Pårørende psykiatri

Det er lenge siden jeg har skrevet på bloggen min nå. Det er så mye som har surret rundt i hodet. At ikke jeg skal klare å komme over dette som skjedde med mor og familien min da hun var innlagt i Rogaland psykiatriske sjukehus Dale. Jeg lurer på om det sitter noen der ute som har samme erfaring som meg.

Da mor var 50 år hadde hun fått utlagt kateter og gått gjennom smertefulle operasjoner, hun hadde svikt i nyrefunksjonen. Jeg ser i journalen at Sarotex ble seponert med en gang. Det må være noe med disse medikamentene som ikke var bra. Jeg syns det er så alvorlig å tenke på at hun ble ødelagt i så vitale organer. Pipen hadde nok fått en annen lyd hvis de som foresto behandlingen hadde fått ødelagt muligheten til å ha naturlig sex. .

Jeg så i Aftenposten at en lege sto frem for ikke så lenge siden. Han hadde foretatt en feilvurdering av en pasient, og sto frem sammen med familien til denne pasienten i etterpåklokskapens tegn. I denne artikkelen tok en frem Hippokrates læresetninger for behandling: Aldri skal du skade, iblant skal du lege, ofte skal du lindre, alltid skal du trøste.

Jeg tenker på alle de skadene mor ble påført av disse medikamentene. Mor var mye trøtt. Da kunne en jo tenke at det var symptom på depresjon. Men trøttheten mener jeg kom av alle disse medikamentene, det står jo også i journalen at det kunne tenkes at hun hadde en overopphopning av psykofarmaka i blodet. Hva gjorde de med det? Mer piller, mer sprøyter.




Mor var gift med en alkoholiker. Jeg vet at første gang hun var innlagt i psykiatrisk sjukehus, sa hun at det bekymret henne disse problemene med mannen og hvordan det skulle gå for fremtiden med henne og barna. Hun hadde på det tidspunkt en baby og var en ung mor på 36 år med tre barn. Kur mot dette var sjokkbehandlinger, så hjem. Det er mange i dette landet som lever med rusproblemer tett innpå seg. Og det kan være en stor belastning for barn og familier. Det kan jeg underskrive på. Jeg syns ikke det er farlig å gå ut med slike ting, at det er godt å være åpen. Alle har sine problemer, noen har det, andre har det. Det som er farlig synes jeg er denne taushetsplikten, hvor en har klart å kunnet skjule virkelig grove overgrep mot mange personer også i Norge.




Mor fikk serier av sjokkbehandlinger står det i journalen, og det hadde ingen nytte. Likevel holdt de på. Tenk hvordan en kunne finne på å behandle en mor som levde i en svært vanskelig livssituasjon.

Det som skulle være en behandling som skulle gi henne livet, det fratok henne livet.

Nyresvikten ble på slutten av livet hennes så alvorlig, hun gjennomgikk dialysebehandlinger, flere ganger måtte hun skifte blod.
Det er en stor sorg for meg som er hennes datter å tenke på. Er det andre pårørende som har samme erfaring?

Når jeg hører at slike ting fortsatt skjer i dag, ripper det opp i gamle sår.
Ofte er det kriser som fører til at folk får kontakt med psykiatri. Historien om Hege Orefellen har gjort så stort inntrykk på meg, og at hun klarte å ta kampen opp og ikke ble fanget.

Eksempelet med mor er et eksempel på store overgrep mot en mor og hennes barn etter min mening. Når jeg snakker med folk i psykiatri i dag, så sier de at de gjorde sikkert ikke noe for barna fordi barnas smerte var nok så vanskelig å ta innover seg. For et tullprat. Sånn holder de ennå på og tolker og snakker. De skulle blitt litt mer alminnelige.

Det er klart at vi som barn som har opplevd dette, blir veldig skeptisk til psykiatrisk behandling. Barn av psykisk syke ble i Danmark invitert til de psykiatriske sykehus for det var jo så viktig at de skulle snakke med barna. Men barna kom ikke, og behandlerne tenkte jo riktig til slutt. De kom jo ikke på grunn av sine dårlige erfaringer.

Jeg håper at mer åpenhet kan føre til endringer og at en må få systemer som møter personer med verdighet , likeverd og mer likt tilbudet som gis i somatisk medisin.