Førjulstid for en pårørende.

Alle de vonde tankene kommer spesielt tilbake før jul. Jeg tenker på mor som skulle bli fanget i det psykiatriske systemet og aldri komme seg ut av det.
Mor hadde en veldig vanskelig livssituasjon. Det vet jeg som barn alt om. Min far var alkoholiker og det var mye fyll og spetakkel hjemme hos oss. Det toppet seg vel helst for oss barn i juletiden da alle skulle liksom ha det så hyggelig. Derfor kommer ofte de vanskelige tankene nå foran jul.

Mor hadde født et barn like før hun første gang kom i kontakt med psykiatrien i en ekstrem krise. Vi vet alle hvor viktig det er for mor og barn å ha det rolig, trygt og forutsigbart i en slik situasjon. Hos oss var det stikk motsatt, og jeg forstår meget godt mor som i en slik sårbar situasjon ikke klarte mer. Da kom hun inn på Stavanger sykehus, og det som skulle være hjelpen var tre sjokkbehandlinger mot hodet. Deretter ble hun sendt hjem uten noe mer oppfølgning. Jeg trodde ikke at mor hadde sagt noe om sin situasjon første gang hun var innlagt, men senere har jeg sett i journalen at hun uttrykte sterk bekymring for fremtiden for seg og barna p.g.a. mannens drikkeproblemer. Hadde mor blitt møtt av kyndige folk når det første sammenbruddet kom, så kanskje både hennes og vår historie, hadde sett annerledes ut. For det var henne de tok, og de tok feil person.

Jeg synes det er fint i dag når jeg leser i Stavanger Aftenblad at de har startet et tilbud for barn og ungdom som er pårørende til personer med rusproblemer lokalisert i Sandnes. Et slikt sted skulle jeg har tort å gått til , hadde det eksistert da jeg var barn. Det får meg til å minnes en episode da jeg tok kontakt med den psykiatriske klinikken i Stavanger for å spørre om mor kunne komme dit istedet for å være på Dale, det ville bety som jeg sa at hun ville komme nærmere barna sine som var et anliggende for meg. Mor hadde tre små barn på den tiden. Men jeg fikk ikke en gang komme innenfor døren, måtte stå i gangen. Psykiateren sa at jeg måtte gå til Dale, men hva trodde han jeg kunne få av hjelp der. Jeg følte at det var et kaldt, hardt system som det ikke var egnet for normale dødelige å ta kontakt med. Jeg har siden gått tilbake til denne psykiateren og fortalt hvordan jeg opplevde å bli møtt på den måten som jeg ble den gangen. Det hadde kostet meg enormt mye å ta kontakt og å bli avvist i en slik sårbar situasjon, det oppleves veldig nedverdigende. Jeg vet at jeg ikke selv var helt god på det tidspunkt, slet med spiseforstyrrelser og depresjon. Denne psykiateren beklaget meget sterkt den måten han hadde møtt meg på.Jeg fikk komme inn på kontoret hans, og vi hadde en samtale der. Det står det respekt av, og da er jeg i stand til å tilgi. Kanskje en skulle ta kontakt med flere av de som har vist uforstand i tjenesten og fortelle hvordan en har opplevd møtet.

Det som jeg synes er vanskelig er at så mye er så taushetsbelagt, hvem er taushetsplikten en beskyttelse for, er det for pasienten eller systemet? Det skulle vært mer innsynsrett i alt det som skjer for eksempel i psykiatri og almuen skulle fått vite mer. Jedg vil jobbe for at det skal skje. Å bli sitert i tvangsbehandlingsdebatten i Stortinget i vår fra bloggen min gir et håp.