Jeg tenker på den flotte ressursterke moren min som første gang kom i ko ntakt med psykiatrien på slutten a 1950-tallet. Hennes situasjon og miljøet hun levde i var uutholdelig. Hva er medisinen psykiatrien gir, strøm i form av elektrosjokk mot hodet. Når jeg tenker på det i dag, så høres det helt vanvittig ut, men det skjer jo faktisk i dag også, selv om det kanskje ikke er det første en gir, slik som min mor fikk.
Å leve med en partner med store rusproblemer tærer veldig mye på "psyken" og kan føre til psykisk sammenbrudd. Faktisk kan alle i en familie bli syke. Jeg støtter dette synet som også Stig Vegge Stangeland gir uttrykk for. Han er en hyppig debattant i pressen her i Stavanger og Sandnes som selv har kjent disse probleme på kroppen.
Når en lever med slik problematikk, så må en ikke begynne og gyve løs på hodene til folk med strøm som en gjorde i tilfellet med min mor. En må samtale med folk for å finne ut hva en kan gjøre hvordan kan en løse problemene
Det er ufattelig at en behandlet og fortsatt behandler folk på denne måten.
Etter å ha sett filmen "Kongen på Bastøy", finner jeg at kjærlighet til mennesker er helt fraværende i denne filmen. Tukt og pryl skulle få barna på rett kjøl. Jeg føler at psykiatrien heller ikke uttrykker noe kjærlighetsbudskap. Hadde psykiatrien bygget på det, ville de behandlingsmetodene de benytter seg av, vært fraværende.
Det de holdt på med var faktisk talt ingen hjelp verken til min mor eller far eller oss barn.
Hva var meningen med at mor skulle bli medisinert slik at nyrene ble ødelagt at hun måtte tilbringe timevis i dialyse, en svikt hun til slutt døde av.
Jeg lurer på om det sitter flere ute i Rogaland med tilsvare nde opplevelser som jeg har av psykiatrien her i fylket?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar