Jeg skulle ønske at jeg kunne bli ferdig med dette, med dette "blødende såret" som aldri vil gro. Det er når jeg tenker på hva de gjorde mot mor, de som kalte seg behandlere og spesialister. Jeg er selv så skeptisk til å bruke medisiner når det gjelder følelsesmessige vansker, og jeg sier meg enig med Lisbeth Salander i at jeg vil ikke ha kontakt med en hjernedoktor. Det som skjedde med mor under denne behandlingen, var at hun ble helt nedbrudt både psykisk og fysisk. Oppholdene i psykiatrisk sjukehus, førte til en nedbryting av psyken. Etter hvert førte medikamentene til ødeleggelse av indre organer, hun fikk såkalte "tardive dyskenesier." Hun som hadde hatt en vidunderlig sangstemme, fikk denne ødelagt. Etter hvert ble naturlige funksjoner ødelagt slik at hun måtte gå med utlagt pose for urin. En kan tenke seg hva dette gjorde med selvfølelsen. Nyrene ble ødelagt, og hun måtte gjennomgå smertefulle dialysebehandlinger, måtte skifte blod m.m. Hun måtte gjennomgå store operasjoner p.g.a. alt det medikamentene påførte henne. Hvorfor kalte de det sykehus? Hvorfor tok de fra oss moren vår og bestemoren til barnebarna. Det var ikke hun som var noe problem, men behandlerne behandlet det som om det var hun som var det. Hun som aldri hadde gjort en katt fortred ble behandlet med sjokk, reimer, sprøyter og medisiner i store mengder.
Jeg håper at året 2010 skal føre til at tvangsmedisinering må bli forbudt. Likeledes at det diskriminerende lovverket på dette feltet må forsvinne og at en får en lovgivning som er i tråd med hva brukerne ønsker , en lovgivning som er human og bygger på menneskerettighetene og som gjelder for alle om vi skulle miste fotfestet og skulle ha behov for å bli tatt hånd om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar