Jeg syns det har vært oppløftende at Stavanger Aftenblad hadde en artikkel hvor de problematiserte all bruken av medisiner (narkotika) som ble gitt til barn og hvor økningen hadde vært formidabel her i landet. Jeg noterte meg at det var den samme journalisten som tidlig på 2000 tallet skrev artikler fra RPS, men han snakket i den artikkelen som jeg leser og har tatt vare på, kun med personalet. Det hadde vært bedre om de som var utsatt for den såkalte behandlingen, hadde kommet til orde. Samme dag som denne artikkelen sto på trykk leser jeg et lite innlegg i avisen om en som hele livet må være i hendene på en psykiater. Jeg oppfatter det som et rop om hjelp.
Det er oppløftende det som skjer i WSO for tiden, møte om elektrosjokk. Jeg ble gjort kjent med at elektrosjokk var noe man først brukte i tortur under den spanske borgerkrigen. Min mor ble utsatt for dette, og jeg tenker på hvor forsmedelig hun syns det var at hun aldri kunne huske barnas fødselsdager. Slik det ser ut nå, skyldes dette at hun var utsatt for elektrosjokk som ødela hukommelsen. Det kan virke som en bagatell, men det er rart når du ikke husker hva tid barna dine fyller året. De som spør vil se rart på en.
Jeg støtter tanken om et senter hvor en kan komme uten å bli pådyttet medisiner, elektrosjokk, belting og annen nedverdigende behandling, men kommer til et sted hvor folk har store hjerter og medmenneskelig omsorg. Jeg skjønner alle som søker alt annet enn psykiatrisk behandling, og det må jobbes frem langt flere alternativer enn som finnes i dag.
Det er en vei å gå, men vi er på vei.