Jeg har det bra selv, og har nettopp lest et kapitel i boka Como agua para chocolate av Laura Esquivel.
På norsk heter boka Hjerter i chili.
Det er sjette kapitel i boka og det samstemmer veldig med hvordan jeg mener en skal møte mennesker med psykiske vansker. Tita er hovedpersonen i denne boken.
Tita som har hatt et sammenbrudd, hun er sikkert det som vi vil benevne psykotisk, kommer til dr. Brown. Det er det beste som kunne skjedd henne. Moren hennes ville at han skulle ta henne med til et sinnsykehus, men han tok henne med hjem til seg. I dette kapitlet beskriver Esquivel hvordan en skal ta imot mennesker som har hatt et psykisk sammenbrudd. Her er det ikke snakk om tvang, belter og elektrosjokk.
Det er en helt annen forståelse som beskrives her i dette kapitlet i boken. Det skulle vært lest av alle de som jobber i psykisk helsevern som jeg liker best å kalle det.
Laura Esquivel må ha en ufattelig stor innsikt i menneskers psyke og i sjelelige tilstander.
Jeg synes det er så bra når hun beskriver at en må holde seg borte fra mennesker med kald pust. Tita forstår også til slutt i dette kapitlet at hun må holde seg borte fra moren sin. Tita sier i slutten av kapitlet: "Jeg ønsker aldri mer å leve i nærheten av mama Elena".
Egentlig er hele boka vel verd å lese fordi det gir en god forståelse for hvordan psykiske sammenbrudd kan oppstå og som her i sjette kapitel som jeg nettopp har lest, hvilke mennesketyper det er behov for når det dreier som om behandling og hvordan en skal møte mennekser i krise. Det har gjort inntrykk på meg. En person som John ville jeg likt å møtt hvis noe skulle skje med meg, men aldri gi meg medisiner, belter, elektrosjokk, innelåst bak lukkede dører hvis jeg skulle få psykisk sammenbrudd.
Jeg synes det er rart at ingen gir kommentarer på mine innlegg. Men jeg skriver ufortrødent videre fordi jeg på den måten får skrevet at meg noe av den sorg jeg føler etter å ha mistet moren min i et så hjerteløst system som Rogaland Psykiatriske sjukehus representerte. Tenk at et slik system kunne virke i et lokalsamfunn. folk i Stavanger og Sandnes ville satt maten i halsen hvis de virkelig visste hva som foregikk der. Der var mye kald pust, makt og avmakt, kontroll og tvang. Jeg skjønner ikke at det kan foregå i et demokrati.
SvarSlettTusen takk for at du skriver! Selv om jeg har vært i kontakt med psykiatrien i ulike perioder fra 1993 til 2008, så jeg kjenner meg så godt igjen i så mye av det som du skriver. Selv om nok mye rent materielt og fysisk har endret seg siden 1950-1970-tallet, så kjenner jeg meg spesielt godt igjen i dine generelle beskrivelser av det undertrykkende systemet og de psykiske negative effektene av dagens psykiatri. Det bør være et stort tankekors for flere enn meg, ikke minst styresmaktene og psykiatrien selv. Ser frem til å følge bloggen din videre! Tusen takk igjen.
SvarSlett8.mars.. Jeg ville ut å huske.. fortsatt stå på. se op. op stå! I minne 8.mars 91.. tvangsinnlagt på ØPS... Ble illemående, måtte spy, stengte meg inne.. 10 dager er gått, før jeg stikker nesa fram igjen.. kampen er ikke over. overgrepa staten utøver over borgera er like harsk.. midlene suptile i a4.. norsk standard.. min vemmelse er mest over meg selv.. som er så ute av stand til stå på for min ide til forandring...
SvarSlettjeg blir glad over å møte andre som strever med mulighet til forandring. den kan ikke komme istand uten denne evne til å sette ord på. Som jeg strever med å sette ord på. som jeg lider over å snuble i avmakt og nesegrus.. men jeg reiser meg igjen en dag kan jeg gå uten å snuble. danse uten å bry meg. bygge uten kroner. bygge hus av levende stener. av venner som venner til en og ikke venner seg bort. som våger å vise seg og dele sin glede.. våger å gi seg til kjenne og kjenne til..
jeg ble en avsatt mor, jeg ble bestemor til 5. nesegruset snørr og tårer, greide jeg ikke å sende min gratulasjonshilsen til min egen datter 16.mars Og ennå har jeg ikke klart å si hei... smerte avmakt det er ennå apsolut lidelse å ikke ha klart godt forhold til egne barn og barnebarn. hvorfor greier ikke jeg å se dem i øyne og omgås selvfølgelig å klart 21 år etter? hvorfor unngår jeg og gjemmer jeg meg.. skammer meg. selvmedlidenhet?
Jeg følr med deg i det du skriver. Jeg har også så m ange ganger tenkt på den skammen og skyldfølelsen jeg har strevd med i mange år. Men vet du hva jeg tenker i dag. Egentlig er det ikke meg som skal føle skam, men det behandlingsapparat som har fått personer til å føle seg små istedet for å kunne reise seg uten å snuble, danse uten å bry seg, venenr som venner seg til en og ikke venner seg bort, som våger å vise seg og dele sin glede.
SvarSlettDet er veldig vondt at vanskelige følelser skal komme mellom mor og datter. Som datter vil jeg si at jeg ikke laster min mor en eneste gang, jeg ser hvor håpløst det var for henne. De var heller ikke interessert i hennes barn der hvor hun ble såkalt behandlet, en spurte en gang ikke etter barna, noe jeg visste var det aller viktigste for henne ble ikke berørt.
Håper at du vil finne en vei til å komme dine barn og barnebarn i møte. Er det det at du ikke tør?