Det har vært en del fokus i Stavanger Aftenblad omkring psykisk helse de siste dager. Et av intervjuene har handlet om en jente som lider av spiseforstyrrelser. Rus er også i bildet. Jenta kan ikke få tilfredsstillende behandling ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling i Stavanger. Der har en kun en seng bak innelåste dører og tilby henne. Hennes behandlere ved BUPA i Stavanger anbefaler at hun får et mer tilpasset tilbud ved MHE-klinikken i Sverige eller ved Capio Anoreksi senter i Fredrikstad.Dette vet vi er en klinikk med gode resultater. Jenta selv er svært motivert for å ta imot tilbud ved Capio. Hun ønsker ikke å bli innelåst ved klinikken i Stavanger, noe hennes mor helt riktig påpeker ikke er en god måte å behandle folk med spiseforstyrrelser på.
Etter min mening skulle en prøve hva en kunne for å hjelpe unge som sliter med spiseforstyrrelser. Jeg får tanker tilbake til den tiden da mor skulle få hjelp. Det var innelåsning, reiming og medisiner. Tvang opp og tvang i mente. Hvem kunne bli frisk av noe slikt?
Det er ingen formelle innvendinger mot å bruke private tjenesteyter e. En skulle ikke se på penger, men gjøre hva en kunne for å hjelpe en jente med spiseforstyrrelser. En byråkrat kan med et pennestrøk nekte å prøve andre behandlingstilbud selv om det tilbud han selv er leder for, ikke har oppnådd gode resultater med jenta. Foreldrene står på, men kjemper mot veggen. Det er ikke garanti for at Capio lykkes, men å gjøre hva en kan, det er det minste en kan forvente. Jeg tenker også på foreldrene, den håpløsheten de må føle. Vi må stå sammen for å få myndighetene til å åpne opp, se etter alternativer når tilbudet som er i nærmiljøet ikke duger. En må gjøre hva en kan for å hjelpe familien når en slik dyp tragedie som dette inntreffer. Å hjelpe jenta er hjelp til familien. Jeg vil håpe at en besinner seg og lar jenta få reise til Capio.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar