Pårørende psykiatri i førjulstid

Jeg tenker på den familien det har stått om i Stavanger Aftenblad de siste dagene, jeg kjenner på den håpløsheten de må føle. Den håpløsheten følte jeg også som barn. Vi kunne prøve å snakke med legene på Rogaland psykiatriske sykehus, kunne komme med egne forslag, kunne fortelle om hvordan ting var hjemme hos oss, men det virket som vi snakket for døve ører. Broren min dro en gang opp og skjelte ut legen som behandlet mor for at de ga henne så mye medisiner og at det ikke hjelp.. Egentlig hadde han helt rett i det han sa, men vi var jo oppdradd til at det ikke var rette måten å skjelle noen ut. Når ingenting av det vi sa ble tatt i mot, sluttet vi å komme med forslag. Jeg føler at Rogaland psykiatriske sjukehus regisserte vår families undergang. Egentlig tror jeg ikke at de tok hverken mor eller oss på alvor. Det var et autoritært system. Da vi barn kom på besøk, ble vi låst inn på avdelingen med et gedigent nøkleknippe. Minstebroren min var så redd. Han trodde mor var i fengsel. Inne på avdelingen var det et besøksrom. Jeg tror vi ble låst inne der også. Det var jo som i et fengsel.
De kalte det jo faktisk et regime noe som minner mer om militære og fengsel og ikke om steder hvor en skal få folk på beina etter psykiske kriser.
Jeg tenker på politikerne som bare har bevilget mer og mer penger til psykiatrien. Før de bevilger mer må de nå følge opp hvordan midlene blir brukt. Det må vi gjøre i vår privatøkonomi.
Jeg takker de som står opp nå for at vi må få til forandring og et paradigmeskifte i psykiatri. Samtidig forstår jeg godt de som skammer seg og ikke vil stå frem med historiene sine, men noen må tørre å nedfelle disse behandlingstragediene slik at ettertiden kan lære av det.
Jeg skal nå se filmen; "Kongen av Bastøy". Jeg tenker at det er godt at vi i ettertid kan se hvordan barn i Norge er blitt behandlet. Men samtidig vet jeg at det nok vil vekke minner, jeg kan tenke meg at institusjonen Bastøy, kan minne om Rogaland psykiatriske sjukehus på Dale.
Det er faktisk talt brukerne og de pårørende som må vise veg.
Selv tok jeg videreutdanning i psykisk helsearbeid ved Universitietet i Stavanger. Det forundrer meg hvor lite nytenkning det var. Mange av foreleserne snakket om nåværende praksis, og det var lite nytt.
Kontakten med brukere forteller meg at det er god praksis i Tromsø, det skjer ting i Bodø, her i Rogaland har Jæren DPS et godt rykte på seg, videre DPS i Sola. Det er dette en må bygge videre, erstatte det ubrukelige med det som brukerne føler nytter.