pårørende psykiatri romjul

Jeg leste nettopp et innlegg på Sigrunns blogg om ei jente som var innlagt på Veum. Sterk historie og hvordan ei sårbar ung jente blir behandlet i psykiatrien. Hun sier: "De kunne gjøre hva de ville med meg, uten at jeg kunne gjøre motstand." -Videre sier hun: "Til slutt trodde jeg at jeg fortjente å bli lagt i belter." Jeg kjenner at det er sterkt for meg å lese slike historier. Det er ikke slik en skal behandle et menneske i en sårbar livssituasjon.

Jeg har hatt en fantastisk julefeiring med familien. Da ser jeg arven etter mor, hvordan jeg har arvet hennes måte å gjøre ting på. Mor var vakker og gjorde vakre ting. Det skulle alltid være den lille prikken over ien.
Hvorfor skulle hun komme i kontakt med det uhyggelige psykiatrisystemet som ødelegger det som er vakkert og som bryter ned mennesker.

Jeg er ikke redd for å fortelle om at far var svært alkoholisert. Det er godt at det skrives om slike ting , bl.a. Karl Ove Knausgård skriver om dette og Tore Renberg i sin bok "Kompani Orheim. Denne kommer også nå som film. Filmen om Cornelis går på kinoene i disse dager. Vi får en forståelse av hvordan det er å leve sammen med en alkoholiker. Men kvinnene i disse romanene slipper heldigvis fri, og de kommer ikke i kontakt med psykiatrien som min mor gjorde. Det mor hadde trengt var en person å snakke med som hun kunne diskutert ulike måter å forholde seg til problemer, løse problemer, finne en vei til frigjøring. Det viktigste en kan gjøre når et menneske har problemer er å snakke, ikke bli møtt med taushet og umenneskelig behandling.

Jeg tenker på en politiker som så gjerne ville gjøre noe med psykiatrien i Sovjet, Helene Bøsterud hette hun. På en eller annen måte virker det som om politikere har trodd at det vi her i Norge har hatt av behandlingstilbud, har vært så suverene at de skulle eksporteres. Jeg som var i kontakt med et av disse systemenene visste at slik var det ikke.

Jeg husker også et annet tilfelle. Det var noen flyktninger fra krigen på Balkan. De fikk tilbud om å være på et psykiatrisk sykehus i Luster i Sogn tror jeg det var. Det var sikkert etter at denne institusjonen var nedlagt. De orket ikke være der selv om de kom fra krigen. Men i disse samme lokalene har psykiatriske pasienter kunnet oppholde seg, de ble underlagt tvang og medisinering for at man kunne holde dem der.

Vi barn ble overlatt til en far som i visse perioder ikke kunne ta ansvar for seg selv. Da min søster og jeg var og snakkket med psykiateren om mors historie i psykiatrien, sa han at de ga henne så sterke antipsykotiske medisiner at hun ikke var i stand til å kunne fungere som husmor og mor. Mor hadde fire barn. Hva tenkte de på? Jeg får gåsehud når jeg ser hva de har puttet i henne. Psykiatrien ødela henne, og det gikk selvfølgelig utover barna hennes.

Fylkeskommunen hadde ansvar for dette sykehuset. Sandnes kommune som har huset Dale, har nettopp feiret sitt 150 års jubileum. Dale er ikke nevnt i denne sammenheng, det er kanskje ikke et sted man er stolt av. Men det hadde vært på sin plass at noen etterhvert tar oppgjør med det som fikk lov å skje på disse institusjonene, her i distriktet Dale. Det er ikke bare de som har vært innlagt som har lidd overlast, men det får implikasjoner i generasjoner.

Det jeg føler jeg kan gjøre er å skrive om min historie. Takk igjen til Hege Orefellen som fikk ytringsprisen innen psykisk helse for sitt arbeid for å få til endring i psykiatri og alle dere som hver dag står på og jobber for å få til det samme. En psykiater sa: "Psykiatrien kan ikke hjelpe noen." Det tror jeg jamen santen han har rett i.