Jeg kom på at jeg kunne skrive dette på bloggen min, siden det ikke ble tatt inn i lokalavisen hvor jeg hadde håpet det kunne blitt et innlegg.

HVEM HAR GITT NOEN RETT TIL Å PÅFØRE ET MENNESKE SÅ STOR SKADE?
Jeg har med interesse fulgt med i debatten som har foregått i Stavanger Aftenblad omkring flere forhold i det psykiske helsevern her i distriktet. Etter min mening er det svært viktig at dette stadig debatteres. Jeg retter en takk til Unni Hammervoll som har bedt om beklagelse for ydmykende behandling som har foregått.
Jeg ønsker å skrive noe fra min egen erfaring.
Min mor var innlagt på Rogaland psykiatriske sjukehus da jeg og mine søsken var små.

Første gangen da hun som 35-åring ble innlagt, kom hun hjem etter å ha vært behandlet med sjokkbehandlinger. Jeg har prøvd å finne ut fakta for hvordan disse sjokkbehandlingene ble utført, men har ikke funnet det ut. rita Westvik jobbet som programleder i fjernsynet tidligere. Hun fortalte i et TV-program at hun hadde jobbet i en psykiatrisk institusjon tidligere og at måten disse behandlingene ble utført på, var forferdelig.
Mor kom på ny inn i det psykiatriske sjukehuset. Da kom hun til vaktsal I på Dale. I sin ytterste psykiske nød og sterkt deprimert ble hun lagt i belter. De ville tjore hendene hennes. Mor ba om å få slippe. De tjoret hendene hennes som hun skulle være en farlig kriminell. Ingen spurte henne om årsakene til at hun var deprimert. Hvis de kvidde seg for å spørre henne, ville vi barn kunne svart på hva som var grunn.
Mor var innlagt i slutten av 50- tallet, på 60- og 70-tallet i lengre og kortere perioder. I tillegg til de allerede nevnte behandlingsformene ble hun behandlet med medisiner. Etter hvert førte disse medisinene til at hun begynte å sikle, hun fikk lammet tunge, hun fikk sterke rykninger ved munnen. Et av hennes varemerker var sangen. Medisineringen førte til at stemmen ble ødelagt.
En lege vi hadde kontakt med fortalte at den sterke medisineringen hun hadde i perioder, gjorde henne ute av stand til å fungere som husmor og mor.
Tidlig på 1970 tallet begynte medsineringen å gå ut over indre organer, det ble problemer med urinblære, og hun måtte få innlagt kateter. Dette medførte smertefulle operasjoner og førte til at hun resten av livet måtte gå med utlagt pose for urin. Er det dette som regners som god depresjonsbehandling?
I mange år måtte hun jevnlig undergå dialysebehandling p.g.a. at medisinene ødela nyrene. Hun døde til slutt av nyresvikt. Hvorfor skulle mor bli utsatt for dette, hun var helt harmløs og hadde aldri gjort en katt fortred.
Det er klart at disse bivirkningene av medisiner hemmet henne svært i sosiale sammenhenger. Hvem ville likt å gå ut blant folk med urinpose under kjolen, sikkel rennende fra munnen og uten kontroll på tungen?
Etter min mening er det viktigste i psykisk behandling å styrke selvfølelse og selvtillit. Hvordan kunne mor med denne behandlingen få økt selvbilde og mulighet til å bygge seg opp?
Når jeg tenker på det nå, er det en tragedise som har fått lov å skje med henne og hennes familie. Vi søsken kommer aldri over det.
Jeg tenker at systemet slik det virket, var sterkt undertrykkende. De brukte kontroll og makt, invadering (vi vet hva som er best for deg), og de neglisjerte behov. Dette er de samme mekanismene som en bruker i undertrykking og tortur.
Mor hadde ikke behov for det. Hun hadde hatt behov for å komme et sted hvor hun kunne fått anledning til å bygge seg opp, få frem de frigjørende kreftene i henne som kunne bringe henne inn i forandringsprosesser.
Vi barn kjente også på dette ydmykende og kalde systemet. Broren min ble så redd da han så de store nøkkelknippene, og han trodde hun var i fengsel. Det var faktisk talt et sted med mye mindre rettsvern enn i kriminalomsorgen.
Ingen av behandlerne mor var i kontakt med, har noen gang tatt kontakt med oss barn, Ingen spurte hvordan vi hadde det eller hvordan det gikk med oss.
Når jeg ser tilbake har de belastningene vi hadde som barn, ungdommer og og inn i voksenalder, vært altfor store. Jeg skjønner faktsik talt ikke hvordan jeg selv har klart det, men en klarer det en må og det går på et vis.
Jeg aksepterer at mor hadde problemer, det kan skje med alle, men det jeg ikke aksepterer er den behandlingen hun ble utsatt for.
Dette fikk også store konsekvenser for oss barn. Vi ble fratatt en kjærlig og omsorgsfull mor, og hennes barnebarn ble fratatt en kjærlig og omsorgsull farmor og mormor. At hun som var et friskt menneske i utgangspunktet, i behandlingens navn skulle bli ødelagt. Jeg tenker på det hver dag, og jeg kan ikke fatte og forstå at det går an.
Slik får det som skjedde på 50-60 og 70-tallet konsekvenser i generasjoner.
Min holdning til psykiske problemer ut fra erfaring og kunnskap som jeg har, er å se symptomet som en ressurs. Kroppen og følelsene reagerer på at noe er galt, og en må inn i forandringsprosesser.
Mitt håp er at alt det som skrives å debatteres nå får konsekvenser for det psykiske helsevernet.
Jeg tror ikke at en kommer videre før en tar et skikkelig oppgjør med det som skjedde på Dale på 1950, 1960 og 70-tallet. Det kunne også ha endt opp med en beklagelse til oss som var barn av innlagte i det tidsrommet.