive en bok om mine opplevelser for jeg tror ikke folk i Rogaland vet hva som skjedde På Rogaland psykiatriske sjukehus. En gang ville et tidsskrift som het Hverdag inn på institusjonen Rogaland psykiatriske sjukehus. Det var et kritisk tidsskift, og jeg tenker at det kan ha vært omkring 1970. Men overlegen viste til taushetsplikten og nektet tidsskriftet adgang. Jeg mener at denne taushetsplikten mange ganger har vært brukt for at offentligheten ikke skal få innsyn i hva som egentlig foregår. Det skjedde da og det skjer i dag.