Det var fint da min søster og jeg tok kontakt med psykiateren for å få sett hva som sto i mors journal. Han var en veldig fin mann syns jeg og jeg har bare godt å si om ham. Han fortalte oss at mor hadde gått på så sterke doser av medisiner at hun nok ikke hade vært i stand til å fungere som mor.

Det er trist mor å tenke på hvordan de feilbehandlet deg, og hvordan det også gikk ut over oss. Siklingen som viste på utsiden, men hva med dine indre organer, det vi ikke kunne se.
Det første de gjorde da du kom inn i psykiatrien som 36-åring var å gi deg sjokkbehandlinger. Jeg tenker at hvis jeg på samme alder skulle fått noe tilsvarende eller mine barn, jeg ville jo satt himmel og jord i bevegelse for at det ikke skulle skje.
Jeg har lest at de brukte elektrosjokk som torturmetode i den spanske borgerkrigen for første gang. Jeg vet at det er noen som ønsker at de skal få sjokkbehandlinger, selv har jeg ikke noen tro på det hverken i krig eller i behandling.
Det var interessant å få innblikk i en del ting som jeg ikke visste om vår historie. Det var så mange ting som var gått meg hus forbi i en vanskelig oppvekst.
Det jeg er innmari glad for i dag er at jeg ikke selv er blitt fanget i noen slike systemer. Mor var den yngste i søskenflokken, hennes foreldre døde da hun var tidlig i 30årene. Jeg tenker at hadde de levd, ville ikke dette fått lov å skje med oss. Når en har opplevd slike ting som jeg, blir en glad for hver dag en får leve og for hver dag en får lov til å støtte og hjelpe barna. Mor hadde gamle foreldre, det var ingen fordel for henne slik jeg ser det.

Psykiateren som vi snakket med ga min søster tilbud om at han kunne skaffe en fagperson som hun kunne få snakke med. Vi synes imidlertid at det beste er å støtte hverandre som vi alltid har gjort og finne løsninger selv ut fra egne iboende krefter og ressurser i nettverket.