I går var jeg og så filmen: Kongen av Bastøy." Det var en virkelig god film og dokumentasjon på et mørkt kapitel i Norges historie. Jeg kjente igjen noe av dysterheten da jeg som barn besøkte min mor på Rogaland psykiatriske sjukehus da hun var innlagt der på slutten av 1950-tallet, perioder på 1960 og og frem mot 1980-tallet. Som i denne filmen, var det lite som ble gjort for å bygge opp selvfølelse og få frem ressursene i menneskene, men en ble kuet og undertrykt. I psykiatrien så en etter problemer i form av symptomer, ikke for å løse problemer, men for å medisinere dem. Jeg leste nettopp i boka: "Brev til en minister" hvor en som var innlagt der beskrev tiden på Dale som et sted med oppbevaring og medisinering. Hun ble flyttet ut til et DPS da Dale skulle nedlegges og forandret seg. Dette mener en kom av at en begynte å snakke med henne.
Det er gledelig at en i dag i Stavanger Aftenblad får frem historier, og dt kommer innspill til hvordan de skal løses. Helsebyråkratene må ut og uttale seg i pressen. Det er bra.
Jeg tenker på all de n tid som er gått hvor alt var overlatt til spesialistene og en ikke skulle komme til orde i pressen.
Selv prøvde jeg tidlig å ta opp hvordan det var på Rogaland psykiatriske sjukehus, men fikk det første innlegget tilbake p.g.a. at jeg hadde nevnt Juklerød i teksten.

Jeg prøvde meg også med noen innlegg senere, men ga opp.

Når jeg gikk på videreutdanningen i psykisk helsearbeid ble jeg klar over at det som psykiatrien bedrev, egentlig dreide seg om undertrykking. Det var under lesningen av boka "Symptomet som ressurs", dette gikk opp for meg.
I 2005 fikk jeg boka Brev til en minister på kontoret. Da forsto jeg at det jeg hadde tenkt, var likt det mange andre hadde tenkt. Så var jeg ikke alene. Etter det har jeg bare engasjert meg mer og mer for at vi må få på plass et verdig system for psykisk syke. Ordene til min mor surrer i hodet mitt: "De binder meg her". Hva min mor har måttet gjennomgå i et slikt undrtrykkende system, er det vanskelig å tenke på.