Jeg har nettopp sett på brennpunkt fra 2008 hvor to kvinner blir intervjuet om sitt møte med psykiatrien. Det gjør sterkt inntrykk.
Jeg tenker tilbake på den gangen da min mor første gang ble innlagt i psykiatrien i februar 1959 som 34 år gammel småbarnsmor. Den gangen ble hun behandlet på Stavanger sykehus.
Jeg ser på papirene fra den gangen at hun ikke ble spurt om hvordan hun hadde det eller om det var noe spesielt i hennes situasjon. Jeg var 11 år den gangen og visste at hun levde i en forferdelig situasjon.
På den tiden mor ble innlagt hadde hun i tillegg til meg et barn til på 7 år og en baby på 1 år.
Mor fikk tre elektrosjokkbehandlinger den gangen, og ble ustrevet etter 10 dager. Hvilken forferdelig opplevelse det må ha vært for henne.
Hvordan kunne de tro at det skulle hjelpe henne til å bedre hennes situasjon?
Ingen spørsmål om hva hun gikk hjem til, ingen oppfølgning, da skulle hun hjem og fungere som småbarnsmor.
Når en kommer inn i sykehuset, så tror en at en skal få hjelp, ikke bli mishandlet på denne måten. Hvordan har hun opplevd dette?
Dette er bare begynnelsen på det marerittet som hennes innleggelser i psykiatrisk sjukehus skulle påføre ikke minst henne, men også barna hennes.
Det er så bra at du Hege og Christina går ut på den måten som dere gjør. Så reflektert og dere stiller så mange gode spørsmål. At en ikke er kommet lenger i 2008, men at mishandlingen er blitt mer strømlinjeformet, med egne kalde skjermingsrom, det ser sikkert annerledes ut på rommene hvor de utfører elektrosjokkbehandlinger nå enn i 1959 osv.
Jeg tror at en må helt vekk for å kalle psykisk sykdom for sinnslidelse. Det dreier seg om så mye forskjellig, og det må normaliseres mye mer.
Forståelsesmodellen er helt feil.
Psykiatrien i Norge har en så forferdelig historie, jeg tror ikke det kan gro noe godt utav det. Det må bygges noe helt nytt med helt ny kultur. Jeg har nettopp lest i Per Haaves bok: Ambisjon og handling." som dreier seg om psykiatriens histore i Norge med utgangspunkt i Sanderud sykehus. Der er mye opprørende lesning.
Eksemplet fra Follo og fra sykehuset på Sørlandet som ble vist i dette Brennpunkt, viser at det må bli slutt på denne "galskapen" og at mennesker i psykisk nød må bli møtt på kompetent måte. Det jeg så i dette programmet, var ikke annet enn undertrykkelse satt i system.
Jeg vet at min mor ville likt det som dere to modige kvinner gjør i dette programmet. Jeg hedrer min mor ved å delta i denne kampen sammen med dere.
Jeg setter pris på bloggen din :)
SvarSlettMange klager over statsfeminismen i Norge, men er det et sted hvor vi hadde trengt faminisme, så er det i psykiatrien. Det er hårreisende at kvinneperspektivet er fraværende der! Det gjelder incestutsatte som kles nakne og får sprøyte i baken. Det gjelder tilfeller som de to kvinnene vi så i Brennpunkt: En som hadde født et sykt barn; en annen som hadde vært utsatt for grov partnervold.
Må sige, at jeg er meget enig med Mia her. Jeg tror ikke, det er nok med et kvindeperspektiv i psykiatrien - selv om det sikkert ville hjælpe lidt på enkelte ting. Psykiatrien er jo, som de fleste andre samfundsinstitutioner, et produkt af "den 40-årige, hvide mands" verdens- og menneskesyn. Hele dens grundlæggende ideologi er derved sexistisk, racistisk, alders- og socialt diskriminerende. Mere, end andre institutioners, da psykiatrien mangler ethvert videnskabsgrundlag, der kunne objektivisere verdens- og menneskesynet lidt. Ifølge statistikkerne, er den bedste forudsætning for at score en af de mindre populære diagnoser som "skizofreni" eller "personlighedsforstyrrelse" i USA f.eks., at være en ældre, fattig og sort kvinde. Mens det altså er den 40-årige, hvide, og socialt successrige mand, der scorer f.eks. den fancy'e "bipolar"-diagnose.
SvarSlettI Danmark kan man observere en lignende tendense. Hér er det dog folk med indvandrerbaggrund, somalierne især, der får de mindre populære stempler.
Jeg tror med Kerstin Kempker, at det er lige så illusorisk, og lig med at sige, at man ønsker et "venligt uretssystem", som hun kalder det, at ville skabe en "feministisk psykiatri", som det generelt er, at ville forbedre psykiatrien. Når noget er så bundråddent, som psykiatrien er det, så er det eneste, der kan "forbedre" det, at skabe noget nyt i stedet for, fra bunden af. Og kvitte sig med det eksisterende, psykiatrien altså i dette tilfælde.