Jeg er kommet fra tur i fjellet og som alltid forfølges jeg av disse tankeen på hva som skjedde og som fortsatt skjer innen psykiatri. Jeg hadde med meg boka fra WSO, kampen for rettsikkerhet og menneskerettigheter og fikk noe diskusjon med andre tilstedeværende om norsk psykiatri. Jeg er så glad for at jeg er kommet i kontakt med WSO, på den måten er jeg kommet i kontakt med likesinnede som har opplevd noe av det samme som jeg har følt på kroppen. Det jeg har opplevd, har andre bekreftet og gyldiggjort.
Selv har jeg også forfattet skriv til hovedavisa her på stedet, men har ikke fått innleggene inn.
Bl. a. skrev jeg et innlegg hvor jeg hadde nevnt Juklerød saken. En av avisens journalister skriver: "Personlig synes jeg du tipper noe over når du går til ytterpunktene med Juklerød etc. Dette synes jeg ødelegger noe for helheten i ditt budskap. Kan du bearbeide dette noe, kan vi i neste omgang trykke artikkelen."
Tenk om denne avisen hadde gjort noe for å avsløre hva som skjedde ved Rogaland psykiatriske sjukehus, men et skikkelig oppgjør med hva som skjedde der, føler jeg aldri er blitt tatt her i distriktet.
Jeg synes at østlandsområdet har vært de drivende kreftene i å få frem hva som har skjedd i psykiatrien, både pressen og folk for øvrig og ikke minst de som har opplevd ting på kroppen selv.
Jeg sliter med å akseptere er at det kan skje slike forferdelige ting i behandling, i et demokrati som Norge. At min mor kom som et uskyldig menneske inn på et psykiatrisk sykehus for å få hjelp og at hun kom ut fra dette sykehuset fullstendig ødelagt. Vi var barn på denne tiden, og vi trodde at det skulle hjelpe. I stedet ble hun ødelagt. Det hjelper ikke at en sier at det var i det godes tjeneste.
I panikk en gang lette jeg i journalen hennes for å se om hun var lobotomert, en kunne jo aldri være sikker på hva de hadde funnet på? Jeg var helt fra meg, så redd hvar jeg. Er det riktig at det som skal være behandling, skal gjøre de pårørende også redde og sette så dype spor i generasjoner? Jeg kommer aldri over dette og at det kunne skje i et demokrati som Norge, jeg trodde ikke at noen kunne finne på slikt her når en skulle drive behandling av sjel og følelser. Hvor fikk de opplæringen henne? Behandlingen av min mor skjedde i Rogaland psykiatriske sjukehus på slutten av 1950- 1960 og 1970. tallet. Det er mitt håp at alle avsløringene og den opplysning som brukerne har gitt om sine erfaringer, fører til at den diskriminerende loven i psykisk helsevern snart er historie.